En kjedelig tekst om en unødvendig forestilling

Alle kulturaktører kjenner til sånne som meg. Sånne som er valgt inn i kommunestyret, og plutselig er en person man må forholde seg til. Kommunepolitiker.

Kommunepolitikere er opptatt av budsjett, og saldering, økonomiplanperiode, kommunal deflator, provenyeffekt, intensjoner og satsing, og politikken i det. Vi må for all del ikke glemme politikken i det!

Men hvor er den da? I suppa av spørsmål og svar. Mellom ord som betyr noe, og ord som ikke betydde det de hørtes ut som. Hvor er kulturpolitikken i Oslo kommune?

Det er det som er utgangspunktet for min kjedelige tekst om den unødvendige forestillingen Oslos kulturpolitikere har spilt for offentligheten våren 2024.

I mars fikk vi vite at Oslo Nye Teater trenger ekstra tilskudd i år. Informasjonen hadde da vært kjent for byråden siden januar. Å bruke to måneder på å informere de folkevalgte, er akseptabelt hvis det finnes en løsning. Det gjorde det ikke i mars. Ikke i april, og ikke i mai.

En byråd i en parlamentarisk styrt kommune forholder seg til bystyret på samme måte som en statsråd forholder seg til Stortinget. Bystyret vedtar, byråden utfører. Byråden foreslår, og bystyret kan endre, nedstemme, eller vedta forslagene. I slutten av mai foreslo kulturbyråden en avsetning til Oslo Nye Teater. 12.juni ble det kjent at det er flertall i bystyret for at Oslo Nye Teater får tilskuddet. Det er bra, men det eksisterer ingen kulturpolitikk i det vedtaket alene. Heldigvis.

Utfordringen teateret fikk sent i mai, hvor de måtte utrede å drifte med halvt tilskudd eller kun beholde Trikkestallen, er ikke kulturpolitikk. Det er kuttpolitikk, uten kulturpolitisk begrunnelse.

Usikkerheten rundt tilskuddet til Oslo Nye Teater ble forsøkt forklart fra kulturbyråden med at «kulturtilbud for barn og unge er spesielt viktig, og Trikkestallen er sentral for å nå disse.» Det trengs ingen ny politikk for å mene det. Vi har allerede vedtatt en strategi for scenekunst i Oslo. Jeg var selv med på å vedta den i 2018, og det ble enstemmig vedtatt at daværende byråd Rina M. Hansen kunne gå i dialog med styret ved Oslo Nye for å se nærmere på om – og på hvilken måte – teateret kan videreutvikle teatertilbudet for barn og unge.

I samme strategi står det at byrådet er opptatt av å være varsom med å sette betingelser for tilskuddet som kan gripe inn i teaterets kunstneriske frihet. Dette er også et utgangspunkt for eieroppfølgingen. Strategien gjelder fortsatt og er dermed førende for Oslo kommunes kulturpolitikk.

Ny kulturpolitikk og endring av teateret har vært initiert tidligere. I 2013 la daværende kulturbyråd Hallstein Bjercke frem en sak om Oslo Nye Teaters fremtid. Han brukte ti måneder på å utarbeide saken og var tydelig på at det var opp til styret og teaterledelsen å vurdere om Centralteatret fortsatt skulle driftes. Det var klokt. En byråd har ingen myndighet til å peke på enkeltscener eller produksjoner som ikke lenger skal eksistere ved Oslo Nye Teater. Det har vært et sentralt prinsipp for Oslo kommune som eier. Slik må det fortsatt være. 

Vårens kulturpolitikk i Oslo har vært preget av innfallsmetoden og det instrumentelle synet på kultur. De må være grundig lei, kulturaktører som år etter år må forklare helt grunnleggende prinsipper for kunstnerisk frihet. Som må bruke mye tid på å forsvare sin eksistens i møte med kommunepolitikere som kan ha hva som helst som «sin fanesak.»

Det instrumentelle synet på kultur krever ingenting av en politiker. Pek ut en gruppe, et fenomen eller en utfordring, og begrunn kulturpolitikken din fra det utgangspunktet. Det er intellektuell latskap. Landets hovedstad må bevare sitt eget teater, men vi kan ikke peke ut hele publikum på forhånd.

Jeg vet ikke om kulturbyråden i Oslo er klar over at det er den tradisjonen hun beveget seg i da hun vurderte å kun beholde Trikkestallen. Det er ikke en tradisjon de borgerlige partiene historisk har stått i. Det er tvert i mot mitt parti, Arbeiderpartiet, som sto i den tradisjonen helt opp til årtusenskiftet. Jeg vil ikke anbefale Høyre å ta på seg våre gamle klær.

Våren 2024 inneholdt også påstander om at Oslo Nye Teater står i veien for andre scener i Oslo. Stemmer det? 

Som kommunepolitiker i Oslo har jeg vært med på å innvilge de første driftstilskuddene til Tigerstadsteateret (2017,) Den Mangfaldige Scene (2017,) Tekstlab (2017,) KLODEN (2018,) Vega Scene (2019) og Feil Teater (2023.) Ingen av disse har vært truet av Oslo Nye Teaters eksistens. Det går an å støtte nye scener og aktører samtidig som man tar vare på det eksisterende. En annen aktør som fikk tilskudd av Oslo i 2017, er teaterfestivalen Heddadagene. Den finnes fortsatt, og på søndag deles Heddaprisen ut. Det skjer på Oslo Nye Teater. 

Er det en ting jeg håper kulturpolitikere i kommuner tar med seg fra denne kjedelige teksten om kulturpolitikken i Oslo våren 2024, så er det følgende:

Å satse på kultur gir mer kultur.