Teater som smutthull

I løpet av høsten har teatrene i Norge tatt smittevern svært alvorlig. Det har vært rart å gå på teater, og i september skrev jeg om det tomme teatret der jeg lurte på hvem teatret var for når det var så få billetter til salgs. Alle teatrene jeg har besøkt har løst smittevernsutfordringene på ulike måter. På Black Box teater har de hatt et eget system med firkanter på gulvet som tilskuerne må stå i før de slipper inn i salen én og én og to seter mellom hver publikummer. På Det Norske Teatret blir man sluppet inn i salen med raud eller grøngruppe, og de har de satt opp pleksiglass mellom enkelte seter og ellers to seter mellom hver kohort. På Nationaltheatrets hovedscene har annenhver rad stått tom og det har vært få mennesker på hver rad. Noen steder har hele forestillingen tatt innover seg avstanden, og stolene har vært plassert rundt omkring i rommet som den naturligste ting, som i Ingri Fiksdals Spectral på Dansens hus eller Rosalind Goldbergs The Field på Black Box teater. Beskjedene har vært mange, og publikum har fulgt de til nå uvante reglene.

Kanskje nettopp på grunn av teatrenes enorme evne og vilje til omstilling har det ikke vært rapportert om smittetilfeller blant publikum på teatrene. De har også jobbet hardt politisk for å holde teatrene åpne. Når teatrene i Oslo og Bergen nå stenges fra den kommende uken kjennes det lite hensiktsmessig. Norsk teater- og orkesterforening sier at de håper det ligger overordnede vurderinger bak tiltakene. Med andre ord håper de at politikere og helsemyndigheter har gode grunner til å tro at det vil fungere å ta kvelertak på kulturlivet for å redde liv. Det kjennes på dette tidspunktet som symbolpolitikk. Vi er nødt til å se hverandre mindre, vi er nødt til å holde oss hjemme, og vi må unngå fester og store omgangskretser. Myndighetene har derfor et problem når det fremstår som helt paradoksalt å si at man ikke kan ha mer enn fem gjester, men at det allikevel kan være 200 mennesker inne på samme sted i fastmonterte seter. Etter hvert som reglene ble for mange og for forskjellige med altfor mange ulike omstendigheter, opplevdes de også vanskelige å følge samtidig som smitten fortsatte å øke. Mitt inntrykk er at byrådene nå har bestemt seg for å stenge ned nesten alt utenom skoler, barnehager og fritidsaktiviteter for de yngste nettopp for å gjøre reglene overkommelige sånn at vi ikke skal fortsette å lete etter smutthull, men faktisk holder oss hjemme.

Samtidig er det nettopp teatret som kunne vært et smutthull for oss alle sammen. Hvis man er heldig nok i å få tak i en billett til alle de utsolgte produksjonene kunne vi ha sittet der sammen med minimum én meter mellom oss og sett de på scenen ha spesielle unntak for nærhet med kolleger. Vi kunne fortsatt å vaske de etter hvert tørre hendene våre med enda en runde sprit, hatt munnbind på oss når vi ikke sitter i setet, latt være å drikke sherry i pausene og kjent på den litt tafatte applausen en halvfull sal kan få til når det er slutt. Men vi hadde vært sammen, for det er det teater er, samhandling.

Rundt omkring sitter det nå hardtarbeidende scenekunstnere som må avlyse lenge planlagte premierer. Noen var kanskje allerede utsatt fra i vår, andre var kanskje spesielt tilpasset koronasituasjonen og alle har de tenkt smittevern. Det sitter teaterledere som bekymrer seg for hvordan det skal gå når de ikke får solgt en eneste billett til det som allerede var tenkt som en ekstremt begrenset kapasitet. De har alle sammen min dypeste medfølelse. De har jobbet for å lage teater for oss som blir glade av å få sitte i salen. De har tatt innover seg de krevende tidene, men allikevel valgt å gå på med stort pågangsmot og kunstneriske ambisjoner.

Jeg gleder meg til den dagen teater blir som før igjen. Arbeidet har ikke vært forgjeves. Vi ses på den andre siden.