Variert, men gammelmodig

Det er vår! Fuglene synger, blåveisen spirer og landets orkestre slipper sesongprogrammer. I alle fall burde de det. Tiden rundt påske er vanligvis høysesong for programslipp, men i år har koronaviruspandemien lagt en demper på festlighetene. Egentlig skulle Oslo-Filharmonien ha lansert sesongen 2020/2021 i slutten av mars, men slippet ble utsatt til en eller annen gang etter påske. Da programslippet endelig skjedde, var det nokså anonymt, via en Facebook-post, halv ni en onsdagskveld.

På en måte er det lett å forstå hvorfor. Det er ganske usannsynlig at 20/21-sesongen kan gå som planlagt for noen, heller ikke for landets største orkester. Men som alternativ har Filharmonien lansert en ny, digital konsertserie – «Mellomspill». Den settes i gang med et bestillingsverk av Koka Nikoladze, skrevet for 100 musikere i isolasjon. Serien skal bestå av ukentlige kammerkonserter med stadig større ensembler, helt til hele orkesteret forhåpentligvis kan samles på scenen igjen, med publikum i salen. Hvis hele eller deler av neste sesong går i vasken, er det fint at musikken fortsetter.

20/21-sesongen ble lansert bare noen dager før «Mellomspill». Den kommer rett etter et ambisiøst – om enn amputert – jubileumsår, og det føles som om luften har sluppet litt ut av ballongen. Kanskje var det uunngåelig etter 100-årsfesten, men jeg savner noe ekstra, noe mer enn bare de sedvanlige orkesterkonsertene. Hvor er samtalene om musikken, forsøkene og iveren etter å bringe musikken og orkesteret til et publikum utenfor Oslo konserthus? Det er mulig alt dette er planlagt og bare ikke har blitt annonsert ennå, men det hadde vært fint å få alt i fanget på en gang.

Dirigentskifte Sesongen 20/21 er den første med den unge finnen Klaus Mäkelä som sjefdirigent, og virker å være viet til å la ham lære orkesteret og Oslos publikum å kjenne. Han skal dirigere 19 konserter med ti forskjellige konsertprogrammer. Til nå har Mäkelä bare dirigert Oslo-Filharmonien en håndfull ganger, og for mange – meg selv inkludert – er han enn så lenge et nokså ubeskrevet blad.

Repertoaret Mäkelä skal innom favner bredt. Bare i løpet av den første måneden i jobben skal han dirigere utendørskonserten som åpner sesongen – enn så lenge er det uvisst hvor den skal finne sted – i tillegg til Sibelius’ to siste symfonier, Mahlers første (pluss noen sanger), et bestillingsverk av den finske komponisten Sauli Zinovjev, Mozarts Store messe i C-moll og Olivier Messiaens enorme Turangalîla-symfoni. Mäkelä skal også gjennom alle Sibelius’ sju symfonier i løpet av sesongen. Selv om slike totalprosjekter er interessante, gleder jeg meg mer til april, da Mäkelä og orkesteret skal meske seg med Henri Dutilleuxs intenst fargerike Métaboles – Dutilleux tryller frem nennsomt konstruerte klangverdener i stykkene sine, og musikken står sjelden på norske konsertprogrammer.

På samme program står også den islandske komponisten Anna Thorvaldsdottirs Metacosmos – et stykke som med kvernende strykerklanger og rytmiske utbrudd spekulerer i hvordan det er å falle ned i et svart hull. Etterpå får vi den riktig så delikate kombinasjonen av Johann Strauss’ valsedrøm An die schönen blauen Donau og Maurice Ravels ditto mareritt, La valse – et av wienervalsens absolutte kunstneriske høydepunkt før Ravel sønderriver hele sjangeren og dens samfunnsorden innenfra.

Oslo-Filharmonien spiller La Valse med Vasily Petrenko, september 2019.

Mäkelä tar over etter Vasily Petrenko, som har hatt sjefdirigentjobben siden 2013. Petrenko, på sin side, gjør seg klar til å ta over Royal Philharmonic Orchestra i London fra høsten 2021, men virker ikke å forsvinne helt fra Oslo med det første. Rett over nyttår skal han dirigere en helrussisk nyttårskonsert, bestående av ouverturen og 2. akt fra Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren og Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2, sistnevnte med det georgiske klaverfantomet Khatia Buniatishvili som solist. Uken etter er det stor fare for senromantisk overtenning når Petrenko skal dirigere Erich Korngolds smektende Fiolinkonsert og Alexander von Zemlinskys mildt sagt overdådige musikalske gjendiktning av H.C. Andersens Den lille havfrue. Det blir også et gjensyn med Herbert Blomstedt, Filharmoniens sjefdirigent gjennom store deler av 60-tallet. Han skal dirigere Anton Bruckners mektige Femte symfoni i mars – en viktig komponist i Blomstedts dirigentkarriere – og vil innen den tid ha rukket å bli svimlende 93 år gammel.

Bortgjemt samtidsmusikk Det er den store musikken som dominerer, også i neste sesong. I all hovedsak er det musikk fra hundreåret mellom 1850 og 1950 som står på programmet, store følelser utskrevet for stort orkester. Denne musikken opptar hele to tredjedeler av sesongen, og den resterende tredjedelen omfatter musikk fra helt tidlig på 1600-tallet og frem til i dag. Det er mulig det må være en overvekt av musikk fra nettopp denne perioden – det er jo her standardrepertoaret for symfoniorkester i stor grad befinner seg. Men jeg synes Oslo-Filharmonien kunne vært enda mer frempå når det kommer til å fremføre nyere musikk. Tyngdepunktet for Filharmoniens repertoar har beveget seg inn i første halvdel av det 20. århundre, men det virker som om det sitter litt fast der.

Neste sesong byr Oslo-Filharmonien på tre bestillingsverk. I tillegg til det nevnte åpningsverket av Sauli Zinovjev, skal orkesteret under ledelse av John Storgårds også fremføre Bent Sørensens Second Symphony under Ultima-festivalen i september, samt et nytt verk av den norske saksofonisten og komponisten Mette Henriette. Ultima-programmet er viet Sørensen og Lasse Thoresen, hvis cellokonsert Concerto Sinfonico også skal fremføres. I tillegg står en nålevende kvinnelig komponist på plakaten: fransk-amerikanske Betsy Jolas’ Onze Lieder for trompet og orkester.

Det er vel og bra at Filharmonien slår til med rene samtidsmusikkonserter fra tid til annen, men jeg savner også at den nyere musikken i større grad får eksistere sammen med den gamle, at den ikke sjaltes bort i et hjørne for spesielt interesserte. Det siste bestillingsverket, skrevet av den norske saksofonisten og komponisten Mette Henriette, blir kun fremført på en av Filharmoniens «Kort og klassisk»-konserter, onsdagskonserter der en nedkortet versjon av ukens program blir presentert. På den påfølgende torsdagskonserten blir Mette Henriettes verk byttet ut med instrumentalutdrag fra Claudio Monteverdis L’Orfeo fra 1607 – den eldste operaen som fortsatt jevnlig fremføres, og for øvrig den eldste musikken som skal fremføres neste sesong.

Fortsatt kvinnemangel Norske orkestre har lenge fått kritikk for at de ikke spiller nok musikk av kvinnelige komponister, som i fjor høst, da Komponistforeningen lanserte sin repertoarundersøkelse. Undersøkelsen viste at andelen kvinnelige komponister som fremføres i Norge – spesielt i orkestrene – er lav. Debatten toppet seg i et innslag på Dagsnytt 18 lillejulaften, der Komponistforeningens styreleder Jørgen Karlstrøm og programkoordinator i Trondheim symfoniorkester Birgit Hagerup Andersen møttes til dyst. Kritikken rundt for få kvinnelige komponister kommer nok ikke til å stilne med denne programlanseringen. Andelen på Filharmoniens konsertprogrammer virker riktignok å gå oppover – av de totalt 46 komponistene som skal spilles neste sesong er åtte av dem kvinner, mot fem i denne sesongen og tre i forrige – men kvinnene forsvinner i mengden når man teller antall verk. Det er fortsatt åtte verk skrevet av kvinner, men hele 74 av menn. Med unntak av Nadia Boulangers Fantasi for piano og orkester varer ingen av de førstnevnte særlig lenger enn et kvarter, til forskjell fra de mange og lange symfoniene med mannlig opphav.

Debatten om kvinnelige dirigenter har ikke gått like heftig for seg som den om kvinnelige komponister – i alle fall ikke her i Norge. Likevel er kvinnelige dirigenter enda dårligere representert enn kvinnelige komponister i Oslo-Filharmoniens neste sesong. Til sammen er det 22 dirigenter som skal i ilden, men bare to av dem er kvinner. Taiwansk-amerikanske Mei-Ann Chen skal dirigere orkesterets tre førjulskonserter, mens sørkoreanske Han-Na Chang, som er kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester, kommer i slutten av april for å blant annet dirigere Sofia Gubaidulinas Fairytale Poem, sovjetisk hørespillmusikk fra 70-tallet. Vel er en orkestersesong et stort og komplekst puslespill som må passe sammen på ett eller annet vis, men det må da gå an å løse det på en bedre måte enn dette.

Han-Na Chang dirigerer ouvertyren til Mikhail Glinkas opera Ruslan og Ludmila (1842) på orkesterprøve med Oslo-Filharmonien 2017

Oslo-Filharmoniens 20/21-sesong heller kanskje litt for mye mot den gamle, etablerte musikken, men den er på ingen måte uten lyspunkter. Det er stor spenning knyttet til byttet av sjefdirigent, og til hvordan gjennomføringen av neste sesong kommer til å bli. Å planlegge en orkestersesong er en balansegang: På den ene siden er orkestrene tradisjonsbærere og viderefører et repertoar og en kunstform som har vokst frem i løpet av århundrer. På den annen side, må det etablerte repertoaret kontinuerlig utfordres og utvikles med ny og ukjent musikk – også musikk skrevet av kvinner. Det må også gjøres plass til diskusjon av musikken, og det er synd å se at dette foreløpig mangler i sesongprogrammet. Plass må også vies til nye publikummere. Filharmoniens jubileumssesong ble innledet med en storstilt «nabolagsturné», der orkesteret bevisst oppsøkte nye tilhørere og holdt flere utendørskonserter utenfor sentrum. Man trenger ikke nødvendigvis kjøre i vei med store utendørskonserter, men det er synd hvis iveren etter å nå ut til flere enn publikummet i Oslo konserthus ikke varer lenger enn 100-årsjubileet.