Vaktskifte i unntakstilstand

Blant alle kulturuttrykk som blir liggende havarert i koronaens kjølvann, er også avslutningen på Annilese Miskimmons siste sesong som operasjef ved Nasjonaloperaen. Den siste nye oppsetningen på Hovedscenen i hennes periode er dessverre avlyst i sin helhet. Mestersangerne i Nürnberg skulle hatt premiere 25. april, og i skrivende stund er det også uvisst hva som skjer med resten av sesongen.

Vrien start Det gikk ikke akkurat stillferdig for seg da Miskimmon inntok norsk offentlighet i 2017. Allerede fire måneder før tiltredelsen i august, havnet hun i åpen konflikt med Operaens fast ansatte solister, etter å ha uttrykt ønske om økt bruk av åremål og midlertidige stillinger. En måned senere takket den ganske nyansatte musikksjefen Karl-Heinz Steffens for seg i et like åpent brev, på grunn av påståtte samarbeidsproblemer. Først 11. august kommenterte Miskimmon påstandene hans offentlig, i et portrettintervju i A-magasinet (bak betalingsmur). Hun sier hun opplevde konflikten med Steffens som «surrealistisk», ettersom kritikken ifølge henne kom helt ut av det blå og før samarbeidet knapt hadde begynt. Uten å spekulere i hverken det ene eller det andre kan det nevnes at Steffens i sin tid ble hentet til Oslo av Miskimmons forgjenger Per Boye Hansen, og at Steffens i dag er musikksjef ved statsoperaen i Praha, der Boye Hansen er operasjef. Vår hjemlige opera har til dags dato fremdeles ikke ansatt en ny musikksjef, uvisst av hvilken årsak.

Siden har stormene tilsynelatende lagt seg; hvis de finnes, foregår de i hvert fall ikke offentlig. Det at Miskimmon nå slutter to år før åremålet utløper, er ifølge både ledelsen og henne selv helt ukontroversielt, og det skyldes at hun har fått jobben som kunstnerisk leder for English National Opera. Miskimmon er lei for å måtte slutte før tiden, men sier til Aftenposten at man jo nødvendigvis må «ta jobbene når de blir ledige» (se lenken over).

Overvekt av ABC-repertoar Operaverdenens planleggingshorisont er flere år lang, og selv om Miskimmon tiltrådte i august 2017, rakk hun kun å programmere et par forestillinger på vårparten i 2017/2018-sesongen, mens forrige og inneværende sesong er programmert av henne i sin helhet. I dette tidsrommet har tolv nye fullskalaproduksjoner stått på programmet (inkludert den nå avlyste Mestersangerne), samt to konsertante oppsetninger, i tillegg til endel gjenoppsetninger av produksjoner som har gått før.

Miskimmon har uttalt igjen og igjen at det viktigste for henne er å rive ned forestillingen om at opera er elitistisk og fjernt fra folks virkelighet i dag, også i intervjuet jeg gjorde med henne her på Scenekunst. Hun hevder samtidig at hun også vil løfte frem ukjent repertoar, og gjerne fra nyere tid, fra 1950 og oppover, og hun roser det norske publikummet for å være såpass åpent at man kan ta seg større friheter.

Repertoarvalget har likevel gjennomgående vært ganske traust, med hovedvekt på ABC-repertoar fra Mozart til Puccini. Av de mer forglemmelige produksjonene kan nevnes en litt pregløs Lucia di Lammermoor (Donizetti), en vulgær og musikalsk under pari Don Giovanni (Mozart) og en hollywoodsk romantisk komedie-versjon av Elskovsdrikken (Donizetti igjen), som begynte svært bra, men endte i en røre av flate klisjéer. Richard Strauss’ Rosenkavaleren og Tsjajkovskijs Spar dame var også konvensjonelle og ikke spesielt visjonære oppsetninger, selv om førstnevntes parodiske barokkunivers var upåklagelig stilsikkert og gjennomført.

Større sjanser – og større fallhøyde Felles for alle disse produksjonene er at de er innleid fra andre operahus, og flere av dem er over ti år gamle. Heldigvis har Operaens egne produksjoner gjennomgående satset langt høyere. To norske regissører har fått slå seg løs med utradisjonelle oppsetninger av gamle klassikere. Personlig synes jeg hverken Alexander Mørk-Eidems skumle Willy Wonka-versjon av Hans og Grete eller Ole Anders Tandbergs Rigoletto i nattsvart furuskog traff helt der de skulle, men det er i hvert fall ingen som kan beskylde dem for å ta kjedelige og trygge valg. At ikke alt klaffer hver gang er ingen grunn til å la være å ta sjanser. Christof Loys nedstrippede og gjennompsykologiserte Eugen Onegin hadde sine styrker, selv om karakterspillet og personregien fremsto noe overspent og forsert.

Men fornyelse, aktualitet og relevans – tynnslitte begreper i diskusjonen om klassisk repertoar i alle sjangre – handler ikke bare om faktisk nyskapning. Nye påfunn kan selvsagt tryne og tradisjon kan like selvsagt treffe. Det som er helt avgjørende, er snarere at det som formidles oppleves ekte og livsviktig – her og nå. Et eksempel på dette er Il tabarro/Gianni Schicci, en oppsetning av to av tre enaktere fra Puccinis Il trittico, der Isabella Bywater hadde både regi, scenografi og kostymedesign. Denne oppsetningen fant nok ikke opp kruttet på nytt, men den var velspilt, gjennomført, gripende og kontrastfylt. Den tredje operaen i trilogien, Suor Angelica, som ble spilt separat fra de andre senere i sesongen, hadde også sine øyeblikk, men nådde ikke helt opp til de andre to.

Den eneste oppsetningen som er skrevet etter krigen – Benjamin Brittens Billy Budd fra 1964, fremstår som periodens største satsning, med et 75 personer stort mannskor og en gigantisk ubåt på scenen, og Miskimmon selv som regissør. Kanskje var den også et kunstnerisk høydepunkt; jeg er inhabil til å mene noe om akkurat denne forestillingen, men vår anmelder var i hvert fall begeistret.

På denne mer spenstige siden av repertoarvalgene finner vi også to norske verk som sjelden spilles, Ludvig Irgens-Jensens Heimferd, og Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdotter. Begge ble derimot fremført konsertant, og det er greit nok for Heimferd, som kan sies å være nærmere et oratorium enn en opera, men en fullskala scenisk produksjon av Anne Pedersdotter kunne med fordel ha erstattet en av de mindre ambisiøse leieproduksjonene.

Når det gjelder opera som teater, havner denne korte Miskimmon-epoken altså etter min mening omtrent midt på treet. Men opera er selvsagt ikke bare teater. Og én ting har Miskimmon utvilsomt truffet godt på, nemlig casting. En lang rekke drivende gode sangere har løftet selv middelmådige forestillinger til store musikalske opplevelser. Og ikke nok med det – svært mange av dem har vært norske. Under lanseringen av 2019/2020-programmet sa Miskimmon at mange av programvalgene var tatt nettopp for å få vist frem dagens store tilfang av norske solister i det internasjonale toppsjiktet. Og det synes på rollelistene – jevnt over er det en klar overvekt av norske sangere i hennes periode, både i bærende og mindre roller.

Hvor ble det av VOeX? Ett stort ubesvart spørsmål står igjen når Miskimmon trer av, og det er hvorfor det storstilt annonserte prosjektet VOeX plutselig og uten forklaring ble drastisk nedskalert. Våren 2018 ble Miskimmons initiativ til å skape nyskrevet, norsk opera, VOeX (Various Operatic Experiments), lansert med stor bravur. Prosjektet skulle inneholde totalt ni bestillingsverk til Scene 2, og tre og tre prosjekter skulle igangsettes hvert år. Ved en årlig festival skulle operaene vises frem, både som work-in-progress-visninger og etter hvert ferdige forestillinger. Alle produksjonene skulle i en treårsperiode få ha Operaen som arbeidsplass, med tilgang til husets ressurser. Lanseringen inneholdt også en presentasjon av de tre første operaene som var innlemmet i prosjektet.

Så langt alt vel, men da verdens første VOeX-festival var et faktum et år senere, virket idéen kraftig amputert. Ingen smakebiter av de tre igangsatte operaene ble vist, og ingen nye prosjekter ble presentert. Festivalprogrammet besto isteden av et utenlandsk gjestespill og noen spesialbestilte konserter, og den drastiske endringen ble ikke nevnt med et ord. Isteden deltok Miskimmon selv i en panelsamtale med tittelen Hva er en god ny opera i 2019, der hun gikk langt i å beskylde norske komponister for ikke å ville skrive opera som (hun mener) har potensial til å treffe publikum (se lenken over). Er det der skoen trykker? Har hun virkelig ikke greid å finne noen prosjekter hun har lyst til å satse på? Er det et sånt svimlende gap mellom det hun vil ha og det komponister vil skrive? Og kanskje viktigst av alt, hva mener komponistmiljøet selv om dette? Se dét fikk vi ingen svar på – kanskje ikke så rart, i en panelsamtale kjemisk fri for komponister.

Hva som skjer med VOeX etter Miskimmons avgang vites ikke, og i programmet for inneværende sesong ligger ingen festival, kun visningen av én av de tre prosjektene som ble lansert det første året. Og selv de henger vel dessverre i en tynn koronatråd akkurat nå.

Et ubeskrevet blad Hva slags operahus eller kulturliv som venter Miskimmons etterfølger Randi Stene når hun tiltrer i august, vet ingen. I alle tilfelle er det stor spenning knyttet til hennes tiltredelse. Etter å ha vært en del av solistensemblet til Det Kongelige Teater i København helt siden 1989, i tillegg til en betydelig internasjonal karriere, tok Stene over som operasjef for Trondheim Symfoniorkester og opera i 2019. Der rakk hun så vidt å være i et år, før nyheten kom om at hun hadde fått sjefsstillingen ved Nasjonaloperaen. Hun er derfor et nærmest ubeskrevet blad i rollen som operasjef, og det er nærliggende å tolke valget av henne som et tydelig signal om hva Operaens administrative ledelse ønsker seg: En som kjenner operascenen fra innsiden, er fortrolig med norske forhold og vil satse på dette operahuset over tid, og som forhåpentlig ikke er på full fart inn i en internasjonal sjefskarriere med Norge som stoppested på veien.

Ikke at Miskimmon nødvendigvis var det siste, og jeg skal ikke spekulere i hva slags intensjoner hun har hatt og ikke hatt. En liten refleksjon er det likevel vanskelig ikke å gjøre seg: Av de nevnte innleieproduksjonene som har stått på programmet i Miskimmons periode, er hele fem av seks fra Storbritannia, og av dem igjen er tre fra nettopp English National Opera (inkludert Mestersangerne som måtte avlyses). Uansett hva planen har vært, er det i hvert fall mye som tyder på at en viss brobygging til de britiske øyer har ført til et helt konkret hopp på karrierestigen.