Bilde fra Ole Martin Melands Jeg brakk. Foto: Josh Lake
Årets høydepunkter 2025: Marte Reithaug Sterud
Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for Scenekunst i 2025 om å trekke frem sine høydepunkter fra året som har gått. I dag deler vi høydepunktene til Marte Reithaug Sterud.
Jeg brakk av Ole Martin Meland, Dansens hus 31. januar
Årets første dansekunstneriske høydepunkt kom tidlig, på Dansens Hus i januar. Danser og koreograf Ole Martin Meland er nok best kjent som en utøver med sterk egenart i Carte Blanche gjennom mange år, men har også skapt egne verk som Half Life (2017), også vist på Dansens Hus. I tillegg til Meland beveger utøverne Irene Theisen, Charlott Utzig, Aslak Nygård og Sebastian Biong seg rundt på den store nakne scenen som om de er besatt av noe. Også Theisen og Nygård er i Carte Blanche og alle utøverne kan sies å dele en evne til å gå særs langt i det fysiske arbeidet. Bevegelsesspråket kan beskrives som stakkato, uvørent, uforutsigbart og fandenivoldsk, og fremstår som en negasjon til konvensjoner innenfor samtidsdansen som gjerne preges av kvaliteter som mykhet, tilgjengelighet, flyt og åpenhet. På denne måten opplever jeg at de åpner et mørkere, skarpere og mer ikke-normativt rom, med en litt annen kropp enn jeg er vant til å se. Samtidig evner de å være tilstede i blikket, noe som gjør at de unngår å fremstå mekaniske og fremmedgjorte. Jeg vil særlig trekke fram Biongs solo, som byr på et fantastisk spilloppmakeri på grensa til galskap i positiv forstand som få utøvere er forunt.
Smeltasang av Ellen Jerstad, Unge Viken Teater, 24. februar
Det andre høydepunktet kom noe uventet på Benterud barneskole, i en danseforestilling spesialtilpasset for barn med funksjonsvariasjoner i ulike aldre, de barna som mer ordinære DKS-forestillinger ikke passer like godt for. Barna får sitte på hvert sitt underlag, et tekstil i sterke farger som oransje, gul og rosa. Utøverne Ida Haugen og Jens Jeffrey Trinidad ser ut som vandrende discokuler i hver sin heldekkende sølvdrakt og ønsker barna og deres kontaktpersoner velkommen med varme blikk og smil. Forestillingen tar høyde for både barn med utageringsbehov og barn som vil observere fra litt avstand. Den består av felles sang og bevegelser som læres bort, dans og et mer åpent rom der alle kan bevege seg til musiker Vilde Tuvs fengende rytmer. Det oppfordres både til å ta på og sanse underlaget, å flytte seg rundt i rommet ved at kontaktpersonene drar barna rundt som om de sitter på akebrett og å legge «tekstildyr» som sendes rundt oppi en felles sekk. Utøverne har full oversikt på det sosiale i situasjonen og ivaretar både barna og de voksne, i en forestilling som tydelig setter tilhørighet og fellesskap i sentrum. Koreograf Ellen Jerstad har laget flere danseforestillinger for barn og vant Heddaprisen for Smeltasang i kategorien beste barneforestilling i år.
Mehri/Boy av Sudesh Adhana og Pia Maria Roll, premiere 3. mai
Så dukket det opp en liten perle av en forestilling på Residency Eina Danz på Toten. Mehri/Boy er en personlig og vidtfavnende dansesolo om den britiske kolonialismen og dets konsekvenser for det indiske folket. Den tar utgangspunkt i Adhanas kjærlighet til sporten cricket, i motsetning til farens hat for den samme sporten, hvilket fungerer som et speilbilde av en større kulturell splittelse i India. Der cricket for faren representerte britisk overmakt, ble det en vei ut av undertrykkelse for Adhana. Denne dobbeltheten er tilstede igjennom hele forestillingen, som til vanlig spilles i ulike crickethaller. Forestillingen består av små fortellinger, både personlige og politiske, dans og cricket som knyttes sammen til en større helhet. Den beveger seg fra det nære og nærmest pedagogiske (forklarer og viser grep om balltreet), til det mer poetiske, inderlige og kraftfulle, og viser dybden av transgenerasjonelle traumer. Et par favorittøyeblikk er når Adhana danser ballett med cricketutstyret på og når han fremfører en mer poetisk tekst med en blanding av hindi og engelsk mot slutten av forestillingen. Måten han tar innover seg sammenhengen vi er i og møter publikum på, ved å sammenlikne flatlandet på Toten med sin fødelandsby Tigaon, og påpeke dagens politiske konflikter i India underveis, kombinert med en svært kraftfull og utholdende danseutøvelse, er Mehri/Boy årets klareste favoritt.
Ole Martin Melands Jeg brakk undersøker den liminale tilstanden.
Mehri/Boy er en dypt personlig og vidtfavnende forestilling om konsekvensene av den britiske kolonialismen for det indiske folket.