Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909) er Sigrid Undsets andre roman, men selv om Nobelpris-vinneren er et av de mest velkjente navnene i norsk litteraturhistorie, er det nok mange som ikke kjenner til akkurat denne boken. Når Teater Innlandet nå for første gang setter den opp som teater, omtaler de den som en «glemt sagathriller». På scenen er det duket for en heftig historie om overgrep, skam, æreskultur og kjønnsroller.
Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er en historisk roman, hvor handlingen finner sted i vikingtidens Oslo, i en brytningstid mellom den gamle hedningtroen og den nye kristendommen. Fortellingen kretser rundt tittelkarakterene: den unge, skjønne, men samtidig selvstendige høvdingdatteren Vigdis, og den barske islandske vikingen Viga-Ljot. Det starter med en genuin forelskelse som rammer dem begge – de begjærer hverandre. Anne Guri Tvedt er dyktig i formidlingen av Vigdis’ utvikling fra sjarmerende og nokså barnslig i starten, til hardnet og selvstendig senere. Både hun og Tom Styve som Viga-Ljot har åpenbart gjort seg godt kjent med sine respektive karakterer, og kontrollen de har over rollene smitter også over på samspillet. Jeg tror virkelig på kjemien og intensiteten mellom dem.
Selv om Tvedt overbeviser i rollen som den kvikke Vigdis, trekker det likevel noe ned at hun iblant snakker i overkant raskt, og dermed får ikke alle replikkene landet helt. Det er synd, fordi det er flere replikker som hadde fortjent en mer langsom og tydelig levering, ikke minst fordi teksten virkelig er god litteratur. Derfor er det positivt at forestillingen fremstår svært tekstnær. Regissør Nina Wester har selv stått for omarbeidelsen fra roman til scenetekst. Hun har gjort et godt stykke arbeid, både når det gjelder tekstutvalg, men ikke minst fordi hun har fått til å bevare Undsets språk, og ikke falt for fristelsen til å bearbeide teksten for mye.
Utenom tittelkarakterene turnerer de øvrige skuespillerne flere roller. Det fungerer stort sett fint, og jeg setter pris på at de har beholdt et relativt stort personalgalleri og ikke kuttet for mange karakterer fra romanen. Samtidig glir noen av de mannlige birollene litt inn i hverandre underveis og fremstår som ganske like hverandre. Her kunne forestillingen tjent på litt større variasjon i både skuespill og kostymer, eventuelt spandert på seg én skuespiller til.
Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis spilles ut i et kvadratisk sandkasse-aktig scenografisk landskap. Gulvet er ujevnt med enkelte slake forhøyninger, dekket med gresstuster, jord og småstein. Det er et bart og ganske goldt landskap, de eneste plantene er tørkede sivstråd og en ensom bjørk, som kun har greiner helt øverst. På scenen finnes det også et lite kvadratisk basseng, som forvandles til et ildsted ved hjelp av lyssetting. Mads Dinesens scenografi fungerer fint, særlig fordi den passer godt sammen med handlingen selv om den forflytter seg mellom ulike steder. Kostymene overbeviser ikke på samme måte. De er verken fugl eller fisk: ikke tradisjonelle og heller ikke egentlig lekne eller originale nok. Noen fungerer riktignok bedre enn andre, for eksempel liker jeg kostymet til Viga-Ljots senere kone, islandske Leikny (Julie Bjørnebye), som har et mer moderne og lekent uttrykk.
Voldtekt og hemmelig fødsel
Selv om det innledningsvis ser lovende ut for Viga-Ljot og Vigdis, tar hans usikkerhet og sjalusi overhånd idet han møter Vigdis’ venn Kåre, som også viser seg å være interessert i hennes hånd. Viga-Ljot utfordrer den utpekte rivalen til en hestekamp. Det er noe tragikomisk over hvor totalt unødvendig, og samtidig veldig brutalt, opptrinnet er. For Viga-Ljot ender det opp som et mislykket forsøk på å hevde seg i Vigdis øyne, og han taper ansikt.
Da de møtes igjen, voldtar Viga-Ljot Vigdis. Det er en svært brutal og ubehagelig scene, som etterlater frysninger. Voldtekten setter spor i Vigdis, ikke minst fordi den fører til en graviditet. Hun forsøker å holde det hemmelig, og føder alene utendørs på en sæter. Dette er nok en virkelig heftig scene, hvor Anne Guri Tvedt klarer å formidle styrken og fortvilelsen til den unge jenta. Barnet som blir født, blir symbolisert med et par små sokker, som etterlates i en liten steinrøys. En musikalsk barneskrik-aktig lyd setter en ekstra støkk i publikum, og er et av mange eksempler på at Guro Skumsnes Moe lydspor komplementerer forestillingens øvrige byggesteiner.
Det forlatte barnet blir imidlertid reddet, og etter hvert gjenforent med moren. Relasjonen mellom dem er kompleks og åpenbart preget av overgrepet, men etter hvert utvikler det seg til en virkelig kjærlighetsfylt mor-sønn-relasjon. Vigdis møter samtidig strenge moralske dommer for å ha mistet sin uskyld og født et barn utenfor ekteskap. Farens avvisning er den som sårer mest, men Vigdis gjenvinner respekten hans mens han ligger på dødsleiet, etter at hun egenhendig utfører blodhevn på hans banemenn. Det sier mye om æreskulturen i datidens samfunn: Vold avler vold, og på scenen blir blodflekkene værende, og setter dermed preg på rommet som den videre handlingen utspiller seg i.
Skyld, skam og religion
Forestillingen får frem de ulike dimensjonene ved skjult og offentlig skam, og hvordan begge deler er smertefullt på ulike vis, gnager på mennesker, bryter dem ned og hardner dem. Behandlingen av skammotivet knytter seg etter hvert til religion. I utgangspunktet er Vigdis’ ønske om å la seg døpe strategisk: Da hun ber kong Olav Tryggvason om hjelp etter at familiegården ble brent ned av hevngjerrige fiender, snor hun seg unna hans slibrige forslag om å ta henne som frille ved å rose den kristne troen hans. Etter hvert blir det tydelig at Vigdis oppriktig streber etter å leve opp til noen hellige idealer. Men ønsket, kanskje også behovet, for hevn veier sterkere. Likevel fremstår det ikke som en likefrem kald hevnlyst – det handler vel så mye om å bøte på traumer som sitter dypt i hennes skjelvende kropp.
Idet Viga-Ljot og Vigdis omsider gjenforenes, er det duket for oppgjørets time. Anne Guri Tvedt får til å formidle hvordan Vigdis fortsatt er sterkt preget av overgrepet, både kroppslig og mentalt. At hun var forelsket og ønsket å gifte seg med ham, gjør tillitsbruddet og sviket enda mer komplekst. I tillegg har Vigdis, som kvinne, blitt direkte konfrontert med sin egen skam og skyldfølelse i alle årene siden overgrepet. Hun har ikke hatt noe annet valg enn å møte andres dømmende blikk, men hun har maktet å gjøre det med hodet hevet.
Overgrepsfortellingen er dessverre fortsatt aktuell i dag. Selv om det er mye som er forandret når det gjelder kvinners stilling i samfunnet, i hvert fall i vår del av verden – både siden vikingtiden og siden Undset skrev romanen for over 100 år siden – er det fortsatt slik at mange strever med skam og skyldfølelser etter overgrep. Det er heller ikke uvanlig at overgripere forgriper seg på noen de allerede kjenner, og en av styrkene ved Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er nettopp utforskningen av dette enorme tillitsbruddet.
Med denne oppsetningen understreker Teater Innlandet at de er et ambisiøst regionteater. Resultatet er gripende teater, hvor vi møter harde, men ikke enkle, skjebner. Karakterene fremstår som fulle og hele mennesker, som verken er hundre prosent gode eller onde.