Uforløst musikalsk effektmakeri

Siden 2012 har den amerikanske dirigenten Joshua Weilerstein vært et fast innslag i Oslo-Filharmoniens sesongprogram. Konsertene hans har vært preget av musikk som er litt på siden av det etablerte standardrepertoaret, med et tydelig gjennomtenkt program. Torsdagens konsert var intet unntak. På papiret virket programmet ganske så interessant, med tydelige tematiske og til dels musikalske forbindelser. Dessverre forble disse i stor grad uforløst i en konsert preget mer av lydlig effektmakeri enn av musikalsk innsikt.

Fra kaos til manglende bølgebrus Weilerstein så ut til å ha historiefortelling på agendaen. I en kort introduksjon fra scenen la han ut om hvordan programmet skulle dra linjer fra før jordens tilblivelse til menneskelig sivilisasjon og tilbake igjen. Konserten åpnet med ouverturen til Joseph Haydns oratorium Skapelsen, en musikalsk fremstilling av kaoset som eksisterte før Gud sa «det skal bli lys». Ouverturen starter som en uformelig musikalsk klump – i alle fall med tanke på stilepoken verket er fra – som gis stadig mer form. Musikken åler seg hvileløst av gårde uten å oppløse den harmoniske spenningen før i de aller siste taktene.

Weilerstein omtalte dette som som «the most modern-sounding piece on the programme». Mon det. Som lytter blir man riktignok holdt på den musikalske pinebenken uvanlig lenge til sen 1700-tallsmusikk å være, men de færreste vil nok sjokkeres av Haydns musikk i dag. Det virket heller ikke som om Weilerstein gjorde noe særlig for å understreke moderniteten i stykket. Musikken tikket og gikk, og det hele låt særdeles velbalansert og fint, men det var ingen musikalske detaljer som ble trukket fram.

Det kunne virke som om grunnen til at ouverturen til Skapelsen hadde kommet med i programmet, var det stykket som fulgte umiddelbart etter: John Luther Adams’ langt nyere The Light That Fills The World. Adams baserte stykket på et inuittisk dikt som priser solen og den nye dagen den bringer med seg. I Skapelsen kommer selve skapelsesøyeblikket rett etter ouverturen, og her ble Adams’ stykke en nytolkning av Haydns bibelfortelling, en lovprising av selve naturen i stedet for av Gud.

The Light That Fills The World åpnet med noen få, dype orgeltoner, før en steil vegg av lyd åpenbarte seg: skimrende fioliner og treblås i øverste register, lavere stryk og messing som fyllmasse, og en nesten alltid tilstedeværende risling fra marimba og vibrafon. Adams blir ofte fremholdt som en minimalistisk komponist, der utholdte klanger og repeterte rytmiske og harmoniske figurer er musikkens fremste drivkraft, men sammenliknet med musikk av andre minimalister, er Adams’ musikk nærmest stillestående. Stykkets åpning var som en musikalsk soloppgang, og til tross for små, gradvise endringer i klangen, skinte orkestersolen sterkt, nærmest blendende, i ti uavbrutte minutter.

Etter Haydns kaos og Adams’ gryende sol sto havet for tur, i form av Claude Debussys La Mer. Debussy gav stykket undertittelen «tre symfoniske skisser», men det symfoniske manglet i Weilersteins dirigering. La Mer kan fort bli en studie i orkestrale virkemidler, fremfor en enhetlig musikalsk fremstilling av havet, og det virket som om Weilersteins hovedfokus var å fremheve klangen av stykket. Klangen var fin, den – med unntak av litt spekulativ intonasjon i tredje og siste sats – men sammenhengen manglet i Weilersteins hender. Spesielt de mer dramatisk anlagte yttersatsene ble i overkant blasse. Høydepunktene var for avmålte, og den storslagne stormen i tredje sats lot vente på seg. Selv om slutten på verket klarte å frembringe den sårt tiltrengte ekstasen, fremsto den som et isolert musikalsk øyeblikk og ikke en del av en større sammenheng.

Isblokker og et overlesset lydbilde Kveldens hovedverk var den amerikansk-russiske komponisten Lera Auerbachs bestillingsverk Arctica for kor, piano og orkester. Verket ble urfremført i Washington D.C. våren 2019 og ble bestilt av Oslo-Filharmonien, National Symphony Orchestra Washington og National Geographic. Arctica skildrer en sjamans drømmereise fra nåtid til de dødes rike og ender med en lovprising av Arktis. Det er fristende å trekke paralleller mellom Arctica og Lasse Thoresens Lyden av Arktis, som ble fremført av Arktisk filharmoni og dirigent Christian Kluxen under Ultima-festivalen tidligere denne sesongen. Der Lyden av Arktis eksplisitt skildret et økosystem og en kultur på randen av kollaps, prøver Arctica å påberope seg en slags nøytralitet. Visst er Auerbach klar over de utfordringene Arktis står ovenfor, men verket var mer en filmatisk beskrivelse av inuittisk kultur og mytologi enn et kunstnerisk manifest mot klimaendringer.

Arctica kan best beskrives som en mellomting mellom et oratorium og en pianokonsert, men med et omfattende korparti og det som i alle fall så ut som en særdeles omfattende pianostemme – det var ikke så lett å høre den – ble det trangt om plassen. Verket åpnet med hvinende treblås og høye fioliner – slik det ofte gjør når isøder skal skildres musikalsk – men orkestreringen ble straks tyngre og mer ugjennomtrengelig. I et verk på 40 minutter ble det litt for mye av det gode. De få gangene pianosolist Roland Pöntinen hørtes gjennom de tykke orkesterklangene, lød pianostemmen generelt som resirkulert Rachmaninov, i stor kontrast til det voldsomme, langt mer moderne-lydende orkesteret.

I likhet med La Mer kunne Arctica lett også oppfattes som en studie i orkestereffekter. Her fantes både isblokker i spesialbygd pleksiglassbur, et IV-drypp for å gi lyden av dryppende vann, og sågar en theremin plassert ute på høyre flanke. Det var for all del spennende med et utvidet instrumentarium, men med unntak av thereminen gjorde de ikke særlig mye av seg. Til tross for grundig oppmikking var det vanskelig å skjelne lyden av dryppende vann, og fra isblokkene kom det lite annet enn noen tørre klask. Selv når det virkelig gikk for seg i de senere satsene, og isblokkene knuste og splinter fløy overalt, var effekten i all hovedsak visuell, ikke lydlig. Valget å ta med en theremin i orkesteret var interessant, men den var ofte for tilstedeværende i klangbildet, med det resultat at musikken hørtes litt for mye ut som en romvesenfilm fra 50-tallet. Men noen ganger, spesielt i siste sats, tilførte den en nærmest overjordisk klang når den trakk seg litt tilbake og spilte i duett med koret.

Sterke utøvere og gode øyeblikk Koret – for anledningen satt sammen av Oslo Filharmoniske Kor og Ensemble 96 – greide seg overraskende godt i Auerbachs komplekse klangverden, full av rytmiske og tonale utfordringer. Det gjorde også de fire solistene fra Oslo Filharmoniske kor, spesielt sopran Lise Jentoft og alt Valeryia Shchapila. Likevel ble jeg slått av hvor konvensjonelt det ofte hørtes ut. Utover noen skrik og rop besto mye av Auerbachs materiale for koret av melodiske, homofone partier som ikke helt sto i stil med orkesteret. Det er betenkelig at musikk skrevet for kor og orkester fortsatt bygger på modeller fra sent 1800-tall, spesielt med tanke på hvor mye annet som skjer på andre deler av korfeltet. Teksten – skrevet av Auerbach selv på flere inuittiske språk – forsvant også, men her ligger nok også undertegnedes manglende kompetanse i inuittiske språk til grunn.

Arctica hadde absolutt sine øyeblikk – den storslagne sistesatsen spesielt – men verket virker nesten å ha blitt for stort for sitt eget beste. Til tross for imponerende utøverprestasjoner klarte dette verket bare unntaksvis å bli noe særlig mer enn oppvisning i instrumentelle fiksfakserier.