What would Homo ludens do?

Scenekunstner Maja Roel svømmer med faste armtak mot svaberget. Lyden av bølgeskvulp og et dypt, rungende horninstrument høres idet hun beveger seg fra vannet og opp på det glatte berget. Hun krabber på alle fire, og lar hendene sanse seg frem over mosen og steinene. Hun hopper nysgjerrig fremover, som om hun oppdager landskapet for aller første gang. “Velkommen til det ludenske øyriket”, avslutter videoklippet. Det ble lagt ut på Facebook i forbindelse med Maja Roels nye produksjon Homo ludens – det lekende menneske, og gjør meg nysgjerrig og undrende allerede før jeg selv står på øya. For i motsetning til Roels forrige produksjon, hvor vi ble invitert inn i en sal på Dramatikkens Hus i Oslo, tas vi nå med ut i naturen til øygruppa Steilene i Oslofjorden.

Kunstopplevelse og utflukt Med grillmat og regnklær i sekken var det et knippe eventyrlystne publikummere som møtte opp på Rådhusbrygga i Oslo en regntung dag i april. Vel ombord på skuta Madonna ble vi tatt imot av et hyggelig mannskap, og med servering av varm drikke og nystekte boller ga den lange båtturen mot Nesodden et nostalgisk tilbakeblikk på barndommens klasseturer. Allerede etter femten minutter på båten, høres Roels stemme over høyttaleranlegget. Hun presenterer diverse fakta om de såkalte ludenserne:

“Homo ludens er en egen art som kan deles opp i tre hovedkategorier: Lodden homo ludens – liker seg i urbane strøk, Tropisk homo ludens – liker seg i varme, eksotiske strøk, og Vanlig homo ludens (…) Kos dere videre på ferden, og snakk med noen du ikke kjenner fra før”

Latteren brer seg ombord, og på oppfordring fra Roel, tar jeg kontakt med en eldre dame på båten. Det er tydelig at turen og samværet i seg selv er en stor del av opplevelsen, og at verket er i gang allerede før vi har forlatt brygga i Oslo.

Homo ludens, hva eller hvem? Homo Ludens – det lekende menneske er en direkte oppfølger av forestillingen Kunstnerisk avkastning (2015), hvor Roel konkurranseutsatte egen kunst i en absurd og fordreid scenesituasjon. Kunstnerisk avkastning hadde form som en talentshowkonkurranse, hvor en utnevnt kontrollkomité skulle analysere kunstens verdi via publikums opplevelse. Roel presenterte flere, små verk, der den fiktive avkastningen ble målt. Kontrollkomitéen, representert i form av uttrykksløse utstillingsdukker, baserte avkastningen på faktorer som frigjorte endorfiner, opplevelsen av katarsis og vekstpotensiale. Vinneren ble kåret på finurlig vis, og grunnpilaren i hennes nye produksjon ble nettopp stykket som tematiserte Homo ludens.

Homo ludens bruker dumhet som strategi

Homo ludens er irrelevant og løssluppen

Homo ludens er tilgjengelig i gjerningsøyeblikket

Homo ludens går i shorts

(Utdrag fra det ludenske manifestet)

Tittelen henviser til kulturhistorikeren Johan Huizingas begrep, som betyr det lekende mennesket. I boken fra 1938, med nettopp Det lekende mennesket som tittel, definerer han Homo ludens som menneske “slik det handler under trangen til lek og spill”. Boken regnes som en klassiker i forskningen om lek, og blir i kunstsammenheng særlig referert til i kunst for og med barn og unge. Lek-elementet finnes i alle kulturer, hevder Huizinga, men som Roel selv poengterer: homo ludens er en utdøende art. Om en sammenlikner utdraget fra Roels ludenske manifest, finnes det tydelige koblinger til Huizingas definisjon av leken som kulturelt femonen:

Leken er gratis

Leken er ikke “vanlig” eller “realistisk” liv

Leken skiller seg fra det “vanlige” liv både i form av sted og varighet

Leken skaper orden

Leken er ikke forbundet med materiell interesse

Leken gir ingen gevinst

(Utdrag fra Homo ludens, Johan Huizinga, Amazon.com)

Fra katarsisbarometer til det ludenske øyriket Kunstnerisk avkastning (2015) handlet eksplisitt om kunstens rolle og verdi, sett i lys av en politisk endring fra rødgrønn til marineblå regjering. Stykket tok opp i seg fagpolitiske diskusjoner, og var kritisk til ord og begreper som skulle bygge opp under et mer markedsstyrt og kommersialisert kunstliv. Den gangen var oppstarten av den mye omdiskuterte organisasjonen Norsk publikumsutvikling (NPU) et hett tema i debatten, og det ble harselert med ord som tilgjengelighet og kunstnerisk avkastning.

På det ludenske øyriket finner vi både frivillige, publikum og utøvere som har gjort en stor investering; i tid. Praktisk og geografisk er det ikke lett tilgjengelig, publikumskapasiten er begrenset, og jeg velger å tro at prosjektet ikke har hatt fokus på, eller et uttalt mål om, effekt, virkning og såkalt kunstnerisk avkastning. Verket Homo ludens, lik leken, er ikke forbundet med materiell interesse og målet er ikke å oppnå en definert – eller økonomisk – gevinst. At nettopp Homo ludens vant kåringen i Roels forrige produksjon er derfor ironisk, og nok et velfungerende innlegg i en stadig aktuell kunstdiskurs: hva eller hvem gir kunsten verdi?

Stort rom, liten tid Etter nærmere to timer er vi i land på øygruppa Steilene i Oslofjorden. Her venter en guidet tur på øya. Dansekunstner Kristine Øren loser oss gjennom fiksjonsbaserte historier om arten ludensianerne, ludensianistene og ludenserne i godt selskap av sin fire år gamle sønn og med en trofast hund ved sin side. Små påler med informasjonstavler er satt opp i anledningen, for å bidra med utvidet innsikt i Homo ludens historie på øya. Enkelte steder står informasjonspålene side om side med allerede eksisterende faktatavler om Steilene. Nettopp denne sidestillingen av fakta og fiksjon er interessant; både for å forstå stedets historie og nåtidige funksjon, men også for å få et innblikk i hvorfor Steilene er valgt som sted for kunstprosjektet. Det gis derimot lite tid til å reflektere over mulige sammenhenger mellom disse.

For det blir for liten tid. Den saktegående rytmen vi har hatt i gruppa, følelsen av å være “oss” og ikke “jeg”, forsvinner litt etter litt på øya. Båtturen har visstnok tatt lengre tid enn planlagt, og en av de frivillige uttrykker at vi ligger langt etter skjema. Regnet gjør også at vi ikke får muligheten til å oppleve alle attraksjonene (noe jeg ikke visste jeg ville gått glipp av, med mindre det ble fortalt).

Den guidede turen fungerer best når publikum “slippes fri” til å utforske på egenhånd, enten i krattet på toppen av øya, eller når vi går i stillhet og kan se for oss historiene som presenteres. Hvordan så det ut da Homo ludens løp rundt på øya for mange hundre år siden? Fortellingene, og informasjonspålene løfter opp spørsmål om lek som erfart – og i vår tid tapt – kunnskap, om den nyrike oljenasjonen Norge, om kunst som samværsform, makt, undertrykkelse og vår iboende utforskertrang. Men jeg opplever til stadighet at tiden ikke strekker til, der jeg med raske skritt må holde tritt med gruppa og guiden mot et bestemt mål.

Det skjer derimot interessante skift i formidlerrollen, i det øyeblikket publikum interagerer med stedet og dets utvidede historie. “Homo ludens er en udisiplinert sone” hører jeg plutselig fra innerst i krattet. Vi har fått fem minutter til å utforske et ullent terreng, og med hurtige skritt kjemper vi oss frem blant stikkende, knitrende greiner. Det henger lapper i krattet, som publikum begynner å lese høyt for hverandre. “Homo ludens bruker dumhet som strategi” sier plutselig en annen, mens jeg og en tilfeldig kompanjong har forvillet oss inn i en blindvei i krattskogen. I noen minutter blir vi lekende voksne – homo ludens i sitt rette element.

Avslutter med ludensk “show” Turen leder frem til det som presenteres som “showet”. I samlet flokk går vi inn i teglverkshuset på øya, som i anledningen er blitt til det Ludenske hovedkvarter. Her finner vi dansekunstner Maja Roel, lysdesigner Elisabeth Kjeldahl Nilsson og musiker og komponist Lasse Passage ikledd hårete kostymer med leopardprint. De umiddelbare referansene til “urmennesket” fortsetter gjennom deres kroppslige og lekne utforskning av det konstruerte øylandskapet inne i huset. Gulvet er dekket med bark, musikken vi hørte på båten kommer igjen i forestillingsdelen. Dette binder forestillingen og utflukten på båten sammen på en fin måte.

Inne i teglverkshuset oppleves det som om det koreografiske materialet er bygget opp på at utøverne jobber med gitte oppgaver, øvelser, eller leker. Roel lukter og snakker ned i barken på gulvet, finner glitrende smykker, som hun litt tilfeldig slenger på seg. Hun bruker lyskasterne på bakken til å flytte fokus fra egen kropp, til smykkene, til publikum, og så tilbake til seg selv. Hun vandrer opp en knirkende stige, blir interessert i lyden av den, før hun like raskt mister interessen og forsvinner bak stokkene i mønet i taket. Plutselig kommer hun ned, som fra bestemors loft, med en stor afroparykk på hodet. Så vil det lekende menneske bade, og hun løper ut døra, til barnas store glede. 4-åringen, som umiddelbart løper etter Roel ut døra, kan bekrefte at “hun bada på ekte!” på vei inn igjen. Der de to barna i publikum følger sin udresserte iver og lyst, blir de voksne sittende stille på stolene sine. Barna i publikum bærer derfor en nødvendig rolle i forestillingsdelen; de poengterer hvordan det kultiverte, voksne mennesket ikke tillater seg å leke i den gitte forestillingssituasjonen.

Det koreografiske materialet minner om lekens ofte fragmenterte dramaturgi, og lager sine egne regler underveis. Hvorvidt verket tjener på å skape en klassisk scene-sal-situasjon, hvor det voksne publikummet aldri drister seg til å forlate stolene, er jeg usikker på. Stedets iboende potensiale forblir også noe uforløst, fra mitt distanserte og beskuende perspektiv.

Høflige homo sapiens Etter forestillingen lages det langbord i det Ludenske hovedkvarter, og forestillingsrommet transformeres til å bli et slags festlokale. Medbrakt mat og drikke nytes i godt lag, der en rekke høflige homo sapiens sitter til bords. Vi skåler takknemlig for vertskapet, og utøverne sitter i blant oss.

Seks og en halv time etter avreise fra Rådhusbrygga står vi der igjen; mette og trøtte. En rekke lodne homo ludens (som trives i urbane strøk, ref. manifestet), er på vei ut på byen, mens vi tusler hjem. De svinger seg mellom gatelyktene, og jeg kan til og med spotte én ludenser i shorts. For er det noe jeg har lært er det at en må ønske å se, og selv være, Homo ludens for å hindre dens langsomme død.