Veien til frelse går gjennom cricket

Forestillingen Mehri/Boy er et samarbeid mellom den indisk-norske danseren og koreografen Sudesh Adhana og regissøren, dramatikeren og samfunnsdebattanten Pia Maria Roll. Adhana startet plattformen Xproarts i 2007 for å fremme dansekunstneriske uttrykk som ofte blir forbigått og ignorert. Roll har eksperimentert med dokumentariske teaterpraksiser som tar opp komplekse sosiale fenomener som blant annet vold, kolonialisme og kunstens rolle i et nyliberalistisk samfunn over flere år. Soloforestillingen Mehri/Boy spilles hovedsakelig i idrettshaller og treningslokaler for cricket og henvender seg både til dem som har tette bånd til sporten og dem som knapt kjenner til den.

Flatlandet

Jeg befinner meg på det idylliske Residency Eina Danz på Toten, drevet av danser og koreograf Ella Fiskum. Hun leder meg og en gjeng publikummere inn i låven som til vanlig er et dansestudio, men som nå likner en cricket hall med to nettingvegger og en maskin som skyter ut baller. Vi får sitte på stoler langs den ene langveggen. Etter at scenelyset skrus på og en lav, elektronisk dur blir spilt av, kommer Adhana inn på scenen fra bak den ene nettingveggen. Han har på seg en svart shorts, en hvit, rutete t-skjorte og joggesko og tråkker tilforlatelig rundt som om han forbereder seg før han går over i mer ornamentale gester med hendene mens han beveger seg langsmed bakveggen. Når han kommer frem på scenen, kler han på seg noen leggbeskyttere som har ligget der hele tiden og tar opp et balltre. Han henvender seg direkte til publikum mens han forteller om at han som liten gutt ikke fikk gå inn i butikker som solgte balltrær fordi han kom fra en familie av lavere kaste. Med stø hånd viser han ulike grep med balltreet. Han sammenlikner det flate landskapet i sin fødelandsby Tigaon i distriktet Faridabad i India med Toten og bringer dermed publikum tett på.

The Lord’s game

Cricket er et såkalt bat-and ball spill som består av to lag med elleve spillere som forsøker å slå hverandre ut og score poeng hovedsakelig basert på å slå ball med balltre. Cricket utviklet seg til å bli en stor nasjonal sport i England på 1700-1800-tallet. I løpet av den britiske koloniseringen ble sporten introdusert til mange av de landene som var en del av det britiske imperiet. Mehri, ordet som er brukt i tittelen på forestillingen, var kallenavnet til Adhanas far som vokste opp mens India fremdeles var underlagt britisk kolonimakt. Han hatet cricket. Idretten ble innført av koloniherrene for å få de koloniserte til å lengte seg inn i den britiske kulturelle folden. Slik fikk de britiske koloniherrene ikke bare styre Indias handelsveier og naturressurser, men også selve kulturen. Adhana og nesten en milliard andre indere har imidlertid hatt en livslang besettelse av sporten. Adhana forteller engasjert og inderlig om hvordan cricket fungerer. Han setter i gang en utskytningsmaskin for baller og gjør seg klar til å ta imot dem når de kommer susende i opptil 160 km/t. Senere ber han publikum forestille seg hvor fort det går ved å be dem ta opp en hånd for så å vifte vekk luften ved siden av ansiktet; svisj! Han forteller at han som gutt fikk den mest aggressive rollen i spillet på grunn av hans kaste, hvorpå han gjør elegante ballettrinn med cricket-utstyret på. Cricket er «The Lord’s game». Ambivalensen mellom begjær etter en ballsport og søken etter kulturell tilhørighet er tydelig.

Indisk dans

Adhanas far ble bekymret for om Adhana var homofil eller hijra (det tredje kjønn) da han ville danse. Han inntar den motsetningsfylte hinduguden Shivas posisjon der øverste arm har håndledd oppover og er maskulin, mens nederste arm har håndledd nedover og er feminin. Han studerte de indiske dansene Mayurbhanj Chhau og Kathakali i New Delhi. Han viser oss en dans der han står i bredbent posisjon, smiler bredt og beveger øyebrynene sine opp og ned. Jeg tenker på at alle danser oppstår ut fra konkrete, sosiale sammenhenger og hvor ulikt et bevegelsesuttrykk kan oppfattes for dem som kjenner til sammenhengen og dem som ikke gjør det. Det er fint å få hvile blikket lenge på Adhanas smidige og utstuderte bevegelser. Han forteller om «Mother Indias» landegrenser ved å bruke publikums plasseringer. Han beskriver problemet ved inndelingen av Kashmir i en indisk, en pakistansk og en kinesisk del, ved at man jo ikke kan dele «mors hode», som Kashmir ifølge opptegninger på kartet kan se ut som. Jeg tenker at dette enkle, konkrete bildet oppsummerer hovedproblemet med vestens kolonialisme og innføring av konstruerte nasjonalstater, som ulike lokalbefolkninger verden over sliter med konsekvensene av i dag. De siste ukenes nyhetssendinger om det eskalerende konfliktnivået mellom India og Pakistan gjør at forestillingen får et ekstra høyaktuelt lag. Måten Adhana kommenterer denne situasjonen på underveis i forestillingen og skaper rom både til seg selv og publikum, rører meg. 

Styrken i det sårbare

Adhana/Roll spør seg om hvordan arven etter 300 år med britisk kolonistyre fortsatt preger samfunn, familier og enkeltmennesker gjennom transgenerasjonelle traumer. Forestillingens form er en slags hybrid mellom performance lecture, cricket og dans. Uttrykkene får eksistere uavhengig av hverandre samtidig som de glir sømløst over i hverandre gjennom en kombinasjon av god regi og dyktig utøvelse. Adhana skaper en nærhet til publikum ved å henvende seg direkte til oss som om vi alltid har sittet her. Mot slutten av forestillingen skifter temperaturen noe. Han går over til en mer poetisk tekst, der ord og fraser gjentas med innslag av rim og ordspill, og med en blanding av det jeg går ut fra er hindi og engelsk. En råere, mer sårbar og kraftfull emosjonalitet kommer fram, noe som viser dybden i de transgenerasjonelle traumene. Jeg blir plutselig klar over den språklige dimensjonen i forestillingen. Den er blitt spilt på engelsk, kolonistenes språk, og jeg setter pris på at de ordene som sies på hindi sprenger seg fram som løvetann om våren. Adhana tar ned nettingveggene og setter i gang utskytningsmaskinen. Han tar på seg det gule plastforhenget som har hengt der hele tiden som en kappe og beveger seg sakte mot de harde, røde ballene. Det likner en form for motstandskamp. Så går han ut av rommet mens vi blir sittende igjen å se de røde ballene dunke seg inn, én etter én i den nå liggende plastbylten, helt til forestillingen er over. Slik skaper forestillingen et rom for ettertanke der publikum får reflektere over spørsmål om identitet, makt og kroppens kulturelle arv.