Scenografisk ferdaminne fra Fjaler #1: Solaris korrigert

Lyset kommer på og bakteppet er skrukkete. En million skrukkekrøllmerker på kryss og tvers lager tegninger som ikke gir mening og kunst trenger jo ikke å gi mening, men snart blir det klart at det ikke er meningen at de skal være der for meningsløsheten gir ikke mening i sammenhengen heller. Tvert imot, det er ikke meningen at vi skal se dem. Stoffet bakteppet er laget av er hvitt og tynt og kanskje en fallskjermduk og det er fullt av skrukker og krøllmerker som ikke skal være der. Hvorfor har de ikke strøket det? Hun, Eig eller er det Ane, kommer sikkert til å rive det ned midtveis i forestillingen. Det er derfor, tenker jeg. Og hvor mange forestillinger var det at de skulle spille på festivalen? Skal teppet fort opp igjen før neste forestilling sånn at de ikke har tid til å stryke det? Eller kanskje kommer det til å falle ned av seg selv fordi det henger oppe ved hjelp av et system av magneter som går på strøm og styrt av noen ved teknikerbordet og da havner det i en krøll på gulvet, og derfor er det ingen som gidder å bruke tid på å stryke det hver dag. Derfor henger de det opp uten å stryke det. Og nå, nå har de hengt det opp på en trekanttrosse oppe i taket rett foran bakveggen på scenen og trekanttrossa er skeiv. Den er ikke i vater. Den henger der bak hodene på de to figurene på scenen og er skeiv. Ikke mye, bare litt. Men det er nok. Hvorfor har ingen sett det? Eller har de sett men ikke kunnet gjøre noe med det? Er den skeiv fordi det satt fast noe på bakveggen på scenen, eller det hang noe på den ene sida fra før som ingen kan flytte på, en gammel håndmalt list eller en utskåret figur i tre malt i bondeblått som de ikke kan flytte på fordi huset og scenen er så gammel. Det henger jo ikke noe sånt der, det veit jeg, for jeg har jo vært med å rigge på denne scenen før. Trossa er skeiv. Bare litt. Den henger der og er skeiv – tilta litt opp mot venstre side sett fra salen og den lager en skakk ramme i øvre kant av scenebildet som ikke er intendert. Og det distraherer meg.

Men det er kanskje bare meg som ser det? Er det bare meg som ser den skeive linja over hodet på Sjur Miljeteig og Ane Dahl Torp? Jeg tror kanskje ikke det. Jeg veit at Jan sitter her i publikum og han ser det, det er jeg sikker på, han er snekker og dritflink med verktøy og har et skarpt øye og kan si mye om skeivt og skakt og han eier sikkert til og med et laservater selv om de er sinnsykt dyre. Men jeg er sikkert den eneste som fremdeles, og så langt inn i forestillingen fremdeles sitter og tenker på den skeive trosseriggen. Og jeg er sikkert den eneste som fremdeles sitter og tenker på den skrukkete fallskjermduken også selv om jeg veit at mange av de damene og kanskje mannfolkene også som sitter her og ser forestillingen sammen med meg er fantastisk flinke til å stryke og at de helt sikkert ikke ville hengt opp noe så skrukkete i sin egen stue. Noen av dem stryker til og med sengetøyet sitt. Det er sant, det er ikke uvanlig det, men jeg er sikkert den eneste som fremdeles ser på alle skrukkene, like mye som jeg hører på den fine musikken og ser og hører på Eig, hun som snakker til oss fra framtida, jeg tenker fremdeles mest på skrukkene.

Fredrik Høyer var her i dette rommet på fredag og leste dikt. Jeg kjenner meg litt som ham. Nevrotisk. Oppslukt av det jeg tenker på. Som ham blir jeg urolig når detaljene ikke er på plass. Misfornøyd. Og det gjør at jeg kjenner to ting, og kanskje ligner det litt på hvordan Fredrik Høyer har det, jeg kjenner i hvert fall to ting og det ene er skam. Skam fordi jeg er så pirkete og at jeg ikke lar meg synke inn i det store viet som Solaris-publikummet er denne kvelden, at jeg ikke klarer å bare høre på musikken og på det rare fine språket som karakteren Eig snakker og at jeg ikke bare kan glemme alt rundt meg, også den skrukkete fallskjermduken.

Og det andre jeg kjenner er utenforskap. Eller ja, det er vel det samme – skam for at jeg er utafor. Det er vel det det er. Og for at det er så typisk meg. Å tenke på feil ting. Å bekymre meg, ergre meg, mistrives på grunn av feil ting. Kanskje er det jeg som har et problem. Og jeg veit jo det at jeg har problemer med, er perfeksjonismen min. Jeg har jo drevet mange til irritasjon med den. Men jeg synes det er så vondt å se på, for det hadde vært så lett å gjøre noe med det – at trossa er skeiv og den tynne hvite duken som henger bak Sjur og Ane, at den er skrukkete. Det finnes jo gardintrapper og stiger og strykejern. Og det er så rart å høre Eig eller Ane, nei det er jo Eig, fortelle fra framtida på det fine språket sitt om roboter og prototyper og om høyt avansert teknologi, at jeg skal bli med på teaterleken som er så velkomponert og fantastisk fin med Sjurs vidunderlige musikk og jeg tenker at han helt sikkert har sett Blade Runner mange mange ganger sånn som meg og at Ane og Sjur elsker science fiction-filmer like mye som meg. Men da er det så rart, synes jeg, at når de også helt sikkert veit at det finnes strykejern og tekstildampere, at de ikke bruker det. Hvorfor bruker de det ikke? Hvorfor vil de la et skrukkete gardin forstyrre? Det er så rart at de ikke bruker noe så prosaisk som et strykejern når de har bestemt seg for å snakke til publikum om langt framskreden teknologi fra en fjern framtid.

Det er det.

Jeg er frivillig på festivalen og har hjulpet Grønlandsutraen. Jeg har kjørt bordet Gaute Tønder bruker og høyttalerne som Fredrik Høyer sitter på under forestillingen fra Nationaltheatret til Trudvang i Dale. Det er fint. En reise fra scenekunststorstua i hovedstaden til samfunnshuset i bygda Dale med min lille bil. Og jeg synes det var en fin deal: gratis festivalmat mot at jeg kjører 110 mil og henter og leverer. Men når jeg ser den skeive trekanttrossa og den skrukkete fallskjermduken i Solaris og kjenner på at jeg ikke klarer å slutte å ergre meg, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt på meg fagrelaterte frivilligoppgaver og strøket bakteppet og rettet opp riggen sånn at den ikke er skeiv. For jeg er jo scenograf. Jeg kan noe om dette. Og kanskje hadde jeg funnet ut at det ikke hadde gått, de andre frivillige som har jobba her og forberedt forestillingen, de har prøvd å rette opp den skeive trossa og de har prøvd å stryke fallskjermsilken, men det gikk ikke. Det er bare det at hvis jeg hadde fått prøve sjøl så er jeg sikker på at jeg hadde klart det. Eller ja, jeg hadde hvert fall hatt det bedre om jeg visste at jeg hadde prøvd, og så kunne jeg vite mens jeg satt her og så på forestillingen at noen som kan stryke og som hadde tid til det faktisk har prøvd å lage en jevn og vakker og luftig og flortynn og gjennomsiktig bakvegg bak karakteren Eig.

Eller kanskje har det motsatte skjedd: den skeive trossa henger så beint som den bare kan fordi det tekniske crewet og de andre frivillige på huset har stått i stiger og prøvd og prøvd i flere timer og det lette stoffet på bakveggen er slett ikke fallskjermsilke og det lar seg slett ikke stryke eller jevne ut med vannsprøyte eller damp fordi det er en akrylblanding eller et eller annet annet materiale som ikke vil la seg jevne ut. Eller kanskje ingen har brydd seg med det? ”Det gjør ingenting. Det er bra nok. Det er lyset som er viktig, og musikken og skuespillerens stemme og det gjør ingenting med litt skrukker. Det er ikke så farlig.” Var det noen som sa akkurat det, kanskje? Og har de rett? Jeg synes ikke det. Slett ikke. Jeg klarer ikke å la være å se på det. Jeg er sikker på at Sjur og Ane og scenografen (hadde de med seg en scenograf?) og alle andre som har vært med på å lage denne forestillingen, har sett de samme filmene som meg. De har sett Blade Runner, En romodyssé, Star Wars, Metropolis. De refererer til Ridley Scott, Stanley Kubrick, George Lucas, Fritz Lang. Og da har en ingen rett til å slurve, mener jeg. Det er disse filmskapernes enorme konsentrasjon om detaljer og at de samarbeida med scenografer og designere som tok ansvar for alt det visuelle, som gjør at disse filmene er så sinnssykt bra. Scenografer og kostymedesignere som David Snyder, Lawrence Paul, Charles Knode, Mike Kaplan. Ingen av dem kunne tillate seg å overse en detalj.

Sånn er det jeg tenker og jeg blir irritert. Jeg kjenner meg undervurdert. Jeg blir provosert. For det er så lett å gjøre noe med det. Sa jeg det? Det er så lett å finne fram et strykejern. Men så får jeg skyldfølelse igjen. Komanigjen, da. Vi er på festival. Solaris spiller på samfunnshuset i vesle Dale. Og salen er full og publikum elsker forestillingen. Hvorfor gidder du?

Men sånn er jeg. Jeg er scenograf.

Det er ikke før Ane eller er det Eig endelig river ned bakveggen og krøller det sammen i en stor haug og hiver det ut på sidescenen at jeg tenker at jaha, jeg fikk vel rett – det er ingen som gidder eller har tid til å stryke det der. Og: ikke rart det blir krøller og skrukker når hun behandler det sånn. Men det er i hvert fall akkurat da, når hun går bak på scenen og river det ned, når vi hører at borrelåsen som stoffet er festet med på den skeiva trekanttrossa, når vi hører at borrelåsen rives løs og rasper på sitt karakteristiske vis mens Ane eller er det Eig river det fort med seg mens hun går fra høyre mot venstre over scenen og kaster stoffet fra seg ut på sidescenen, og det kommer scenerøyk, masse røyk. Det er da at jeg slutter å tenke på skrukkene. Det er fint. Det er fint å kunne slappe av med det. Jeg trengte det. Takk for det.

Nå kan jeg slutte å skamme meg for at jeg ikke bare ser på Eig, og jeg synes Eig er fantastisk. Hun har en lys grå bomullsoverall på seg, med korte ermer med en enkel oppbrett på. Den har ingen kjønnsspesifikke detaljer, og jeg tenker at Eig er en hen og det har sikkert kostymedesigneren tenkt også, og hvem er det som har tegnet kostymene, forestillingen har jo spilt på Det Norske Teatret, så kan det være Unni? Fine og superflinke Unni Walstad? Det må jeg finne ut etterpå, og er det hun som har hatt scenografien også? Hvorfor er ikke hun her? Unni ville ikke ha likt det skrukkete bakteppet hun heller, det er jeg sikker på. Unni har latt Sjur, eller musikeren som står på scenen, få en lik overall som den Eig har på seg, han må være fra framtida han også, for han har også på seg en lys grå arbeidsoverall lik den Eig har på seg og de er som et band, et band fra framtida. Men Sjur er en han, det tror jeg ganske bestemt, han er ikke en hen. Og ned langs armene har hen, altså Eig, smurt seg med noe svart som skal se ut som olje fordi hen arbeider. Hen har en stram hestehale og er blank og sølvaktig i ansiktet. Litt som Majka, jenta frå verdsrommet, men ikke fullt så sølvblank, det er mer hvitt og med glyserin, kanskje. Jeg tenker at Ane helt sikkert har lagt sminken selv og at hun er god. Hun er proff. Dette har hun gjort før. Mange ganger. Jeg liker det. Det kjennes trygt. Forsikrende. Det er tydelig. Det taler tydelig til meg og jeg kan konsentrere meg om det hun sier og om koreografien hun har med hendene som hun gjentar, og om musikken. Og røyken. Og lyskasterne som snakker til oss. Moving heads. De streifer rommet som roboter. De nikker. De snakker med hverandre. De blender oss. Eig snakker med et eventyrlig språk fra framtida som jeg aldri blir lei av å høre på. Ordene krøller seg i øret og jeg blir så glad hver gang de lager mening, og de ergrer meg når jeg nesten forstår dem, og jeg elsker det for Ane er så proff og det er så befriende å gi seg hen til flyten i rommet for disse to vet hva de gjør og det er så vakkert og når Eig eller er det Ane endelig river ned det krøllete fallskjermgardinet de har hengt opp så blir jeg letta for det. Og vemodig også fordi jeg ikke har sett fullversjonen av forestillingen og jeg vet at dette bare er en konsertversjon og hver gang Eig løfter hendene og gjør sin suggererende kule koreografi så tenker jeg på at jeg håper at jeg får se fullversjonen en gang og at de kanskje har gitt ut musikken på plate og at det må jeg huske å spørre om, og de andre, de vet sikkert det, om musikken finnes på plate.