Landskapsdramaturgi – en introduksjon

I 2014 ferdigstilte jeg min masteroppgave om landskapsdramaturgi med tittel ”Landskapets dramaturgiske potensiale”. Her diskuterte jeg landskapsteater, hvordan landskapet kan relateres til dramaturgi teoretisk og praktisk samt landskapsdramaturgi som perspektiv og anvendelse i teori og praksis. I denne teksten skal jeg presentere mitt forslag til en landskapsdramaturgi.

Landskapet i teatret kan oppstå på ulike nivåer: et forestillingsnivå, et konseptuelt nivå, et tekstuelt nivå eller et dramaturgisk nivå. Landskapet kan også oppstå i ulike perspektiver som det konkrete perspektiv, det geokulturelle perspektivet, det dramaturgiske perspektivet og det praktisk-dramaturgiske perspektivet.

I det konkrete landskapsperspektivet kan landskapet oppstå på et forestillingsnivå som en visuell, billedlig eller tematisk representasjon i forestillingen. Objekter fra naturen eller naturlige landskap og aktuelle landskap er for eksempel vist gjennom videoprojeksjoner, fysisk plassert på scenen eller at scenen i seg selv er plassert ute i naturen.

Det geokulturelle perspektivet er et metaforisk perspektiv presentert av Knut Ove Arntzen i Det marginale teater (2007) og bygger på et blikk som kombinerer både naturlige og kulturelle aspekter i geografisk forstand. Dette perspektivet åpner opp for å snakke om forskjeller innen teaterkulturer i forhold til det estetiske, dramaturgiske og kontekstuelle. Geografiske og klimatiske likheter kan gjennom et slikt perspektiv relateres til sosiale strukturer og politiske eller historiske likheter eller forskjeller. Dette perspektivet befinner seg på et kontekstuelt nivå, der geokulturelle premisser og opplevelsesstrukturer står sentralt og der det sosiale aspektet står som like viktig som det estetiske.

Det dramaturgiske og praktisk-dramaturgiske perspektivet står mer som et ordningsprinsipp eller et dramaturgisk verktøy enn en konkret størrelse som vises i en forestilling og forekommer med andre ord på et dramaturgisk nivå. Grunnlaget for og opphavet til dette perspektivet er den avantgardistiske og konseptuelt arbeidende forfatteren Gertrude Steins (1884-1946) oppfatning av skuespill som landskap der landskapet både finnes på et dramaturgisk og et tekstlig nivå. Et slikt perspektiv står sterkt i forhold til komposisjonen rundt en forestilling. Som i Steins landscape plays handler det om en scenisk komposisjon eller organisering rundt opplevelsesaspektet, situasjonen i seg selv, det atmosfæriske aspektet og rundt tilstander (eller bilder på tilstander). Et slikt scenisk landskap omfatter objekter og mennesker som skal bli sett i forhold til hverandre gjennom publikums individuelle teatrale blikk og persepsjon. Slike landskapsperspektiv gir også en mulighet for både kunstneren og tilskueren til å kartlegge opplevelsesskapende tilstander. Forestillingens virkemidler og sceniske elementer blir her likestilt og bestemt av landskapet de befinner seg i, samtidig som at virkemidlene og de sceniske elementene sammen og hver for seg skaper forestillingen. I dette landskapsperspektivet utgjør landskapet bevisstheten om at vi lever eller arbeider i forhold til det. Her skal forestillingen utgjøre en helhet der de dramaturgiske valgene blir tatt ut ifra hva som tilhører den bestemte forestillingens landskap. Dramaturgien står ikke som narrativ eller visuelt meningsbærende, men som en ramme rundt landskap og virkemidler i tid og rom. Et slikt dramaturgisk landskapsperspektiv gir kunstneren mulighet for å ta valg rundt virkemidlene uten å samtidig rangere dem i forhold til viktighet.

En forestilling med landskapelig tilnærming er ikke bare noe som skal betraktes på avstand, men et rom som i sin helhet skal utforskes og oppleves. I en slik forestilling er den romlige forståelsen og rommets ulike elementer meningsbærende i seg selv. Et landskapsteater står på den måten mellom det åpne og panoramiske landskapet som for eksempel finnes i naturen og det lukkede og avgrensede rommet i teatret. Denne todelte romligheten kan være med på å fremheve momenter i forestillingen, og videre gi en ny inngang til forståelse av teatret. Det at et landskapsbasert teater vender seg mot å også bli et perspektiv og et begrep, muliggjør det å kunne se dramaturgisk på landskapet som en beskrivelse av sceniske virkemidler i forhold til tid og rom. Dette kan videre være et utgangspunkt for en landskapsdramaturgi som bevisst arbeider romlig og temporalt med sceniske elementer i det gitte landskapet de befinner seg i.

Som nevnt tidligere har det teatrale blikket stor betydning i landskapsperspektivet. Blikket ser utenfra og kontekstualiserer landskapet fra et personlig ståsted. Dette kan sammenlignes med at det i et landskapsperspektiv handler om en måte å se på, hvor sammensetningsprinsippene rundt det å tenke landskap kan bygge både på individuelle erfaringer, og på sosiale og kulturelle kontekster. Her handler det ikke om hva betrakteren oppfatter og opplever, men det som skjer mellom verket og betrakteren. En landskapsbasert forestilling forsøker ikke å representere virkeligheten, men etablerer en situasjon i seg selv. Dermed oppstår mening i møtet mellom landskapet og betrakteren. Publikums individuelle blikk er aktivt med på å skape verket, på å ferdigstille utsikten. En slik teatral resepsjon tillater et individuelt og subjektivt blikk både i forhold til det romlige og det temporale, noe som videre gir opplevelsen en estetisk særegenhet. Det teatrale blikket i en landskapsbasert forestilling er altså et individuelt og subjektivt blikk som med sin egen temporalitet skaper et rom gjennom å se og konseptualisere fra et eget personlig utkikkspunkt. Blikket får vandre gjennom et landskap hvor personlige, kulturelle og kontekstuelle premisser har stor betydning for opplevelsen og forståelsen av forestillingen.

Landskapet i teatret er ikke et nytt fenomen. Det fantes allerede i renessansens standardscenebilder for satyrspillene med skogsnatur og grotter i tillegg til perspektiv-teknikken og dens dybdevirkning. Det var også tilstede i romantikkens diorama-lignende konstruksjoner samt i den rundhorisontale panoramascenen. I symbolismen fantes også et landskapsteater gjennom det atmosfæriske og statiske drama, og ikke minst finnes landskapsteatret i Gertrude Steins teorier rundt skuespill som landskap.

Gertrude Stein og hennes landscape plays Gertrude Stein definerte i sitt essay Plays (1935) sin oppfatning av et skuespill som landskap. Som publikum følte Stein at de visuelle elementene i en forestilling og det talte ord forstyrret hverandre og at publikums følelser ikke fant sted på samme tid som i handlingen i forestillingen. I sine tekster skapte Stein situasjonsportretter; landskap som på metaforisk vis består av objekter og mennesker sett i forhold til hverandre. Hennes landscape plays beskriver metaforisk tilstander eller bilder på tilstander. Landskapet gir seg selv til kjenne for en tilskuer gjennom hans eller hennes individuelle persepsjon, som videre ferdigstiller utsikten.

Stein ønsket at teatret skulle oppleve seg selv, og skapelsen av opplevelsen var viktigere enn representasjonen av en hendelse. Hun utviklet en dramaturgi som var blottet for elementer som plot, karakterutvikling og scenebeskrivelse – det som stod igjen var den ikke alltid identifiserbare skuespilleren og det skrevne ord. Løsningen hennes var dermed en følelsesmessig sammensetning av det sette, det hørte og publikums reaksjon. Stein ville forandre på tilstedeværelsen på scenen og rekonfigurere dramaet som et landskap.

Landskapet har ingen framdrift gjennom tid, det beveger seg ikke, det er enkelt og greit bare tilstede. I følge Stein er landscape plays romlig arrangert og avhenger av objekter som forholder seg til hverandre liksom et bilde av naturen avhenger av objekter som forholder seg til hverandre. Landskapet har sin form slik et skuespill har sin form og begge står i forhold til et eller annet. Med landskapet som romlig konsepsjon åpnes det opp for en dramaturgi med flere fokuspunkter og flere parallelle aktiviteter som videre åpner opp for en mulig kartlegging av forskjellige tilstander eller hendelser som er (iscene)satt for å forme tilskuerens opplevelse. Her skal betrakteren selv ved hjelp av sitt eget blikk fordøye det som uttrykkes og betrakterens teatrale blikk kan således fungere som et søkeredskap i et slags forestillingskart som gir mulighet til å forstå forestillingen som en landskapslignende opplevelsesstruktur.

I et landscape play eller et situasjonsportrett erstatter den billedlige sammensetningen den dramatiske handlingen, og uten et sentrum vektlegger landscape play frontalitet og ramme. Dette kan føres tilbake til kabaretdramaturgi og videre en tablå-struktur. Tablået er en viktig enhet i det billedlige teatret og har vært en dominerende struktur i kunstnerisk arbeid fra det 20. århundre. I en tablåsekvens er tid og rom ikke bundet av konvensjonelle dramaturgiske regler, og strukturen lar tilskueren fokusere på selve bildet. Tablåstrukturen består av sceniske sekvenser hvor en kontinuerlig serie av bilder eller tablåer settes etter hverandre uten å måtte ha en innbyrdes sammenheng.

Det er usikkert om Stein snakket om måten å se på eller om tingen sett når hun skrev om sine landscape plays. Etter å ha studert hennes teoretiske tekster og hennes landscape plays synes det likevel tydelig for meg at hun bruker termen landskap som en metafor for og en tilnærming til et nytt teater som peker mot et dramaturgisk landskapsperspektiv og en potensiell landskapsdramaturgi. Stein ønsket at publikum skulle oppleve teatret med en slik landskapelig observasjonsstrukturen, for å få en mer tankefull eller meditativ opplevelse. Det relasjonelle og objektenes eller virkemidlenes forhold til hverandre hadde i Steins landscape play erstattet det lineære dramaets rekkefølge.

Gertrude Steins landskapstenkning er ingen metode – det dreier seg mer om et perspektiv. Hennes tanker rundt et landskapsteater handler dermed om leseren eller seerens opplevelse av teatret som landskap. Steins landskapsbaserte teatertekster omfatter bilder og tilstander sett i forhold til hverandre i et forestillingskart som skal betraktes av et teatralt blikk med dets individuelle og subjektive kapasitet til å oppfatte. Slik jeg forstår det er Steins teorier rundt landskapet et perspektiv på hvordan det atmosfærisk kan skapes et landskap i et skuespill eller en forestilling. I tillegg ser jeg hennes landskapstenkning som et mulig perspektiv på en potensiell landskapsdramaturgi og på hvordan det kan arbeides praktisk-dramaturgisk mot en landskapsbasert forestilling.

Landskapsdramaturgi Arbeid med landskap som praktisk-dramaturgisk grep har å gjøre med det konseptuelle og begrepsorienterte. Et landskap i en forestilling er som et portrett som omfatter objekter og mennesker sett i forhold til hverandre. Her handler det om å se forestillingen som en komposisjon der fokuset ligger på det performative, på situasjonen i seg selv og på det atmosfæriske. Siden det ikke finnes en narrativ meningsbærende struktur, stilles krav til tilskuerens evne til å kunne forholde seg til forestillingen på en åpen måte og selv iscenesette sin forståelse ved hjelp av sitt individuelle blikk.

Slik jeg har påpekt det tidligere i teksten handler en landskapsdramaturgisk tenkning om å se på landskapet som en dramaturgisk størrelse og som et verktøy for tilnærming til scenekunst som inneholder elementer av landskap, i både konkret og metaforisk forstand. Landskapsdramaturgien står dermed som en ramme rundt et landskap i tid og rom der de sceniske virkemidlene blir bestemt av landskapet forestillingen befinner seg i. Videre blir de dramaturgiske valgene tatt ut ifra det som tilhører den gitte forestillingens landskap. Gjennom min utforskning av en potensiell landskapsdramaturgi har jeg kommet fram til følgende: Landskapsdramaturgiens kjennetegn er at elementer av natur i en forestilling kombineres med en likestilt tankegang rundt forestillingens virkemidler og sceniske elementer i en tablå-struktur der sekvenser oppstår simultant eller etter hverandre. En landskapsdramaturgi er videre basert på en konsentrasjon rundt opplevelsesaspektet, det atmosfæriske og det teatrale blikket i relasjon til et naturlandskap. Med en slik definisjon gir en landskapsdramaturgi et perspektiv på hvordan dramaturgi kan stå som en ramme rundt virkemidler i tid og rom uavhengig av lineære forløp. Dermed blir landskapsdramaturgien en kartlegging av forestillingenes gitte kontekst – i den kunstnersiek utviklingen av forestillingen og i publikums opplevelse av den.

Med utviklingen av en landskapsdramaturgi ønsker jeg å beskrive et verktøy for tilnærming til og anvendelse av landskapsperspektivet. Dette har åpnet opp for en forståelse av teatret der forestillinger kan fortolkes gjennom et landskapsperspektiv. Siden det i et landskapsbasert teater er opplevelsesaspektet og atmosfæren som står i fokus, kan tilskueren velge om han eller hun bare vil oppleve forestillingens univers sanselig eller om han eller hun vil skape en historie. For et publikum som i dag er vant med å bruke blikket som en søkemaskin gjennom komplekse medier, kan det passe med en landskapsbasert forestilling der blikket står som en søkemaskin for et utlagt forestillingskart av opplevelsesskapende tilstander.