Kidnapping, kunstsvindel, ulykkelig kjærlighet, klassekamp og spøkelser er noe av det publikum vikles inn i under den fem timer lange forestillingen Bizarra på Rosendal Teater. Regissør Alessandra Felli har tatt utgangspunkt i en tekst av den argentinske dramatikeren Rafael Spregelburd hvor Argentinas økonomiske sammenbrudd i 2001 er rammen.
Spregelburds drama ble opprinnelig vist som ti separate kapitler, eller kanskje blir det riktigere å si episoder, for fortellingen mimer en såpeopera i form og innhold. Skjønt, i motsetning til typiske, latinamerikanske telenovelas har ikke Fellinis iscenesettelse noen avgrenset struktur. Hun har nøyd seg med fem episoder i denne omgang, men det oppstår nye twister og sidespor over en lav sko, og slutten kommer ikke før i sesong to – om vi noen gang får se den.
Klassekamp og satandyrkelse
Scenen på Rosendal Teater er nokså naken gjennom hele forestillingen. Ved hjelp av enkle rekvisitter som stoler, trekasser eller et par porselenskopper som skal være fra det kinesiske Ming-dynastiet, forandres rommet fra å være et slakteri hvor de fattigste karakterene jobber til å bli et herskapshus. Noen smale spilepaneler bakerst på scenen blir værende under hele forestillingen. Ellers er det kostymene (designet av Denise Massman og Alessandra Felli) som i størst grad avslører hva slags kontekst vi har med å gjøre: Arbeiderne på slakteriet er ikledd mørke kjeledresser mens sosieteten har glitrende kjoler.
Det er ti skuespillere på scenen, og alle sjonglerer mellom fire og åtte roller. To av de mest sentrale karakterene er tvillingsøstrene Velita (Viola Othilie Tømte) og Candela (Kristine Hagensen), som ble skilt ved fødselen. Mens Candela ble boende med sin overklasse-tante, endte Velita opp i fattigdom. Kjernen i narrativet er hvordan søstrene ender opp med å møtes, men de har også flere prosjekter på hver sin kant som driver fortellingen fremover: Candela forsøker blant annet å styrke Argentinas økonomi gjennom et system med verdikuponger, mens Velita deltar i en skjønnhetskonkurranse slik at mannen hun er forelska i skal legge merke til henne. Candelas tante Felicia Auster (Theresa Carlsen) driver med dubiøs kunsthandel mens fattigfolkenes overhode Wilma Bebuy (Bjørg Sofie Eline Sætre) påstår å ha kidnappet Candela og forsøker å få løsepenger fra Felicia. Detektiven Julio Tramutola (Fredrik Paalssønn Aakerhus) leter etter et narkotisk stoff som har endt opp som ingrediens i en masseprodusert parfyme, mens noen nonner er opptatt med satandyrkelse for å fremprovosere en konfrontasjon mellom Gud og djevelen selv. Det er altså ikke måte på! Disse fortellingene floker seg sammen og får etter hvert sin egen, absurde logikk hvor synske gjenferd er like selvsagt som arbeiderrettigheter.
Oppslukende kaos
I Bizarra skjer alt og ingenting. Det proppfulle narrativet er medrivende, jeg kjeder meg ikke en eneste gang i løpet av de fem timene forestillingen varer. Måten oppmerksomheten min blir holdt fanget på, minner på et vis om den evinnelige strømmen av algoritmestyrte «reels» og Tiktok-videoer. Jeg blir kastet fra det ene hendelsesforløpet til det neste, hjernen min sluker handlingen selv om sammenhengen kan være uklar. Det minner om revy og farseteater, noe som i sin tur kan ha inspirert såpeoperaen, hvis melodramatiske appell er å gjenfinne i dagens sosiale media. Internett preges jo også av store fakter og tilspissede følelser.
De ulike historiene er flettet sammen slik at de utspiller seg noenlunde samtidig. Dette fungerer ved hjelp av raske scene- og kostymeskift, selv om det innimellom kan være vanskelig å forstå hvem alle bikarakterene er. Som publikummer må man godta hyppige og spenstige hopp i dramaturgien. Når det gjelder Velita og Candela, så rekker de ikke å finne ut av at de er søsken i denne omgangen, men publikum oppfordres som sagt til å følge med i neste sesong. Forestillingens drivende tempo opprettholdes av skuespillernes energi og solide tilstedeværelse i tillegg til det handlingsmettede narrativet. Mellom hvert kapittel, som er på omtrent en time, er det fem minutters pause.
Midtveis er det en større pause hvor man får anledning til å kjøpe mat i kafeen samt delta på en auksjon av ymse objekter som er knyttet til forestillingen. Disse bruddene er velplasserte og gir akkurat nok tid til at publikum kan hente seg inn før showet fortsetter. Situasjonskomikk, presist fysisk spill og upåklagelig timing er med på å holde energien og humøret oppe. Ved mer enn én anledning bryter skuespillerne den fjerde veggen ved å henvende seg direkte til publikum, hvor de omtaler seg selv og forestillingen på metanivå. Dette grepet, som ellers er godt brukt i teaterverdenen, blir ikke forutsigbart her, men fremstår i stedet gjennomtenkt og morsomt. En nokså fleipete bruk av dialekter er også med på å gjøre det hele komisk. Kristine Hagensen i rollen som Candela må trekkes frem, hun fyller den dekadente tjueåringen med så mye ambivalens og ironisk distanse at det er en fryd å se på. Det virker ikke som at publikum på noe tidspunkt går lei den hule, nervøse latteren som Candela avleverer til stadighet. Den smitter hver gang.
Kaleidoskopisk virkelighet
Når forestillingen er ferdig, overhører jeg enkelte publikummere si at den burde vært kortere. Jeg er uenig, for her har ensemblet og det kunstneriske teamet utnyttet tiden godt. Forestillingens form er førende for innholdet. Hadde den vært kortere, måtte noen av sidehistoriene ha blitt kuttet. Da ville Bizarra ha blitt mindre egenartet, rett og slett mindre bisarr.
Det gjenstår å se om Felli vil lage teater av de fem siste kapitlene til Spregelburd i fremtiden. Det hadde for så vidt vært gledelig, men det har ikke så mye å si for opplevelsen av den første delen. Bizarra er akkurat så vill og sjarmerende at jeg aksepterer et ufullendt plot. Noen vil kanskje innvende at alvoret som ligger i bakgrunnen for historien, om et land i økonomisk krise, ikke kommer godt nok frem i en såpass tullete forestilling. Det at alvoret sidestilles med komikk og horrorelementer forankrer imidlertid forestillingen i såpeoperatradisjonen. På sett og vis tar Bizarra en stor jafs av virkeligheten og speiler denne med all sitt kaos og innbyrdes motsetninger – naturligvis på en kledelig teatral, bombastisk måte.