Årets høydepunkter 2025: Judith Dybendal

Antigone av Alan Lucien Øyen, Den Nationale Scene, spillested Bergen Kjøtt, 5. april

Da Den National Scene våren 2025 stengte dørene til teaterbygningen for å pusse opp, måtte de finne andre steder å spille. Regissør Alan Lucien Øyens oppsetning av Sofokles’ klassiske tragedie Antigone fant sted i de industrielle lokalene til Bergen Kjøtt. Forestillingen gjorde bruk av bygningens rom på en overraskende måte som ikke ville vært mulig i en tradisjonell teaterbygning: Det hele startet som en minnestund for Eteokles, Antigones bror, idet publikum trådte inn i et lunt kapell omsluttet av lysegrønne fløyelsgardiner der Eteokles lå i en kiste omgitt av blomster. Siden beveget vi oss videre inn i et stort gråhvitt scenerom der Geir Hovlands lysdesign skapte et nydelig lys- og skyggespill i Øyens gjennomkoreograferte sceniske landskap. I denne oppsetningen er alt finstemt, og virkemidlene spiller på lag med hverandre i rommet på en sjeldent gjennomført måte i en serie tablåer. Musikk, teatertekst, fysisk bevegelse og lyd puster liv i historien og karakterene som om de skulle vært en del av virkeligheten selv. Ensemblet er i storform, og ordene fra Halldis Moren Vesaas’ gjendiktning klinger sterkt og suggererende i munnen på de syv skuespillerne. Denne iscenesettelsen åpner et stort tolkningsrom i Sofokles’ klassiske tragedie, og jeg har tenkt på den i hele 2025. Nylig viste det seg at åpningen av teaterbygningen til DNS er utsatt til høsten 2027 etter funn av asbest og råteskader – og kanskje blir akkurat det et lykketreff for oss som ønsker oss et teater som utforsker flere av byens mange rom.

Psychic av Tani Dibasey og Only Slime, Det Norske Teatret, 27. mars

I 2025 har skuespiller og regissør Tani Dibasey styrt Scene 3 på Det Norske Teatret sammen med komponistduoen Only Slime, som består av Claudia Cox og Toby Pfeil. Det har resultert i en rekke produksjoner, og det har vært interessant å følge med på mottakelsen av prosjektene i den kritiske offentligheten. Jeg registrerer at anmeldernes meninger gjerne går i to ulike retninger - enten blir forestillingene omtalt som nyskapende eller som uferdige og litt middels. Da Tani Dibasey gjestet Bergen Dramatikkfestival med forestillingen Saykoluhjee i august 2024 var jeg ikke så begeistret, men da jeg i mangel på bedre tidsfordriv en kveld i Oslo ramlet innom forestillingen Psychic, ble jeg fullstendig oppslukt av det sceniske universet Dibasey har laget i samarbeid med Only Slime. Psychic er full av referanser til gaming, data, spillkultur og popkultur som jeg forstår veldig lite av og som derfor fremstår eksotisk for meg, men historien er enkel å følge: Publikum møter Taume (spilt av Taume P. Dery), en helt vanlig fyr med et kjedelig og normalt liv som kjenner eksistensiell tvil rundt hvorvidt dette virkelig er alt. Så tar skjebnen hans en ny og uvirkelig vending når han blir bortført av romvesenklaner som gir ham masse rare spillaktige tester, og han møter Psychic, som han blir forelsket i. Forestillingen er en uforutsigbar miks av musikk, bevegelse og animasjon. For meg handler det først og fremst om at jeg kunne kjenne at det var en overskuddsenergi som liksom gnistret mot meg fra ensemblet! Jeg fikk en følelse av at dette prosjektet er i bevegelse, og ingen kommer noen gang til å se akkurat det jeg ser denne kvelden når jeg sitter i salen.

Text and Image av Nicola Gunn, Meteor v/Bergen Internasjonale Teater, 19. november

Den australske kunstneren og koreografen Nicola Gunn har hatt base i Bergen noen år, og helt siden forestillingen Working with children (2019) har jeg hatt gleden av å følge kunstnerskapet hennes av og på. I sin nyeste forestilling Text and Image, som jeg så på årets Meteor, fabulerer og arbeider Gunn videre med materialet fra The Interpreters (2023). I Text and Image fortsetter Gunn å utforske forholdet mellom virkelighet, språk, fiksjon og identitet og hun lar oss igjen møte den franske oversetteren Séverine Magois som var en sentral karakter i The Interpreters. Gunn står bak et miksebord og forteller om Magois mens hun spiller av ulike lyder og lydeffekter, som i et hørespill. Hun skisserer opp en liten verden med Magois og en del andre karakterer. Underveis hopper hun inn og ut av betraktninger om både oversettelse, litteratur, Magois og seg selv. På denne måten veves de ulike lagene av fortelling, fantasi og fiksjon sammen. Gunn har en evne til å kombinere det høye og intellektuelle med det lave og dagligdagse på en særegen, underdrevet måte som er virkelig underholdende. Gunn inviterer publikum inn i sine egne fantasier om hvordan det ville være å være noen andre, og oversetteren Magois fremstår omsider som Gunns alter ego. Det er fascinerende hvordan motivene og de mange impulsene i materialet beveger seg fram og tilbake, går i loop og bearbeides på ulike måter underveis. Resultatet er en forestilling som aldri slutter og som man kan tenke videre på så lenge man vil.