Det man kan forvente av kroppen

Store scene på Black Box teater er gjort om til en oval formasjon, omringet av stoler og påler med sterke scenelamper rettet mot midten. Idet publikum kommer inn står danseren Jens Jeffry Trinidad alene på scenen og observerer at salen fylles opp. Han er den eneste utøveren i Rosalind Goldbergs nyeste forestilling The Field, som hadde premiere på BIT Teatergarasjen i Bergen under Oktoberdans 22. oktober.

Goldberg er en Oslo-basert danser og koreograf som for tiden arbeider med en doktorgrad ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling dans, titulert Choreography as a meaning-generating aggregate. Goldberg er interessert i kroppens biologiske og sosiale konstruksjon, og The Field springer ut av spørsmål rundt denne tematikken. Særlig den franske filosofen Catherine Malbous begrep om plastisitet – evnen til å ta og gi form – har vært en inspirasjonskilde for forestillingen. Med utgangspunkt i kroppen som noe levende som konstant absorberer og utsondrer informasjon, spør The Field i forestillingsteksten; «hva kan man forvente av kroppen?».

Dramaturgisk lyd- og lysbilde Klesdesigneren Alexander Krantz står for scenografien på den ovale scenen på Black Box teater, i tillegg til Trinidads kostyme. Midt på scenen er det laget en stor – også denne oval – anordning i sand som ligner et maleri. Trinidad beveger seg sakte oppå dette sandteppet, som er farget i lyse jordtoner med innslag av neonfarger. Selv er han ikledt løse, beige klær (som snytt ut av en av Kanye Wests Yeezy-kolleksjoner): en bomullsbukse med strikk, sneakers i forskjellige brun- og beigetoner, en singlet tilsynelatende strikket i syntetisk stoff, og en stor, asymmetrisk genser som viser seg å ha en rekke ulike funksjoner.

Gjennom den én times lange forestillingen beveger Trinidad seg i ulik intensitet og rytme, hele tiden i takt med et foranderlig lyd- og lysbilde, produsert av henholdsvis Daniel Glatzel og Anton Andersson. Lydbildet er drevet av elektronisk ambient-musikk som omslutter rommet. Tidvis bringes nye elementer inn i musikken, som er interessant ikke bare i samhandling med koreografien og rommet for øvrig, men som en stødig sensorisk opplevelse i seg selv. Sammen med lyssettingen driver musikken dramaturgien i forestillingen. Førstnevnte består av sterke strobelys som øker og avtar i styrke, før de mot slutten går over i en dramatisk, blinkende runddans og etter hvert slukkes helt og slås på i sakte tempo – som om rommet puster.

Mulig bevegelse I starten av forestillingen er Trinidads bevegelser forsiktige, prøvende. Det er som om han gjør er et forsøk på å formidle noe, men ombestemmer seg underveis, hele tiden med blikket spørrende mot publikum. Etter hvert øker intensiteten; Trinidad snurrer rundt, skoene lager avtrykk i sanden og blander sammen fargene i det maleriske mønsteret. Stegene hans gir fra seg lyd som veves sammen med musikken. Samtidig gir kroppen hans form til tekstilene han bærer, og motsatt; genseren dras opp og ned, av og på, over hodet – så kontrollert at man nesten ikke får med seg at det skjer. På et tidspunkt står han nesten helt stille med hendene vendt oppover. Tekstilet dekker til ham fra topp til tå, slik at skikkelsen minner om en romersk statue: Kroppen gir form og tar form.

Koreografien i The Field bærer preg av nøysomt arbeid. I forestillingen utforsker Goldberg kontinuerlig og på mikronivå hvordan kroppen reagerer på ulike sanseinntrykk, som lyd, lys og fysiske forhold, og motsatt; hvordan kroppen påvirker sine omgivelser. Med drastiske rotasjoner spruter Trinidad sand utover publikum, og når musikken stanser er det eneste vi hører den tunge pusten hans som følge av hektisk hopping rundt i lokalet. Koreografien gir ikke representasjoner av språklig formidling, men er heller et forsøk på å skape et annet språk med kroppen, og slik vise nye muligheter for bevegelse.

Koreografiens potensiale Trinidad utfører koreografien i The Field til perfeksjon – selv når bevegelsene ligner kroppslige kramper og er tilsynelatende intuitive. Som danser har han kontroll i det ukontrollerte og viser en unik kroppsbeherskelse som gjør opplevelsen tydelig og konsentrert. At forestillingen er utviklet av Goldberg i tett samarbeid med Trinidad virker dermed som en viktig forutsetning for å lykkes i prosjektet som de har begitt seg ut på.

Hvis jeg kunne ønske meg en ting til av forestillingen så ville det vært mer dramaturgi gjennom timen den varer. Lyset som øker og avtar i styrke peker på temporaliteten som også kontinuerlig påvirker oss – som når det blinkende lyset rundt Trinidad skaper illusjonen av timer som går, samtidig som musikken blir mer dramatisk – og dette kunne gjerne blitt tatt et skritt videre. The Field lykkes likevel med å gi et poetisk svar på spørsmålet om hva vi kan forvente av kroppen: Ganske mye, når rommet for eksperimentering åpnes. For eksempel dukker uventede bevegelsesmønstere gjennomgående opp i samhandlingene mellom kropp og scenerom – et nytt språk åpen for publikums tolkning. Slik viser Goldberg og teamet bak forestillingen fram et stort og vakkert mulighetsrom for koreografi.