Statsministeren og kunsten

For bare noen dager siden skrev jeg en kommentar om at teater er demokrati. Teksten var et resultat av at kommentator og tidligere sjefredaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, mente at Black Box teater hadde ”tråkket over en farlig grense” da de valgte å presentere forestillingen Ways of Seeing. Selv om vi kan regne med at Stanghelle, og mange med ham, ikke forstår hvordan fri scenekunst i Norge er organisert, og at han, og mange med ham, ikke har sett forestillingen eller lest kritikker av den, er det en urovekkende påstand.

I går kom statsminister Erna Solberg på banen med kritikk av forestillingen generelt og regissør Pia Maria Roll spesielt. Erna Solberg er landets leder. Hun er også leder av Regjeringen, og de som jobber der. Kanskje ser hun bare at en av hennes ansatte, justisminister Tor Mikkel Wara, blir utsatt for trusler og hærverk og vil forsvare ham. At hun overser de komplekse grunnene til at dette skjer, og retter ansvaret mot et scenekunstkompani, er populistisk forenkling. Flere andre har også skrevet poengtert om hvor skremmende det er at statsministeren uttaler seg på denne måten, for eksempel Ragnhild Freng Dale i Shakespearetidsskriftet og leder av dramatikerforbundet Monica Boracco i Dagsavisen. Jeg vil her legge til at en del av det som er skremmende med dette utspillet er det bildet statsministeren tegner av den frie kunsten.

Det begynner å bli en stund siden jeg så og kritiserte forestillingen, men så vidt jeg kan huske brukes ordet rasist svært lite, og ingen bruker det om Wara. Når Solberg trekker sine konklusjoner gjør hun det uten å vite noe om hva forestillingen inneholder, hun gjør det også uten å tenke på at det finnes et reelt maktforhold. Flere av de medvirkende i forestillingen har mottatt hets og trusler. Erna Solberg er statsminister, de frie scenekunstnerne sitter i en total maktesløs posisjon. Når hun uttaler seg på denne måten om en lovlig og demokratisk ytring er det et maktovertramp.

Vi har i den siste tiden sett at scenekunst som utfordrer normene er under press fra politiske grupperinger som er i mot at staten skal finansiere det. Nylig ble det tydeliggjort da koreograf og dansekunstner Mia Habib anmeldte Resett for medvirkning til spredning av hatefulle ytringer. Hetsen mot henne har åpenbart vært rasistisk motivert, men Sløseriombudsmannen, som startet hele hetskampanjen har tidligere også hengt ut andre som arbeider innenfor feltet. Vi er i en situasjon der det å drive med kunst som utfordrer og forsøker å skape nye kunstneriske innganger møter prinsipiell motvilje. Når Erna Solberg går ut mot et teateruttrykk hun ikke kjenner, er hun en del av mistenkeliggjøringen av et helt kunstfelt. Hun ser effektivt bort fra demokratiske rettigheter og friheter, og hun maler et skremselsbilde der det som er skummelt i et samfunn der trusler og hets er normalt, er fri scenekunst.

Statsminister Erna Solberg bør forsvare demokratiet og forstå at fri kunst er nødvendig for et demokratisk samfunn. Det vi ikke trenger er trusler, hets og terror.