Årets høydepunkter 2024: Eline Bjerkan

And We Cheerfully Put the Gods to Death, Rosendal Teater

Når jeg tenker tilbake på hvilke forestillinger som har gjort mest inntrykk i 2024, så dukker det opp et par som begge er utpreget lekne. Den første er And We Cheerfully Put the Gods to Death av Spreafico Eckly. Her blir vi kjent med en gjeng norskamerikanere på baren Trolls Lounge. Deres overbevisninger om hva det vil si å være norsk får motstand når en nordmann på arbeidsreise til Nord-Dakota dukker opp ved bardisken. Forestillingen er en lek med ord og narrativer fra start til slutt, på et rent tekstlig nivå, men løfter også tematikken til å handle om hvilke forestillinger og fordommer vi mennesker skaper vår verden ut fra. Slik dannes også verdier, men hvor holdbare er disse når meningsgrunnlaget viser seg å være mer tilfeldig enn man skulle tro? And We Cheerfully Put the Gods to Death pirker borti slike spørsmål, men gjør det på en humoristisk og uanstrengt måte som kanskje mest av alt kommenterer seg selv og sin egen form. Spreafico Eckly har produsert flere solide forestillinger med en tydelig signatur, og er absolutt et kompani som det er verdt å følge med på videre.

Bizarra, Rosendal Teater

Den andre forestillingen som tøyer på formale konvensjoner er Bizarra av Bizarra AS og regissør Alessandra Felli. Forestillingen er laget med utgangspunkt i dramatikeren Rafael Spregelburds drama som i sin tid ble vist som ti separate kapitler. Det var for å gi fortellingen et preg av å være en såpeopera. Dette grepet tas med videre når Felli setter opp sin versjon i fem kapitler, med vage lovnader om en kommende sesong nr. to. De fem kapitlene, som til sammen utgjør en helaftens på fem timer, er proppfulle av kjærlighetsintriger, krim, humor, overnaturlige hendelser og klassekamp. Det kan innimellom være utfordrende å henge med, men selv blir jeg nærmest hypnotisert av flyten, energien og bruddene i de små og store plottene. Her virker det som at alle scenekunstnerne har det gøy på en måte som smitter over på publikum. Slik som hos Spreafico Eckly, er dette en selvbevisst forestilling som liksom tyner formatet sitt til det ytterste. I min anmeldelse av forestillingen skriver jeg at den kan ligne revy og farseteater, men den minner meg mest av alt om informasjonstettheten vi kontinuerlig utsettes for via internett og sosiale medier. Sånn sett er det kanskje en mer alvorlig samtidskritikk inni der. Men bare kanskje.

Julekonsert med Nidarosdomens guttekor og Trondheimsolistene, Nidarosdomen

Jeg er glad i den eksperimentelle kvaliteten ved forestillingene nevnt over, men helt til slutt vil jeg gi en aldri så liten hyllest til en tradisjonsrik bauta: Landets eldste guttekors årlige julekonsert i middelalderkatedralen Nidarosdomen. Nidarosdomens guttekor ledes av Thomas Berg-Juul, som har vært dirigent siden i fjor. Når mektig korsang blandes med religiøs symbolisme og atmosfærisk lysdesign skapt av Trondheim lyd, rives jeg ut av den blodfattige hverdagen og lar meg overvelde av noe større enn meg selv. Konserten er i høyeste grad en helhetlig, sanselig opplevelse, hvor det lydlige og visuelle spiller sammen. Bach, Händel og norske julesalmer er riktig kur hvis man søker julestemning i det som ser ut til å bli en våt og snøfri desember i Trondheim. Det er fjetrende å lytte til fiolinist og solist Joakim Røbergshagen. Tonene fra fiolinen virker skjøre, men fyller likevel den romslige katedralen. Mens han spiller står han foran et to og et halvt meter høyt sølvkrusifiks, flankert av to blafrende stearinlys. Lyset er dempet. Dette er alvor. Når jeg forlater domen tenker jeg på kunstens virkningskraft, og hva den potensielt kan fortelle oss om oss selv. 2024 har vært et dårlig år for flere kulturinstitusjoner i landet, som lider under statlige og lokale kutt. Mitt juleønske må være at kunsten fremdeles vil bli tatt på alvor etter stortingsvalget i 2025.