Årets høydepunkter 2025: Jonas Skaarud

Jeg har plukket ut tre konserter som utmerket seg spesielt i 2025. To av dem har jeg tidligere anmeldt hos Scenekunst: Trio Mediævals «An Old Hall Ladymass» under Oslo Kirkemusikkfestival og Oslo Filharmoniske Orkester med gjestedirigent Eva Ollikainen. Den siste er Den Norske Opera & Balletts oppsetning av György Kurtágs Fin de Partie, som for meg er årets operahøydepunkt.

Trio Mediæval: An Old Hall Ladymass

Selv om årets versjon av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival hadde mange sterke bidrag, leverte Trio Mediæval det som for meg stod igjen som festivalens høydepunkt med konserten An Old Hall Ladymass. Sammen med organettist Catalina Vicens skapte musikerne et slående helhetlig klangunivers, der organettoens skjøre og tidvis vaklende intonasjon ble et karaktergivende element som bandt de tre stemmene sammen. Organettoens spinkle og luftige klang, gav musikken en ekstra skrøpelighet som kledde repertoaret svært godt.

Programmet tok utgangspunkt i Old Hall-manuskriptet, Englands største samling av middelaldermusikk, med verk av blant andre Aleyn, Leonel Power og John Cooke. Disse ble vevd sammen med korte organetto-pre- og interludier av Vicens, improvisasjoner og to nyere verk av Marianne R. Eriksen og David Lang, skrevet spesielt for trioen.

Konserten ble dessverre delvis forstyrret av byggestøy utenfra, men til tross for dette var musikernes tilstedeværelse sjeldent god, farget av en teknisk kontroll som gav et musikalsk overskudd til å la klang og musiseringsglede vokse ut av musikken.

Oslo Filharmoniske Orkester og Eva Ollikainen

Jeg ble slått av både god programsammensetning og moden dirigering da gjestedirigent Eva Ollikainen ledet Oslo-filharmonien gjennom et på papiret sprikende program, men i det klingende viste det seg allikevel å ha en tydelig sammenheng. György Ligetis tidlige Concert Românesc, Bjørn Kruses nyskrevne Unfolding Momentsog Beethovens ikoniske femte symfoni, møttes i et univers preget av energi, kontraster og overskudd.

I Ligetis ungdomsverk lot Ollikainen musikkens rastløse og kontrastfylte karakter få spille seg ut. Tolkningen balanserte presisjon og fremdrift, og ga musikken både nerve og klarhet.

Kruses fiolinkonsert, med solist Maria Angelika Carlsen, imponerte med en konsekvent klangidé som han evnet å føre gjennom hele verket, og et poetisk spill mellom tette orkesterpartier og åpne, nakne øyeblikk der det føltes som om solisten kom til syne ut av den tykke orkestermassen som stille åpenbaringer.

I Beethovens femte symfoni la Ollikainen vekt på fremdrift, rå energi og detaljer fremfor romantisk patos. De to første satsene utmerket seg med skjørhet og alvor, særlig den melankolske andresatsen. Selv om finalen manglet et fullt forløsende klimaks, stod helheten igjen som en moden og reflektert tolkning som viste Ollikainens musikalske tyngde som dirigent.

Jeg håper Ollikainen inviteres tilbake igjen i en senere sesong, for jeg tror hun har mye fint å tilføre den Oslofilharmoniske klangen.

György Kurtág: Fin de partie i Den Norske Opera & Ballett

Fin de Partie er modernismens siste opera, skrevet av debuterende operakomponist György Kurtág i en alder av 92 (!). Det er en slående gjengivelse av Samuel Becketts skuespill med samme navn og samtidig Kurtág på noe av sitt mest kompromissløse som komponist.

Operaens oppsetningen under Ultima 2026 var en konsertant versjon av originalversjonen som ble uroppført i 2022 på La Scala i Milano. Sangerne var derimot de samme, med bass Frode Olsen i hovedrollen som Hamm, som er blind og lam og som jager tjeneren Clov (Leigh Melrose) frem og tilbake. Hamms foreldre, Nagg (Leonardo Cortellazzi) og Nell (Hilary Summers), begge uten ben, bor i to søppelkasser. Alle fire er fanget i en monoton hverdag preget av rutiner, maktkamp, gjentakelser og tomme samtaler. Lite forandrer seg, og det meste kretser rundt venting, minner, trusler om avskjed som aldri helt gjennomføres og forfall. Alt nærmer seg slutten. Som i handlingen faller også musikken gradvis fra hverandre og går til slutt helt i oppløsning.

Orkesteret, ledet av Edward Gardner, var ikke bare artikulert og presist til fingerspissene, men evnet å få den sparsommelige orkestersatsen, som består av korte avbrutte utspill, punkter og tynnslitte linjer, til å dirre av nerver og angst. Frode Olsens evinnelig lange og tilsynelatende svært krevende monologer var simpelthen fremragende levert. Å bevege seg i dette fragmenterte, fritonale og talesangpregede landskapet krever en enestående utholdenhet.

Det er langt mellom de virkelig gode samtidsoperaene. Kurtágs Fin de partie er en av dem. Og selv i konsertant versjon står det seg som scenisk verk. Når i tillegg solistene, spesielt Olsen, og dirigent og orkester leverer på så høyt nivå i et så krevende verk, står dette for meg som årets operahøydepunkt – ja, til og med kanskje årets musikalske høydepunkt.