Å være seg sine blindsoner bevisst

Mariken Lauvstad kommer med en tankevekkende tekst om den manglende kjønnsbalansen i det Norske teaterfeltet. Hun trekker blant annet frem det faktum at så godt som alle Oslos teatre, både små og store, har mannlige teatersjefer. Hun glemte å nevne Riksteatret som også har mannlig sjef. Lauvstad fokuserer i særlig stor grad på det faktum at ubalansen ser ut til å tegne et mønster der de store scenene, budsjettene og prestisjetunge prosjektene i mye større grad går til mannlige regissører enn til kvinnelige. Defor er dett er en særlig gledelig nyhet at Kjersti Horn blir ny teatersjef på Det Norske Teatret fra 2025. Selv nevnes jeg i Lauvstads artikkel som en av flere kvinnelige regissører utdannet i utlandet og som har kommet tilbake og er aktive ved norske teatre. Jeg er utdannet ved Amsterdamse Hogeschool voor de Kunsten, en skole som nevnes spesifikt av teatersjef Kristian Seltun i Lauvstads artikkel. Fra denne posisjonen stusser jeg litt over noe av argumentasjonen til teatersjefene ved Det Norske Teatret og Nationaltheatret slik de kommer til uttrykk i artikkelen. I sitt svar til Lauvstads artikkel, tegner NTOs direktør Morten Gjelten et annet bilde av andelen kvinnelige teatersjefer og spør hvorfor Lauvstad i det ene øyeblikket velger å fokusere utelukkende på hovedstaden og i det andre trekker konklusjoner om nasjonalt omfang. Gjelten trekker blant annet frem at Lauvstad unnlot å nevne Vega scene og Tigerstadsteatret, som begge har kvinnelige sjefer. Jeg vil ikke gå i detalj på Gjeltens argumenter, men jeg ønsker å understreke at det i denne debatten ikke er likegyldig om vi snakker om mindre og i hovedsak programmerende og co-produserende scener som Vega, versus store, statlig finansierte teaterinstitusjoner som forvalter et betydelig større budsjett, synlighet og status - for ikke å nevne samfunnsmandatet de forvalter i kraft av dette. Dette gjelder også regionteatrene. Det er ikke slik at en sjefsstilling er like innflytelsesrik uansett hvor den er og hva den leder. Selvsagt har Gjelten rett i at alle institusjonene i det ganske land bidrar til å sette preg på det norske teaterlandskapet, men det er ikke slik at alle er like. Noen teatre er likere enn andre. Dessuten erkjenner teatersjefene på henholdsvis Nationaltheatret og det Norske Teatret at det er en ubalanse i andelen kvinner og menn som får tilgang til deres hovedscener. Hverken Lauvstad eller Gjelten burde trekke frem enkeltsesonger eller år - som bevis eller motbevis på denne ubalansen, og det trenger de ikke heller. Ser man det over tid taler tallene glassklart. Som Lauvstad skriver har det de siste 12 årene vært 27% kvinnelige mot 73% mannlige regissører på Det Norske Teatrets hovedscene. Ser man på alle scenene ved det Norske Teatret for samme periode er det 34,6% kvinner mot 65,4% menn. Jeg syns det er veldig positivt at Kristian Seltun og Erik Ulfsby erkjenner at manglende kjønnsbalanse og representasjon er et problem og virker genuint interessert i å gjøre noe med det. Dersom Gjelten derimot ikke ser problemet er han selv en del av det. Det er i seg selv ikke noe galt med at en mann innehar en lederposisjon eller får prestisjetunge oppdrag på store scener, og i likhet med i landets mange bedrifter og styrer vil man i teatret også helst ha den beste personen til jobben. Derfor er det interessant at både Ulfsby og Seltun begrunner sine teatres manglende kjønnsbalanse med en mangel på kvinnelige regissører, og Seltun peker på færre kvinnelige regissører med kompetanse og evner til å innta hovedscenen. Dette er det samme argumentet som ofte kommer når det diskuteres kjønnsbalanse og kvotering i så og si alle høytlønnede og prestisjetunge posisjoner på tvers av fagfelt og næringer - og som like ofte viser seg å ikke stemme. Blindsoner og ubevisst forutinntatthet, og at kvinner ofte vurderes etter en høyere standard er veldokumenterte fenomener, og det ikke er noen grunn til å tro at dette ikke også gjelder i teatret. Og at det ikke skulle gjelde oss alle: Teatersjefer som regissører, skuespillere, kritikere og publikum. Det gjelder for oss alle i det minste å forsøke å være våre blindsoner bevisst. Og det første steget er å erkjenne at vi har dem.

Som Lauvstad selv påpeker er antall kvinnelige regissører i Norge nærere antall mannlige enn man kanskje skulle tro ut fra tallene over. Dersom alle går med på at kvinner og menn i utgangspunktet har like biologiske forutsetninger for å utvikle de nødvendige ferdighetene (og det må vi i 2023 nesten ta for gitt!) er det statistisk sett usannsynlig at så mange færre kvinner skulle mestre hovedscenen. Er det allikevel sånn at det er færre som kan eller tør, ja da må man se etter andre ting som spiller inn. "Det feminine nedvurderes ubevisst av folk", sier Nina Wester i Lauvstads innlegg. I likhet med henne opplevde jeg som student å få mange velmente tips om hvordan jeg skulle uttrykke en slags dempet femininitet for å bli tatt seriøst som regissør. Hvordan jeg skulle kle meg. Hvordan jeg skulle senke stemmen min til et lavere register slik at jeg skulle høres mer myndig (les mannlig) ut. Ja, for det er ikke slik at likestillingen er kommet lenger i Nederland og at rammene for hva og hvordan en kvinne kan være er bredere, kanskje er det heller motsatt. En lærer sa en gang til meg at han gjennom sin karriere hadde sett følgende fenomen når det gjaldt regissører i Nederland: ‘En mann oppfattes som så god som sitt beste verk, mens en kvinne oppfattes som så god som sitt siste verk’. Med andre ord er kvinnene liksom alltid på prøve.

Så hva er det som gjør at det både er flere kvinnelige regissører utdannet i utlandet og at de (ifølge Lauvstad) ofte gjør det bra også her hjemme?

Det er mulig det stemmer, slik Seltun argumenterer, at regissører utdannet i utlandet i større grad læres opp til å ta tak i hovedsceneformatet. I likhet med Westers utdanning fra DramatiskaInstitutet ble vi på AmsterdamseHogeschool voor de Kunsten drillet i samarbeid på tvers av mange faggrupper. Det var et uttalt mål at vi skulle utdannes til regissører som behersket å jobbe med store formater og store kunstneriske lag.

Siden jeg ikke har gått på KHiO, kan jeg ikke uttale meg om hvordan det er der. Men jeg vet at det i løpet av mine år som student ved AmsterdamseHogeschool voor de Kunsten ble utdannet cirka like mange kvinnelige regissører som det ble på Teaterhøgskolen i perioden fra 1979 og 2023. Heldigvis er dette noe ledelsen på KHiO nå har begynt å ta tak i, selv om det i debatten om kjønnsbalansen på registudiet den gangen også lød velkjente toner: Det var ikke nok kvinnelige søkere med såkalt stayerevne, ble det sagt. Kristian Seltun kommenterer at ubalansen er problematisk, men at hovedsceneformatet er et format som må mestres og som ikke er for alle. Han spør også om kvinner kanskje trenger «et større push» for å ta steget opp på hovedscenen, og i det leser jeg at han etterlyser kvinner som vil og tør. Selv er jeg ikke overbevist om at det handler hverken om mangel på kvinner som vil, tør eller kan, men kommentaren får meg til å undre: Må det være sånn at enhver nyutdannet regissør enten har eller ikke har det som trengs for et slikt format? Eller handler det like mye om at noen får flere og bedre muligheter til å bygge opp en slik kompetanse, til å lære å mestre et slikt format, mens andre fort havner på spor som fører dem, mer eller mindre frivillig, mot spesialisering for mindre formater og mindre (og yngre) målgrupper? Som kvinnelig regissør, fortsatt i startfasen av karrieren og utdannet i utlandet, opplever jeg for eksempel en forventning om å gjøre teater for barn, selv om dette ikke er noe jeg har spesialisert meg i.

Jeg tror både Seltun og Ulfsby og andre sjefer oppriktig mener at kjønnsbalanse og representasjon er viktige verdier å tilstrebe. Og det er faktisk ikke en enkel sak å åpne sine egne blindsoner. Bevisstgjøring og endring tar tid og påvirkes av det vi ser og opplever rundt oss. Derfor vil jeg trekke frem at det blir og har blitt gjort gode tiltak for å rette opp i andre ubalanser: Blant annet har Ulfsby og Det Norske Teateret med sin satsning Det Multinorske bidratt til økt mangfold blant skuespillere på Norske scener, og det er snakk om et Multinorske 2.0 for scenografer og regissører - tiltak som viser hva man kan få til dersom man investerer i ønsket utvikling over tid!

Jeg må innrømme at jeg syns det er skummelt å kaste min stemme inn i en debatt der jeg står overfor og snakker til nettopp mine egne nåværende og potensielt fremtidige arbeidsgivere. Men jeg tror jeg har et perspektiv og noen erfaringer som kan være til nytte – og jeg har til og med et løsningsforslag:

Dersom Seltun mener det finnes få kvinnelige regissører som kan håndtere hovedsceneformatet, kunne han kanskje investert mer aktivt i dette?

Og siden han nevner hvordan ting gjøres i utlandet så har jeg nemlig et tips til ham, fra Nederland der jeg altså er utdannet og fortsatt jobber. Der, og i Belgia, har det lenge vært en tradisjon for at yngre og/eller nyutdannede regissører inngår lengre samarbeid med et teater, med mål om å utvikle dennes talent og kunstnerskap over tid. Kall det et talentutviklingsprogram. Kall det aspirantordning. Selv er jeg tilknyttet Noord Nederlands Toneel i Groningen, som ønsker å utvikle nye talenter og nettopp gjøre dem i stand til å beherske interdisiplinære uttrykk i hovedsceneformat.

Jeg startet med en liten produksjon og går nå gradene med større og større formater, ensembler, kunstneriske lag og budsjetter - ett prosjekt i året over flere år. I 2025/2026 er det planlagt en turnerende hovedscenepodukjson med live musikk, dansere og skuespillere. De investerer i meg over tid fordi de erkjenner det samme som Seltun: "Det er ikke bare å plassere regissører på hovedscenen, hovedscenen er en størrelsesorden som må mestres." Kanskje Seltun kan la seg inspirere og invitere flere uslepne hovedscenediamanter inn i en lignende talentutvikling eller aspirantordning? Jeg tror som sagt ikke at vi (kvinnelige regissører) ikke tør, men at vi trenger å få sjansen i like stor grad som gutta. Og over tid, med rom for eksperimentering og feiling. Jeg tror at de store institusjonene, med det de har av midler, muligheter og engasjement kan ta sjanser og våge å gi plass til nye stemmer også på hovedscenene – og slik bidra til å virkelig skape en ny gullalder i norsk teater.