Årets høydepunkter 2024: Marte Reithaug Sterud

until av fieldworks

Kompaniet fieldworks, som består av koreografene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, har bidratt med nyskapende scenekunst i en årrekke. De er nok mest kjente for sine originale, stedspesifikke arbeid som har foregått på alt ifra supermarkeder til hotellrom, og for å stadig flytte grensene for hvordan vi kan forstå både dans og koreografi – kanskje særlig sistnevnte. Derfor var jeg spent på hvordan de ville løse det å lage en mer «ordinær» danseforestilling i en black box med hele sju utøvere, inkludert Shinozaki selv. Forestillingen starter noe forutsigbart med en slags postmodernistisk tilbakeholdenhet før lyset slukkes og tittelen dukker opp som lysende skrift svevende rundt i rommet. Fra dette øyeblikket er forestillingen som en finurlig eventyrbok som plinger når du blar om, der hver side byr på noe nytt og uventet. Det er storslagne, vakre og poetiske bilder ispedd en underliggjørende effekt som kan minne om følelsen av å se Twin Peaks på 90-tallet; du skjønner ikke helt hva som skjer, men du liker det. Den presise timingen mellom de ulike elementene i rommet som lyd, lys og bevegelse vitner om et nitidig arbeid (øving!) og særs godt koreografisk håndverk, noe som blir stadig sjeldnere å se.

Songs of Chaos av Moshtagi/Porfyris

Koreograf Roza Moshtagi og lyd- og billedkunstner Lykorgous Porfyris har laget en danseforestilling inspirert av skuespillet Den kaukasiske krittringen (1944) av den tyske regissøren og dramatikeren Bertolt Brecht. Forestillingen er Moshtagi/Porfyris sitt første samarbeid. Den begynner som en performativ installasjon utenfor teaterrommet ved at utøverne flytter rundt på vekter som til vanlig brukes for å holde midlertidige gjerder på plass og skaper umiddelbart en underliggjørende effekt, lik den Brecht var kjent for. Inni teaterrommet blir publikum plassert i en stor ring. Vi får servert dekonstruert folkedans og synkrondans i ring, et drivende rytmisk lydbilde, en blind vismanns anekdotiske fortelling, messende massescener og ulike objekter som dukker opp tilsynelatende ut av ingenting for så å levendegjøres. Kombinasjonen av elementer som lyd, lys, dans, handlinger og objekter, samt timingen i koreografien, vitner om et svært godt koreografisk blikk. I tillegg gir bredden av ulike uttrykk og assosiasjoner en forfriskende opplevelse av sans for lek. Kunstnerduoen Moshtagi/Porfyris er definitivt noen å følge med på videre.

Undersang av Harald Beharie

Koreograf og danser Harald Beharie har gjort seg bemerket med forestillinger som Shine Utopians (2020) og Bwatty Boy(2022), som begge ble nominerte til Kritikerprisen, sistnevnte vant også Heddaprisen for beste danseforestilling. Hans nye forestilling Undersang har allerede vunnet Kritikerprisen for 2024. Den tar for seg forholdet mellom svarthet og økologi og spilles i ulike skogsområder. Jeg så den i Kanadaskogen under Oktoberdans i Bergen. Etter en drøy halv times gange i tett skog sammen med de andre publikummerne kom vi til en åpning med et mosegrodd underlag, et scenario som tatt rett ut ifra et nasjonalromantisk landskapsmaleri fra 1800-tallet. Sittende på hvert vårt underlag ble vi vitne til sju ulike utøvere utfolde seg i et kollektivt, intenst fysisk og auditivt ritual. Kledd i svart lær stønner, jokker og roper de mens de interagerer med hverandre, omgivelsene og publikum. Det er ekspressivt og insisterende, gøy og frekt. Forestillingens styrke ligger i en gjennomgående svært fysisk praksis som holdes gjennom hele forestillingen og som sitter igjen i meg lenge etterpå.