Kaleidoskopisk virkelighet

Scenen på Rosendal Teater er innredet som en bar. En bardisk, små bord og stoler er plassert utover mens det henger lamper fra taket. Ved tappekranene og langs veggen står det noen små lykketroll. Baren skal vise seg å hete Trolls Lounge, og den presenteres som et yndet samlingssted for den norskamerikanske befolkningen i delstaten Nord-Dakota. Først må vi imidlertid begynne med slutten, det vil si, forestillingen begynner med å imitere kveldens avslutning, og vi ramler rett inn i ettersnakken, hvor utøverne prater om forestillingen vi liksom nettopp har sett. Å kaste om på narrative konvensjoner på denne måten er klassisk for Spreafico Eckly. Kompaniet har gjestet Rosendal Teater flere ganger tidligere, blant annet da teatret fremdeles het Teaterhuset Avant Garden. Selv har jeg latt meg begeistre av den insisterende intertekstualiteten og referansetettheten i Vive la Phrance og den nerdete behandlingen av språk i Footnote number 12, vist ved teatret i henholdsvis 2017 og 2019.

Fakter og fantasier

Under dagens omvendte ettersnakk får vi vite at forestillingstittelen er hentet fra teksten Ragnarök av Jorge Luis Borges. Teksten beskriver en drøm hvor noen guder plutselig åpenbarer seg. Først blir gudene hyllet, men så endrer menneskene mening og ender opp med – henrykt – å drepe dem. Idolisering og urealistiske forventninger er tema som ligger til grunn for forestillingen også. Når ettersnakken er ferdig, spilles fortellingen ut på scenen. Hele handlingen foregår inne på Trolls Lounge. Her blir norskamerikanerne begeistret når en vaskeekte nordmann, Anna (Helga Guren), dukker opp. Råger (James Long) er spesielt engasjert. Råger heter egentlig Roger, men sverger til den norskklingende versjonen av navnet. Han er stolt av kona si, som etter å ha bodd flere år i Norge nå lærer opp amerikanske barn i rosemaling. Kona er også veldig flink til å bake krumkaker, forteller han. Det oppstår gnisinger mellom Råger og Anna siden hun ikke innfrir hans forventninger om det særegne norske, og Anna lar seg provosere av Rågers utdaterte syn på norsk kultur og «ekthet». Guren og Long er de eneste skuespillerne på scenen, og de går inn og ut av rollene sine. Når de ikke spiller bargjester, fremstår de som seg selv: to scenekunstnere som skal sette opp en forestilling. De diskuterer historien som skal fortelles og karakterenes personligheter. De snakker om fortellingens referanser til filmen Fargo. De innrømmer at de hater ettersnakker. Utøverne håndterer metaperspektivet på en uanstrengt og morsom måte, og sekvensene hvor de går fra å kommentere handlingen til å spille den ut er sømløst satt sammen. I løpet av forestillingen blir halve publikum hentet ut på scenen. De får roller som bargjester og bartender. Det oppstår mye komikk på grunn av dette grepet alene. Det leses for eksempel opp fra en scenetekst at en av bargjestene drikker ølen sin sakte. Guren sender et megetsigende blikk på publikummeren som spiller den aktuelle gjesten. Han drikker kanskje ikke like sakte som hun hadde tenkt.

Kompleks historiefortelling

På grunn av alle de narrative lagene og referansene til andre kulturuttrykk blir forestillingen mangefasettert selv om kjernefortellingen er ganske enkel. Forskjellen på å leve ut en plastisk identitet og de romantiserende tendensene som kan oppstå når man skal bevare den, er velkjent. Det at mange amerikanske etterkommere av norske utvandrere omfavner en stivnet forestilling om Norge er et skoleeksempel på fenomenet. På samme tid er nok heller ikke dette inntrykket av norskamerikanere helt fritt for fordommer. And We Cheerfully Put the Gods to Death påpeker dessuten ikke bare menneskers fordommer. Forestillingen er på sitt mest interessante når den får frem at vi aktivt kler opp andre personer i en kulturell identitet som det kan være vanskelig for vedkommende å unngå å bekrefte. Dette eksemplifiseres gjennom en samtale Anna har med moren sin. Hun nevner en spansk venn av dem og anklager moren for å legge ut om paellaen sin hver gang han er til stede. Den høflige vennen kan ikke annet enn å imøtekomme det kulturelle svermeriet. And We Cheerfully Put the Gods to Death er elegant sammensatt. De omveiene som tas i historiefortellingen gjør ikke narrativet utflytende, men forsterker tematikken og gir fortellingen dybde. Forestillingen behandler både klisjeer og smalere kulturelle referanser med en letthet som gjør at alt virker å høre hjemme i universet scenekunstnerne har skapt. Man kan innimellom lure på hva scenekunstnerne egentlig vil – er forestillingen bare en lek med ord? Svaret er nok tja. På den ene siden er det åpenbart at den språklige disseksjonen er et gjennomarbeidet element som godt kan verdsettes i seg selv. På den andre siden består jo livene våre av forestillinger og hvordan vi språkliggjør dem; alt fra aksjespekulasjon til religion handler om hvordan vi ser for oss verden. Dette siste poenget ligger mellom linjene i And We Cheerfully Put the Gods to Death. Forestillingen blir dermed relevant som samfunnskommentar, uten at det på noen måte bryter med dens kunstneriske, småsære karakter.