Årets høydepunkter 2025: Grace Tabea Tenga

Sukker av Linda Gathu (Premiere 10. oktober på Det Norske Teatret)

Sukker er Linda Gathus debutforestilling som regissør og dramatiker. Forestillingen er en satire som viser den unge kunstneren Nimus uransakelige vei gjennom et normativt kunstfelt. De abstrakte og høyteknologiske verkene hennes møter liten interesse hos de hvite kuratorene fordi bildene forteller lite om henne som melaninrik kvinnelig kunstner. Det ligger en tydelig forventning hos museet som skal huse henne at hudfargen og identiteten hennes er det primære fokuset og at det bør skinne gjennom i kunsten. Det trigger en omfattende identitetskrise hos Nimu. Tre fantasifulle «afronauter»tar Nimu med på en tidsreise for at hun skal føle seg mindre ensom. Det er gjennom andre melaninrike skikkelser fra skandinavisk historie at Nimu finner tidsvitner som gir hennes strev en lang linje. Den insisterende bruken av humor til å avkle et vestlig, hvitt kunstfelts syn på seg selv gjør Sukker til en sjeldent vellykket satire.

Umuko av Dorothée Munyaneza (31. oktober, Dansens Hus)

Treet umuko, som i blomstringstiden i Rwanda får blodrøde blomster, er utgangspunktet for koreografen Dorothée Munyanezas forestilling med samme navn. Forestillingen bygger på danseformen intore, også kalt heltenes dans. Det er en rwandisisk krigerdans som i dag har en seremoniell betydning, med visning av styrke og mot. Forestillingen haret seigt bevegelsspråk og fokus på utstrakte armer. De vrenger og vrir armene sine over hodet, noe som stiller høye krav til koordinasjon. De fem utøverne danser, synger og spiller instrumenter om hverandre. Samspillet gir en fornemmelse av kollektivt samhold, spesielt i et land som ble revet i stykker som følge av folkemordet i 1994. Koreografen har selv ikke vært i hjemlandet siden hun dro derfra for 28 år siden. Varmen fra barndomsminnet kommer frem gjennom de røde, satenglignende draktene, dansegleden og fellesskapet de har seg imellom.

Botis Seva / Far from the Norm: Until We Sleep (6. februar, Bærum Kulturhus)

Det hip hop-baserte samtidsdanskompaniet Far From the Norm kommer fra Øst-London. Med koreograf Botis Seva viser de frem en særdeles innfløkt dans med utøvere som har ulike forankringer i street dance. Det er et overveldende elektronisk lyd- og lysbilde. De ekstraordinære kreftene hos utøverne grenser til superheltestetikk, nærmere bestemt Black Panther. Det er en underliggende panisk nerve i estetikken som minner meg om den ustabile situasjonen verden befinner seg i, med global uro, politiske splittelser og væpnede konflikter. I skrivende stund befinner jeg meg i Tanzania, et land som har fått sitt image som en fredelig nasjon knust av mistanke om valgfusk i årets presidentvalg som ble avholdt 29. oktober. Det ble etterfulgt av dødelige protester med om lag 3000 omkomne. Å snakke om uroen virker tabubelagt, spesielt med mer synlig politi og militære, tilfeldige stopp og grensekontroller. Håpet er ikke slukket for en bedre fremtid, men det henger i en tynn tråd. Far From the Norm som jeg så tidligere i år, arbeider med slike fremtidsutsikter, uansett hvor tynnslitt det håpet er. Det er et vitnesbyrd til dansen og scenekunstens potensial til å fangepolitiske spenninger.