Det store kallet

Forestillingen No Dreams, No Gold på Rosendal Teater introduseres med en låt. På scenegulvet sitter dansekunstner Ingrid Berger Myhre og musiker Lasse Passage med en radio og elektroniske musikkinstrumenter rundt seg. Det ser ut som de er i gang med å øve eller fremføre noe, men i starten er det vanskelig å høre hva de synger, så oppmerksomheten min rettes mot objektene på scenen. En haug med rosetter og et fanelignende tekstil hinter om en idrettslig tilnærming til kreativitet. Er det drømmen om den store kunstgullmedaljen vi skal få innblikk i Kunstnerduoen Myhre og Passage driver kanskje med en form for lagsport. Når sangteksten blir hørbar, synges det om deres ulike søvnmønstre og at den ene har drømt om en mislykket konsert («was it a nightmare or a wake up call?»). Vi får vite om utfordringene ved å jobbe sammen. Ulike oppfatninger om pauser og når disse skal tas blir et springbrett for refleksjoner om musikkomposisjoner og forholdet mellom lyd og stillhet. I tillegg til å henvende seg direkte til publikum, danse og fremføre låter, snakker Myhre og Passage sammen om disse tingene. De har en naturlig tilstedeværelse på scenen, noe som understrekes ved at Myhre på et tidspunkt adresserer sine egne premierenerver. Det er et driv i forestillingen som tar oss sømløst fra det hverdagslige og klønete til et nerdete, nesten filosofisk blikk på kunstnerisk produksjon. I starten, når Passage forsvinner bak en vegg og vi hører lyden av noe som faller fra hverandre og treffer bakken, er humoren slap stick-aktig. «Who puts a drum behind a door?», utbryter han, og publikum ler. På et annet tidspunkt sitter Passage på en barkrakk med gitaren sin. Han skal synge, men idet han fører strømkabelen opp mot inntaket på gitaren viser det seg at kabelen er for kort til å nå frem. Når han senere fremfører låten, virker den mest som en naiv musikerdrøm, teksten går blant annet slik: «I’m a singer-songwriter / your number one song provider / I’ve been singing since you wore a diaper». Den nedtonede, lett ironiske fremførelsen av vitsene gjør forestillingen vittig og sjarmerende. Det meningsfulle i skapende arbeid skinner også gjennom, særlig når Myhre forteller om sin lidenskap for pauser i musikkstykker. I oppveksten valgte hun seg musikkinstrumenter som gjorde at hun brukte mer tid på å telle takter enn å spille, for eksempel triangel. På en forelesningsaktig måte introduserer hun publikum for faglige begreper innen musikknotasjon, som hviletegnet fermate mens hun viser frem noteark. Hun påpeker fascinerende motsetninger, som begrepene «loud silence» og «intense pause». Pausene blir spilt ut fysisk når Myhre og Passage danser en stadig mer avansert koreografi med trinn, tramp og turns som lar meg kjenne på opplevelsen av takt og overganger. Til tross for innslag av dans og sang er det teksten og det nedstrippede uttrykket som dominerer. Selv om teksten er gjennomarbeidet og rommer mye, står forestillingen i fare for å bli vel konsentrert om seg selv og sin snakkesalige form. Idet tanken slår meg, skjer det imidlertid et brudd. Publikum oppfordres til å ta på seg sovemasker som vi har fått utdelt. Fra høyttalerne høres en forvridd stemme. Omstendighetene er litt uklare, men stemmen snakker begeistret om et musikkstykke. Jeg tror den beskriver en klassisk konsert og at den føler seg hjemme i dette musikalske uttrykket. Når musikken utvikler seg til å bli elektroakustisk, blir stemmen helt yr i møte med et nytt lydbilde. Stemmen summer rundt i salen, slik at den kommer fra alle kanter og den varierer trykket på ordene som uttales: «This is not easy listening, this is deeep!», hojer den. Situasjonen er absurd, men morsom. Gjennom å blokkere synet, slik at oppmerksomheten rettes mot det lydlige, oppnår kompaniet at opplevelsen blir sanselig. Slik unngår forestillingen å skrumpe inn i et litt smalt, selvrefererende univers, men den blir i stedet sammensatt. Etter hvert høres noen lavmælte toner, og den animerte stemmen forsvinner. Det føles som om jeg sitter lenge og lytter til musikken. Underveis klarer jeg ikke å dy meg, men kikker raskt over kanten på sovemaska. Scenen er fylt med røyk. Jeg dekker for øynene igjen, og venter enda en stund. Jeg har en forventning om at utøverne skal gi et signal om at vi skal ta av oss maska, men det kommer ikke. Til slutt, når jeg endelig tar den helt av, virker det som at alle andre i salen har kommet meg i forkjøpet. Det kjennes litt pinlig. Jeg føler meg som den forvirrede stemmen fra tidligere, da dens vante strukturer opphørte. Havnet jeg på utsiden av en felles rytme nå, kanskje jeg telte feil takt? Det er naturligvis ikke snakk om riktig eller galt, i stedet blir usikkerheten min som en personlig manifestering av forestillingens tema. Det er nettopp det utleverende og inderlige ved det å skape kunst som Myhre og Passage lykkes med å formidle i tillegg til alle eiendommelige praktikaliteter. Selv er jeg jo også selvstendig næringsdrivende i kunstfeltet, og på vei ut fra teatret undrer jeg på om det eventuelt er innenfor å kreve skattefradrag på en ny sovemaske.