– En forestilling med landskapelig tilnærming er ikke bare noe som skal betraktes på avstand, men et rom som i sin helhet skal utforskes og oppleves, skriver teaterviter Gulli Kristina Sekse i denne teksten som Scenekunst.no har fått gjenpublisere. Den innledet et todagers seminar om landskapsdramaturgi under teaterfestivalen Meteor i Bergen i slutten av oktober.

Ingri Fiksdals Diorama beveger seg organisk og smelter det ene landskapet inn i det andre – slik at scenografi og faktisk sted går i ett.

Både Nationaltheatrets forestilling Double Feature og Operaens ballett Hedda Gabler fikk kritikerne Venke Sortland (dans) og Anette Therese Pettersen (teater) til å lure på når i prosessen skuespillerne har kommet inn? De to forestillingene utfordrer på ulike måter.

Mens Mette Edvardsen har all verdens rett, for ikke å si plikt, til å leke med ordene sine i fred på RIMI/IMIR, er det vanskelig å se bort fra den institusjonelle rammen Kjersti Horns oppsetning på Rogaland teater blir sjekket opp imot. Les Edy Poppy og Julian Blaues tekst om forestillingene Black og En folkefiende.

– Grensepolitiet tar en av oss. Kurderen. Holder ham inne på et kontor hele dagen. Han tvinges til å se porno en hel dag. Vi venter. Arbeidsdagen er over. Han slippes fri. Vi kan forflytte oss inn i Irak. Dansekunstner Mia Habib har skrevet essay i anledning Carte Blanches forestilling på Dansens Hus denne helgen.

«Komanigjen, da. Vi er på festival. «Solaris» spiller på samfunnshuset i vesle Dale. Og salen er full og publikum elsker forestillingen. Hvorfor gidder du? Men sånn er jeg. Jeg er scenograf.» Nytt ferdaminne fra scenograf Dordi Strøm, fra Teaterfestivalen i Fjaler.

«Hele den lille dalen oppe ved Fredensborg i Fjaler blir innsida av det store runde hodet til Bamsefar, til Zett i lia, vi ser inn i hodeskallen hans, der han står midt i larvene med det røde blodet i bekken rennende mellom beina. Jeg tenker at det er Zett de kommer til å finne når de graver oss opp om tusen år.» Scenograf Dordi Strøm har skrevet en serie scenografiske ferdaminner fra Fjaler.

– Sløseriombudsmannens facebookpost om Mette Edvardsens arbeid er formulert som et spørsmål, men jeg tror ikke noe på at han lurer på noen ting som helst. Dansekunstner Ann-Christin Berg Kongsness om hvordan det er så mye lettere å forsvare noen andre enn å bli tvunget til å forsvare seg selv.

Finnes det rom for å bedrive kritikk med samme ideal om autonomi som kunsten forbindes med, eller er kritikken avhengig av verket som utgangspunkt? Dansekritiker Andrea Csaszni Rygh har vært på koreaografikritikerverksted og utforsket ulike måter å skrive kritikk på.

Søknader til statens arbeidsstipend, samt mesteparten av øvrige støtteordninger, baseres i hovedsak på en prosjektbeskrivelse. Men noen typer kunst og noen type arbeidsmetoder passer bedre for prosjektbeskrivelse enn andre og derfor skjer det en favorisering – som fører kunsten mot en unaturlig konkurranse med humanvitenskapene. En konkurranse kunsten er dømt til å tape, mener Fredrik Brattberg.