Lang, lang rekke

Den svenske danseren og koreografen Rosalind Goldberg har en fysisk og konseptuell tilnærming til koreografi og er interessert i hvordan disse to er sammenfiltret. Hun har tidligere laget forestillinger som Rut (2018), The Field (2020) og Dark Dynamite (2022) og er akkurat ferdig med sin doktorgradsavhandling om koreografi som et meningsskapende aggregat ved Kunsthøgskolen i Oslo. Her undersøker hun kort fortalt hvordan man kan stimulere og utfordre forståelsen av kroppen som en kapasitet og hvordan kroppen kan virke i forkant av språk og erkjennelse. Ifølge Black Box teater sine nettsider tar forestillingen Dim for seg tilstanden bedøvelse - «som en konsekvens av tiden vi lever i, og som et verktøy for å kunne håndtere disse tidene».

Samhold

De tre danserne Amie Mbye, Louis Schou-Hansen og Oda Olivia Øverbø Lindegård er allerede i gang når jeg kommer inn i rommet. De humper taktfast på rekke med overkroppen vendt frontalt slik at kroppen forflates noe, som kan minne om en scene fra den polsk-russiske danseren og koreografen Vaslav Nijinskys Vårofferet fra 1913. De har på seg hverdagslige klær med noen pyntede detaljer som silkebånd på leggvarmere og ser ut som de kommer rett ut fra Berlinklubben Berghain etter en heftig natt. De holder i hverandre, som for å sikre seg at alle kommer seg trygt hjem. Litt til venstre for midten av scenen henger det en sylinderliknende scenografisk installasjon som består av tøypølser i pastellfarger som strekker seg ned til og bortover gulvet, signert den svenske scenografen og kostymedesigneren Amanda Hedman Hägerström. Tøypølsene likner både tarmer i kroppen og armer på en gedigen blekksprut, og i endene er det festet ulike objekter som en rosa lekebil, dukkeføtter og en plasttunge. På vei til å sette meg i amfiet ser jeg at det er en ekstra publikumsrad helt forrest som består av en lang pute trukket i det samme stoffet som noen av tøypølsene har. Den fungerer som en fin brobygger mellom scene og sal.

Bedøvelse

Etter at publikum har satt seg, spilles det av et elektronisk, teknobasert lydbilde av den norske musikeren og komponisten Camilla Barratt-Due. Danserne slynger seg rundt i rommet som i dataspillet snake der man styrer en slange som blir lengre og lengre mens den jakter på mat. De både vokser og krymper i takt med variasjoner i fotbevegelsene, det går fra seigt til raskt og til fall. De holder, drar og ser på hverandre. Det minner om et gjensidig avhengighetsforhold som kan oppstå mellom mennesker som har kjent hverandre lenge. Utviklingen i både bevegelsesmaterialet og relasjonen mellom utøverne er interessant å følge med på. Kombinasjonen av det formbaserte bevegelsesmaterialet og den somatiske bevisstheten til utøverne er både forfriskende og tilfredsstillende. Underveis funderer jeg over forestillingens tematikk, nemlig bedøvelse, nummenhet, overveldelse og lammelse som følge av å leve i et overestetisert, akselerert og informasjonsrikt samfunn. Er det de tre utøverne på scenen som skal kroppsliggjøre disse tilstandene eller er det publikum som skal bli bedøvet av å se på? Med gjentagelser og gradvise transformasjoner av bevegelsesmaterialet, samt skiftning av lengre bevegelsessekvenser og retninger i rommet, opplever jeg heller utøverne som insisterende, utholdende og oppmerksomme. Dette bringer tankene mine til konseptet exhausting dance der danserne blir mer autentiske av å slites ut. Jeg lurer på om forestillingen kan leses som en respons på en opplevelse av apati, som et forsøk på å trenge igjennom og komme seg ut igjen på andre siden.

Være nær

Etter hvert skrus musikken av, og jeg kan høre lyden av dansernes humpende fottrinn og raske pust. Stillheten varer ikke lenge før musikken kommer på igjen, nå i et roligere tempo. Utøverne går inn i et bevegelsesmateriale der de inntar posisjoner i forhold til hverandre og blir en slags trehodet skulptur som henspiller på tøypølse-installasjonen. Etter hvert tar tempoet seg opp igjen, og de gjør mer uvørent materiale, som å grafse hverandre i ansiktet og hoppe oppå ryggen til hverandre, noe de godt kunne strukket litt lengre. Det er noe med intensiteten i den første delen som ikke helt holdes oppe i dette andre materialet, noe som kanskje kunne vært løst ved å korte ned på første del og utvide de andre delene. Selv om musikken skrus av og på og kan indikere en nummerdramaturgi, opplever jeg Dim som et forsøk på å skape og holde en tilstand over tid. Flere koreografer jobber med dette, og i slike forestillinger er ofte publikumsplasseringen annerledes enn i et tradisjonelt oppsett med et vanlig skille mellom scene og sal, for å komme tettere på. Det er muligens et spørsmål om publikumskapasitet, men jeg ser for meg at det kunne vært veldig fint å sitte rundt det hvite scenegulvet og få kommet nærmere både utøverne og ikke minst installasjonen, som inneholder mange detaljer som det ikke er mulig å se fra amfiet. Etter at forestillingen er over, får publikum lov til å gå fram til installasjonen, og det er lett å plutselig kjenne seg som et barn som vil ta, smake på og være inni dette mysteriet man har sittet og studert i en time.