Corny samkvem

Danser og koreograf Rosalind Goldberg er basert i Oslo og står bak en rekke egne produksjoner som DIM (2025), DARK DYNAMITE (2022), The Field (2020) og Rut (2018). Hun er interessert i sammenfiltringen mellom en konseptuell og en fysisk tilnærming til koreografi og leverte en PhD ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor med tittelen «Koreografi som et meningsskapende aggregat». Ornate Saturation er hennes nyeste produksjon.

Omsorgen for det rare

Når jeg kommer inn i scenerommet, er de tre utøverne Sigrid Hirsch Kopperdal, Mathias Aas Stoltenberg og Ingrid Haakstad allerede på scenen. Ikledd hverdagslige treningsklær og jeans sitter de oppå hverandre i det ene hjørnet mens de ser uaffektert på tilskuerne. Publikum er plassert på puter og plattinger i en hestesko. Rundt scenen henger det store, gråsvarte og papiraktige tekstiler laget av scenograf Signe Becker. Det skaper et stilrent og futuristisk rom. Når alle har satt seg, plasserer utøverne seg oppå hverandre som i en monolitt. De lager hver sin høye lyd som skjærer gjennom rommet og til sammen produserer en rytme. Hver gang de lager lyden, gjør de en pulserende bevegelse. De ser stive og fabrikkaktige ut, samtidig som de ser på publikum for å anerkjenne dem. Uttrykket er overraskende kraftfullt og insisterende, lekent og befriende rart.  Utøverne skifter posisjoner og lager nye konfigurasjoner og mønstre med kroppene sine. Assosiasjonene mine endres i takt med lydene og bevegelsene de lager. Det er heftig når bevegelsene blir større og tempoet tiltar, og det er fascinerende virtuost når de bærer hverandre, gjør hodestående og nærmest flyr gjennom rommet. Jeg ser for meg dem som en eksperimentell gruppe av akrobater og turnere. Jeg tenker på forestillingen Undersang (2024) av danser og koreograf Harald Beharie der en gruppe dansere lager lyder på rytme gjennom hele forestillingen. Der lar danserne egne assosiasjoner påvirke bevegelsesmaterialet i stor grad, mens i Ornate Saturation er lydene som lages mer uavhengig av formen på bevegelsene, noe som skaper et mindre organisk og mer corny uttrykk.

Mørklegging

Utøverne er imponerende utholdende. Kopperdal har jobbet med Goldberg tidligere, blant annet i soloforestillingen DARK DYNAMITE. Haakstad og Stoltenberg er begge utøvere som har dukket opp i flere samtidsdansforestillinger jeg har sett de siste årene, men jobber nå med Goldberg for første gang. Felles for de tre utøverne er en noe tilbakeholden stil, og det er fint å få se mer eksplosive og kraftfulle kvaliteter hos dem. Det elektroniske lydbildet av komponist Axel-Camilla Barratt Due bidrar med kontante beats og kjølige, underlige lyder og spiller godt på lag med koreografien. Lyset skifter noe og tilfører dynamikk i rommet. Etter at utøverne har roet ned tempoet, begynner de å nynne. Det blir helt mørkt. Det projiseres noe på de gråsvarte hengende tekstilene som gjør at de lyses så vidt opp og likner et månelandskap. Mørket gjør at inntrykkene hittil i forestillingen kan fordøyes samtidig som det gir rom til fantasien. Når utøverne lager lyder som minner om uling, svarer de til mitt behov for assosiasjoner som tar meg ut av scenerommet og inn i noe vilt og ukjent. 

Gjensidig avhengige fellesskap

Når scenelyset kommer på igjen, setter utøverne i gang med den samme rytmen som før. Goldberg jobber med varighet, noe flere koreografer innenfor samtidsdansfeltet gjør. I hennes forrige arbeid Dim (2025), som også var en trio, beveget utøverne seg på en rekke mens de holdt hender. Der var bevegelsesmaterialet mer løssluppent, mens varigheten fungerte som en form for utslitelse (exhaustion). I Ornate Saturation er bevegelsesmaterialet mer spesifikt og stilisert, noe som gir et strammere, mer crisp uttrykk. Det sier noe om en estetisk bevisst koreograf, og det skaper interessante spenninger og motstand i utøvernes kropper. Å jobbe med et slikt rendyrket uttrykk er likevel sårbart, og det krever høy presisjon hele veien. Her kommer bruk av varighet litt i veien for uttrykket, som etter hvert blir for ensidig og gjentagende. Med forestillingen ønsker Goldberg å se nærmere på forholdet mellom informasjonsmetning, utmattelse og bevegelse. Interessen for det overestetifiserte samfunnet var også et tema i DIM, uten at dette var nevneverdig synlig i forestillingen. Heller ikke nå opplever jeg at de tematiske aspektene beskrevet i Black Box teaters programtekst om forestillingen, samsvarer med det jeg ser. Jeg opplever utøverne hverken som mettede eller utmattede, heller ikke jeg blir det av å se på. Jeg tolker tematikken mer som et forsøk på å identifisere og anerkjenne hvordan kroppene våre har det i dag, som en mulig teknologi-kritisk beveggrunn Goldberg skaper ut ifra. Tanken om «et trehodet troll» som nevnes i intervjuet med Goldberg, bringer meg til en annen trio, barneforestillingen Oil-Dino-Du (2025) av koreograf Roza Moshtagi, som Stoltenberg også var med i. Der bevegde utøverne seg i lekne mønstre i forhold til hverandre, i et gjensidig avhengig fellesskap. Det er inspirerende å se disse ulike fellesskapene med interne koder man ikke fullt ut forstår, men likevel berøres av.