Dans under arbeid

Carte Blanches forestilling på Festspillene i Bergen er et årlig høydepunkt. Her presenteres et nytt verk, gjerne av en internasjonal koreograf, noe som skal ses av mange, og gjerne sendes på turné. I år har Norges nasjonale kompani for samtidsdans invitert med seg den ettertraktede belgiske koreografen Jan Martens. Han er opptatt av dans som felles ytringsarena. Altså ikke at et passivt publikum setter seg og betrakter overmenneskelig atletiske dansere, men at dansen er for alle kropper. Bevegelser er kreative verktøy som kan settes sammen i uendelige variasjoner. Han er også opptatt av rytme, og det danner grunnlaget for Cancel Bertha. Det tar sin tid, men omtrent midtveis i forestillingen begynner ting, i alle fall rytmisk sett, å falle på plass.

Se musikken

Det åpner ganske velkjent. Alene eller i små grupper på to eller tre kommer danserne ut på scenen med hvert sitt lille bevegelsessett som repeteres. Det er sekvenser på fire-fem elementer, de skyver armene hit, sparker den ene foten dit, tar hendene foran ansiktet – enkle ting. Energien er lav, hverdagslig, og rommet er taust. Bare kostymene bråker: Sølvskimrende drakter blinker i scenelyset. Alt vi hører er føtter mot gulv og syntetisk materiale mot seg selv. Det er oppbygging, og det tar lang tid. Alle aktørene skal introduseres, og vi rekker å identifisere mønstrene hos hver enkelt. Langsomt faller danserne inn i en slags felles rytme, og sekvensene møtes i en vuggende groove. Nesten umerkelig er føttene blitt bass og klærne trommevisper. Noen legger til et klapp og et dunk mot brystet, og plutselig gir programteksten mening: «Musikk er ikke alltid det du hører, det er hva du ser og føler.»

Klarere rammeverk

Grepet er enkelt, men effektivt: Når vi ser hvordan alle de små sekvensene passer inn i denne enkle rytmen, en streit fire-slags-figur, får det som har skjedd tidligere en ny farge i bevisstheten. Det var musikk fra starten av, vi så det bare det ikke. Introduksjonen er over, men jeg tar meg selv i å tenke tilbake på den allerede. Her setter jeg pris på at Martens gir oss tid. Rytmen blir forsterket i høyttalerne med en mjuk, gitardrevet låt: Sibylle Baiers sørgmodige «Tonight». Det er fint, månen skinner i de sølvfargede klærne, musikken vibrerer i kroppene. Med disse elementene som et rammeverk er det spennende å undersøke danserne, å se hvordan de bruker sekvensene sine rytmisk, ekspressivt, alene og sammen med de andre. Jeg liker å tro at jeg har «skjønt det»: Dette er musikk, dekonstruert i dans. Men så kastes vi ut i det ukjente igjen. Ting er selvfølgelig ikke så enkelt. Danserne forsvinner ut før de kommer inn igjen på nesten samme måte. Men denne gangen peker de nese til alt de gjorde i stad.

Overfladisk attraksjon?

Scenegulvet er et svært, skotskrutet plastpledd med bilde av en sovende golden retriever på. Den har ligget der siden starten, men uten å ha fått noen rolle. Når en av danserne plutselig bjeffer, rettes oppmerksomheten vår mot den. Hva hunden skal bety, vet jeg ikke, men bruddet er poetisk på sitt vis. For om første halvdel av forestillingen etablerer en musikalsk struktur, er det som om andre halvdel bryter den ned igjen. Musikken erstattes av ubønnhørlig tikking, som snart følges av et forferdelig slitsomt og plagsomt langvarig strobelys. Det gir en slags dramaturgisk bue til det hele, et sansemessig klimaks og en mekanisk kontrast til det ømme og forsiktige. Cancel Bertha er med andre ord en fin komposisjon, omhyggelig fremført av Carte Blanche som gruppe. Likevel er det enkeltdanserne som gjør størst inntrykk på meg. Martens lar dem kikke på oss med åpne og nysgjerrige blikk, og det skaper nærhet til dem som individer. Ola Korniejenko er alene på scenen flere ganger og danser med en lavmælt, magnetisk kraft. Brecht Bovijn har mer showkarisma, understreket av en luftgitar han stadig drar frem, og Gaspard Schmitt har en mørkere, strengere utstråling jeg trekkes mot igjen og igjen. Er dette overfladiske attraksjoner, noe konkret å feste seg ved i en ellers abstrakt forestilling? Jeg tror ikke det. Blikkontakten, de stadige publikumshenvendelsene – det virker som Martens vil at vi skal se danserne som personer, at de får lov til å være seg selv. Å føle et kjennskap til dem etter denne 75 minutter lange forestillingen, er en av forestillingens styrker.

Arbeidsøvelse

Den oppmerksomme leser vil ha sett at Cancel Bertha er et anagram på Carte Blanche. Det er kompaniet, stokket om og satt sammen igjen. Slik jeg ser forestillingen, gjør Martens dekonstruksjonen for åpen scene. Nedbrytingen, de løsrevne elementene, sammensetningen, den nye meningen – vi følger arbeidet mens det pågår. Jeg liker konseptet, særlig åpenheten i det. Men det blir tidvis veldig åpent, og det kan bli for langt mellom de interessevekkende elementene som hanker oss inn på nytt. Forestillingen kjennes innimellom mer som et formeksperiment, en teknisk etyde, en arbeidsøvelse, enn et fullkomment verk i seg selv. Da melder både forvirring og kjedsomhet seg. Det er uheldig for en koreograf som har rykte på seg for å kunne kommunisere til publikummere som ikke snakker flytende samtidsdans, og for et kompani som skal formidle til hele landet.