Svaret er land!

Vástadus Eana – The answer is land hadde urpremiere på Festspillene i Nord-Norge sommeren 2021, der koreograf og kunstnerisk leder Elle Sofe Sara også var utvalgt festspillprofil. Det er en sjangeroverskridende forestilling som kombinerer joik, dans og sang. Under årets Nordlysfestival ble den spilt på Hålogaland Teater.

Samhold bak megafoner Forestillinga starter på Teaterplassen, som ligger foran teatret. I 7 minusgrader former publikum en sirkel rundt plassen, før aktørene kommer marsjerende, kledd i svart og med tradisjonelle kvinneluer fra ulike samiske områder og utstyrt med megafoner. Åpningsnummeret en flerstemt joik, noe som skal gå igjen som noe av det musikalsk mest virkningsfulle denne kvelden. Til og med gjennom megafoner, med de lydmessige begrensningene det har, gir det flerstemte arrangementet oss både en kakofonisk kaotisk enhet og interessante enkeltstemmer å plukke ut.

For de av oss som har sittet lenket til en anleggsmaskin, eller demonstrert foran parlamenter og rettsaler, gir både estetikken, settinga og lyden av joik gjennom megafon visse assosiasjoner. De aktivistiske undertonene gir forestillinga preg av viktighet og umiddelbarhet, samtidig som det gir meg følelsen av at publikum deltar på noe sammen med aktørene. At publikum og aktører sammen skal dele en opplevelse, er en uttalt ambisjon fra skaperne av forestillinga. Det er også et av aspektene som ved urpremierene i Harstad ble kritisert for å være formålsløst og lite vellykket (bak betalingsmur).

Jeg er ikke enig i denne kritikken, utfra det jeg så på Nordlysfestivalen. Den kalde januarnatta løfter denne utendørssekvensen, og lyden av sko mot snø spiller på lag med koreografien. Sara har uttalt at hun ønsker å gi publikum den kroppslige opplevelsen av å stå sammen, av å være en masse, og det er akkurat følelsen jeg kjenner på når aktørene leder oss inn i salen. Det første halvminuttet – før knitringen fra hundre par sko over snødekket avløses av litt naturlig småprat, opplever jeg publikum og aktører som én flokk og én bevegelse.

Energisk formidling Felles bevegelser og samhold gjennom dans fortsetter innenfor teatres vegger. Vástadus Eana –The answer is land er en enormt fysisk forestilling – danserne Nora Svenning, Julie Moviken og Emilie Marie Karlsen gir oss enhetlige bevegelser som rister av muskelkraft og energi, der de løper og hopper på scenen. Særlig må Karlsen sies å være en slags truppleder, og hun imponerer med både fysisk formidling gjennom dansen, og med emosjonell formidling gjennom ansiktsuttrykk og blikk.

Framføringa av musikk og rytme er også fysisk. I tillegg til stemmebruk gjennom sang og joik, danner en imponerende synkron koreografi med tramping og pust, det bærende rytmiske elementet, med taktarter og synkoper man kan kjenne igjen fra samisk musikktradisjon. Sangerne Olga-Lise Holmen og Grete Daling, og joikerne Kajsa Balto og Sara Marielle Gaup Beaska viser et stort spenn og imponerende presisjon i både joik og koreografi.

Musikken er komponert og arrangert av Frode Fjellheim. Og man kan trekke linjer til Fjellheims øvrige katalog og prosjekt – leken med og låninga fra samisk musikktradisjon ­­– også i dette stykket. Men der Fjellheim i sitt forrige store prosjekt Beaivi áhčážan. Eanni eannážan (Jorden, min far. Jorda, min mor)eksperimenterte med å finne det symfoniske elementet i joiken – og visa versa – er det en annen del av samisk musikktradisjon som utforskes i Vástadus Eana. En tradisjon med få instrumenter og arrangementer, basert på stemmebruk og rytmen fra en enkelt tromme. Joiker til steder og personer, av et folk på reise.

Liknende aspekter utforskes også i Elle Sofe Saras tidligere produksjoner, som kortfilmene Juoigangiehta/Joikearmen, og Giitu Giitu – om likahusat – den læstadianske transen en kan havne i ved kontakt med den hellige ånd. Begge filmene undersøker særs lokale utrykk for en universell opplevelse og universelle behov: det å bevege seg sammen med andre med eller uten musikk.

For i tillegg til den moderne dansen, hvor dans og bevegelse brukes som estetiske eller fortellende utrykk, som man kanskje oftest ser på teaterscener, vier forestillinga mye plass til dans som sosialt utrykk slik vi kjenner det fra folkekulturen. På et tidspunkt byr aktørene publikum opp til dans med nikk og blikk, før de går i gang med en slags gjendiktning av selskapsdans, med tilsynelatende egne regler for bevegelse og bytte av dansepartner.

Emosjonell tyngde I siste del er det et stemningsskifte, fra glede, bevegelse og kraft, til tap og melankoli. Kajsa Balto joiker den tradisjonelle umesamiske joiken Stuora várrie – det store fjellet med en varhet og formidling som gjør at det kniper litt i grinemuskelen. Det er vanskelig å ikke trekke linjer til arealkamper i sørsamiske områder, særlig utbygginga av vindkraftverket på nettopp Storheia på Fosen i Trøndelag, hvor den sørsamiske reindrifta har mistet sine områder til industriutbygging. Tap og tilknytning til land er også temaet når Sara Marielle Gaup Beaska avslutter med en joik til områdene på russisk side av grensa i grenselandet mellom Russland, Finland og Norge, laget av skoltesamer som under vinterkrigen ble evakuert og tvangsflytta fra sine hjem der, til Čeavetjávri/Sevettijärvi i Finland.

Jeg tolker Vástadus Eanna – The answer is land som en fortelling om tilknytning mellom mennesker, og mellom mennesker og land, og hvordan våre relasjoner til hverandre formes av at tilknytninga til landet avskjæres. På et kulturelt og historisk plan om hvordan samer historisk har blitt påvirket av å miste sine landområder, og på et individplan om hvordan vi alle i dag blir stadig mer fremmede for natur og land. Forestillinga kunne gått seg vill i en lidelseshistorie, men selv med betydelig emosjonell tyngde, mener jeg at den heller kjennetegnes av livskraft og kreativitet, samhold og bevegelse.

Balansekunsten mellom en lokal og spesifikk referanseverden, og den «vestlige», som gjerne framstiller seg selv som universell, er en øvelse alle samiske og andre kunstnere med minoritetsbakgrunn ofte må stå i. Og det er nok elementer i her – i musikk, scenografi og språk – som vil gi flere lag med mening for et samisk publikum, enn et norsk. Jeg vil likevel argumentere for at forestillinga er så vellykket på det reint mellommenneskelige planet – tilknytning gjennom dans og bevegelse – at publikum uten det samiske referansegrunnlaget også vil få mye ut av den.

Forestillinga settes opp 4. til 6. februar på Dansens Hus i Oslo – og denne anmelderen anbefaler de som har muligheten å ta turen.