Ganske modig

Årets utgave av Oslo Internasjonale Kirkemusikk Festival gikk av stabelen 21. mars og strakk seg over 10 dager. Med sangen i sentrum bød festivalen på et repertoar med stort spenn i sjangre, fra kammermusikk til store kor og ensembler. Flere internasjonale størrelser var invitert og mange av våre beste norske kirkemusikere hadde en naturlig plass i programmet. Jeg fikk med meg både starten og slutten av festivalen, og et par begivenheter midten, både stort og smått, lokalt og internasjonalt.

Bach i småformat Åpningskonserten var ved Continuum – ikke helt et ensemble, ikke helt et musikerkollektiv, men en idé, ifølge grunnlegger og kunstnerisk leder Elina Albach. Jeg forstår det slik at en «pool» med musikere trekkes inn avhengig av prosjektets art, fra små ensembler til større besetninger med kor og solister. Målet er å realisere tidligmusikk på nye og unike måter. Det gjaldt også denne oppsetningen, kalt Missa Miniatura, en re-arrangering av Johann Sebastian Bachs (1685-1750) Messe i H-moll fra 1749.

Mange ser på det som Bachs viktigste verk, ja, til og med et av historiens viktigste verk. Og vanligvis består det av stort barokkensemble, hvorpå variasjonen i besetningen først og fremst ligger i antall sangere (om det er én per stemme eller flere) og hvorvidt man bruker orgel eller cembalo.

Continuums oppsetning gikk betydelig mer brutalt til verks: instrumentalensemblet bestod av bare 7 musikere, med Albach på både cembalo og orgelpositiv, og dessuten med traverso, viola da gamba og – det mest drastiske og lite vellykkede inngrepet – marimba og vibrafon. Disse perkusjonsinstrumentene gled ikke inn: For det første kontrasterer de barokklangen så til de grader, og for det andre var de ikke instrumentert inn som fargelegging, men simpelthen erstatning for enkelte blåse- og strykelinjer. Det ble liggende som slitsom klunking på toppen av det ellers så definerte lydbildet, og det var en befrielse de gangene perkusjonisten heller spilte trommer. Ut over dette var musikerne dyktige, stødige og presise, og den underlige blandingen av instrumenter lot ikke til å vippe dem av pinnen. Snarere fikk jeg følelsen av at den lille gruppen med tidligmusikkmusikere følte et eierskap til denne originale versjonen av Bachs verk.

Fem sangere gav, ikke overraskende, sangen og teksten større plass i lydbildet enn vanlig mot det lille ensemblet. Det tekstlige var ytterligere understreket; enkelte av satsene i messen var fjernet og erstattet med tekster skrevet av poeten Jürg Halter. De ble opplest av forteller Mathias Gillebo (som også hadde oversatt dem til norsk). Tekstene i messen er hovedsaklig en rekke vanlige messeledd bestående av lovprisinger, hyllester og bønner til Gud og Kristus på latin. I drastisk kontrast handlet Halters tekster om tvil. Hvem er Gud, og finnes han i det hele tatt? Hvorfor er han taus mens tusener av mennesker blir revet i filler av krig? Gradvis ble aktuelle verdensproblemer belyst: konflikter og klima. I all sin skjønnhet fremstod diktene som sporadiske utfall av enkle, nesten naive, grunnleggende spørsmål som gikk til nølende motangrep på de ekstatiske selvsikre hyllestene til Gud, som om verket, som ellers har så mye overskudd og fremdrift, plutselig imploderte og stoppet opp i introspeksjon. Det var både vakkert og sårt.

I Sørensens plaskedam Kirkemusikkfestivalen har med tiden blitt kjent for å bestille nye verk. Ikke bare er det modig, men det viser at de ønsker å revitalisere og aktualisere den gamle musikken ved å la nye verker være et prisme som kaster nytt lys på den. Dessuten gjør de det større institusjoner nettopp burde gjøre: la samtidsmusikken få en naturlig plass i det klassiske repertoaret i stedet for å bare være det irriterende sidestykket til andre «viktigere» historiske verker. Og årets festival skuffet heller ikke; den bød på urfremføringer av to bautaer i musikklivet – Rolf Wallin og Bent Sørensen.

Sistnevnte har gjestet festivalen tidligere. Hans Matteuspasjon for strykeorkester og kor ble i 2022 hyllet og lovpriset. Men suksesser er kanskje ikke alltid like lurt å gjenskape, noe årets bestilling Johannespasjon (sesong 1) skrevet for Theatre of Voices, en kvintett fra Ensemble Allegria med dirigent Paul Hillier beviser.

Denne gangen fikk vi en betydelig mer nedskalert musikk. Sørensens verk opptok omtrent halve konserten, og første del bestod av motetter av Guillaume Dufay (1397-1474), Adam de la Halle (ca. 1237-1288) og fire anonyme verker fra 1200-tallet. Motetter er vanligvis små perler for få korstemmer tilknyttet religiøse tekster, og er det noen som virkelig får denne formen til å skinne i all sin enkelhet, så er det Dufay. Theatre of Voices, som bare bestod av 6 sangere, fikk til å fange en nesten-behagelig myk flyt ved å la Dufay veves inn blant la Halle og de anonyme verkene. De oppfordret i programmet til ikke å klappe mellom satsene, noe som forsterket denne opplevelsen av å bare sveve med musikken. Tolkningene ble allikevel litt for tilbakelente og karakterløse til tider, men kanskje ville flyten blitt ødelagt av det motsatte.

Denne fløyelen gled pent inn i Bent Sørensens nye verk, som ifølge programmet benyttet seg av sitater fra tidligmusikk, selv om det var nesten umulig å faktisk legge merke til dette i det klingende. Musikken var som utgnidd på et duggende vindu, der fem sangere, tre fioliner og to bratsjer smeltet inn i en eviglang klang av kryssende patoskledde melodier. Det var vanskelig å skjønne hvor verket ville: tonaliteten fremstod uhåndgripelig og udefinert, og formmessig samlet musikken seg sjelden i en tydelig retning. Sørensen gav riktignok plass til passasjer hvor musikken fikk puste i enkelte klanger, men disse klangene hadde dessverre lite interessant eller originalt å by på. Utover den litt snodige besetningen, var det lite som gjorde dette verket merkverdig.

Jeg savner den tidlige Bent Sørensen, han som skrev Angel’s Music, Birds and Bells og The Lady and The Lark på 1980- og 90-tallet. Med tiden er det som at det tåkete laget av triller, tremoloer, glissandoer og mikrotonalitet som en gang kastet et slør over det romantiske, gradvis har prellet av. Igjen står et uttrykk hvor klang har for lite fokus og subtiliteten, det chiaroscuro-aktige som gjorde musikken underlig klar og uklar på samme tid, har forduftet. Som med andre nordiske komponister, som Hans Abrahamsen, Kaija Saariaho eller Magnus Lindberg, er det som om de etter hvert bare ble for tilfreds med å skrive velfungerende og komfortabel musikk: idiomatisk, gjenkjennelig og problemfri.

Mediævalsk musikk Vokalensemblet Trio Mediævals prestasjoner under konserten «An Old Hall Ladymass» står igjen som høydepunktet av det jeg hørte under festivalen. Med seg hadde de Catalina Vicens på organetto – et bittelite pumpeorgel man holder på fanget, som ble populært på 1300-tallet. Lyden er spinkel og tidvis luftig, og intoneringen virker vaklende, tilsynelatende avhengig av hvor hardt man pumper, noe som gav klangen ekstra rust. Dette skjøre miniorgelet stod seg derfor særdeles godt i sangtrioens transparente lydunivers.

Et utvalg verker fra Old Hall-manuskriptet, Englands største samling med middelaldermusikk, var skrevet om for kvinnestemmer. Musikk av Aleyn, John Cooke, Leonel Powers, Fonteyns, Thomas Dammett og Thomas Bittering ble vevet sammen med korte underfundige organetto-pre- og interludier av Catalina Vicens, mindre improvisasjoner og to nyere verker av norske Marianne R. Eriksen (1971) og amerikanske David Lang (1957). Materialet ble gitt ut på plate for noen år siden.

Beklagelig nok befant begivenheten seg i Margaretakyrkan, midt i et reir av bygningsarbeid, og vi fikk dubstep-akkompagnement av en enorm borhammer i det fjerne nå og da gjennom hele konserten. Jeg anbefaler Kirkemusikkfestivalen å dobbeltsjekke om regjeringskvartalet er ferdigbygget før de arrangerer konsert der neste gang. Tross rytmisk insisterende bakgrunnsstøy var musikernes tilstedeværelse allikevel upåklagelig. Blandingen av stringens og ekte musiseringsglede er sjelden vare, her tilsynelatende foret av kunnskap, teknisk overskudd, kontroll på både klang og balanse og pur kjærlighet til musikken. Hva mer kan man be om som publikum?

De to samtidsverkene på programmet er skrevet spesielt til trioen. Marianne R. Eriksens Sol Lucet (2022) fremstod som perfeksjonert bruksmusikk, med lite annet en forutsigbare linjer ispedd noen forsiktige dissonanser her og der i et ellers utflytende formlandskap. David Langs Alleluia Amen (2022) hadde en betydelig mer interessant innfallsvinkel som kommentar til fortiden, hvor det gamle ble destillert i et formspråk som åpenbart ikke hørte middelalderen til. På subtilt vis befant verket seg i nåtid og fortid på samme gang. Teksten føltes dessuten som et vink til kirkemusikktradisjonen med sart glimt i øyet, her gjengitt i sin helhet: «Alleluia. Alleluia. Amen. Amen.»

Perfeksjonert korklang Kransen på kaka for årets festival var avslutningskonserten med The Sixteen, et av verdens mest anerkjente kor, som har pløyet seg gjennom utrolige mengder musikk siden sin grunnleggelse i 1977 – hovedsaklig tidligmusikk, men også ny musikk. Med seg hadde de sin faste dirigent Harry Christophers.

Mens de andre konsertene hvilte på sterke og gjennomtenkte programkonsepter, var denne konserten med tittelen «Heavenly Harmony» en buffet av kjente korstykker, forsvart med et av de billigste triksene i boka: en musikalsk reise fra middelalderen til vår tid. Det var strengt tatt ingen reise, for flere hundre år var utelatt i spriket mellom gammelt og nytt, og programmet flakset frem og tilbake mellom verker av Hildegard von Bingen, Palestrina, John Taverner og to av verdens mest anerkjente nålevende korkomponister: Arvo Pärt og James MacMillan.

Men kanskje var en dose himmelsk harmoni uten noen kløktigere baktanke akkurat det som trengtes for å lande mykt i en festival med ellers så gjennomtenkt program, med så mye (for mange) ukjent og nytt. Jeg tok meg i å lene hodet tilbake og simpelthen velte meg i klangen av korsang i verdensklasse. Selv James MacMillan, som jeg synes er en ulidelig uoriginal komponist, godtok jeg (nesten) for anledningen.

I spriket mellom enkelheten hos Hildegard von Bingen og tettheten hos Taverner, havnet Palestrina i en skvis som gjorde ham mer anonym enn fortjent. Kanskje hadde musikken hans blitt mer rettferdiggjort om de fire satsene fra Høysangen var samlet i en bolk, i stedet for å være spredt utover programmet. Det var som om det ellers så sterke verket mistet noe av kraften i det det oppstykkede. Koret virket derfor heller ikke helt «på plass» i fortolkningen, for det var som om det ikke fikk tid til å komme seg tilstrekkelig inn materien.

Sterkest inntrykk gjorde verkene til John Taverner: O splendor gloriae og Gaude plurimum. For korrepertoaret er generelt preget av mye kort musikk; korte satser i større verk eller korte verker egnet for å passe inn i et bredt og tettpakket program. Taverners verker er lengre enn de typiske fire til sju minuttene korstykker ofte varer, henholdsvis 11 og 14 minutter. Når musikken får utfolde seg over lengre strekk, får formutviklingen og dramaturgien større betydning. Og i dette lå kanskje den sterkeste kvaliteten ved konserten. For ved siden av å ha kontroll på alle selvfølgelige parametere, som klang, balanse og dynamikk, løftet The Sixteen disse verkene med en slående solid kontroll på form og dramaturgisk fremdrift. 

Snevert stilideal?

Årets program var fullt av begivenheter. Og hadde tiden strukket til, skulle jeg gjerne fått med meg Solistkorets konsert med urfremføring av Rolf Wallin, Johannespasjonen for tre som var nok en nedskalering av Bach, eller Ârgha/nūn som var et møte mellom middelaldermusikk og persisk musikk. Jeg berømmer Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival for å tørre å vektlegge sterke og personlige konsepter, krysse sjangre og ikke minst: la samtidsmusikken få plass. Dette uten å gå på akkord med kvalitet. For profesjonaliteten er allikevel av høy, med mange svært dyktige artister på blokka – norske som internasjonale. 

Allikevel synes jeg programmet preges av et visst stilideal: Ny musikk skal helst minne om gammel musikk. For hvor er Olivier Messiaen eller Sofia Gubaidulina, hvis respektive virker er gjennomsyret av kristendommen? Hva med Anton Weberns kantater? Og hva med mer eksperimentelle orgelstykker av komponister som Morton Feldman eller György Ligeti? Hva med nålevende komponister som Klaus Lang eller Lisa Streich, begge komponister som er nært knyttet til kirkemusikktradisjonen og kirkerommet?

Overspilte komponister som Arvo Pärt, James MacMillan og Erik Hovland er trygge og komfortable valg, men tilfører få nye perspektiver på hva kirkemusikk kan være. Det er veletablert, selv om det er fra vår tid. Og øvrig ny musikk på programmet (bortsett fra Sørensen og Wallin, vel å merke) bestod stort sett av idiomatisk bruksmusikk som Marianne Eriksen, Agneta Sköld eller Carl-Bertil Agnestig. Jeg oppfordrer til å ta enda større sjanser: å ikke bare utfordre grensene for form, men også innhold.