Scenekunsten og ytre høyre

Da jeg anmeldte Ways of Seeing for Klassekampen etter premieren i november var min hovedkritikk at jeg ikke syntes de teatrale grepene i stor nok grad ble brukt til å skape ny innsikt eller erkjennelser. Selv om jeg i dag fremdeles står ved min lesning av det estetiske uttrykket, og jeg heller ikke har sett forestillingen om igjen, har jeg siden det mange ganger lurt på om det ikke var noe jeg misforstod. Det er mange ting som har skjedd i lys av forestillingen som min anmeldelse ikke kunne ta innover seg, men der jeg mente at forestillingen ikke viste meg noe jeg ikke visste fra før og var for svak i sin kobling av teatralitet og erkjennelse må jeg også innse at denne forestillingens virkningshistorie har påvirket mitt syn både på dokumentarteater og ytre høyre i norsk politikk. Der jeg konkluderte med at forestillingen var så selvbekreftende at jeg ble apatisk, misforstod jeg åpenbart hvilken kraft som lå i det teatrale språket og hvilke kamper kunsten stod overfor. Resultatet var ikke apati, ikke hos andre og ikke hos meg.

Sugerør i statskassa Før påske skrev jeg en kommentar der jeg sammenlignet ideen om Laila Anita Bertheussens personlige tragedie med den greske tragediens dramaturgi og atistoteliske begreper. Et av hovedargumentene mine var at en personlig tragedie alltid er en politisk tragedie, det ligger i tragediebegrepet. Handlingene Bertheussen sannsynligvis utførte (hun nekter straffeskyld, og er jo ikke dømt), er ikke enkeltstående handlinger, men kan bare forstås i sammenheng med miljøet rundt høyremediene og kommentarfeltene som finnes der. Det er her motstanden mot Ways of Seeing er blitt til hets.

Resett har for vane å skrive om og henge ut alle som skriver stygt om dem, og jeg ble først oppmerksom på at de hadde gjort det med meg da jeg ble nominert til ukens Resett-navn. Der samler de sammen folk som har uttalt seg kritisk mot dem eller som de på annen måte ikke liker og gjennomfører en avstemning om hvem leserne liker dårligst. Dette ble jeg både forundret og forskrekket over, og så lenge jeg klarte å holde meg unna kommentarfeltene syntes jeg mest det var morsomt. I møte med kommentarfeltene var det ikke like morsomt lenger. Det var overraskende for meg hvor mye sinne, frustrasjon, edder og galle jeg evnet å røre opp, og det ble fort slitsom lesning. Det ble allikevel også merkbart at dette var lettere for meg fordi jeg er hvit. Kommentarene var mest gjentatte uttalelser om sugerør i statskassa og psykisk sykdom i tillegg til anklager om nazisme, men de stygge personangrepene jeg har sett i andre kommentarfelt var ikke der. Skal man kritisere ytre høyre og publikasjonene deres er det mye enklere om man har melaninfattig hud og tilfeldigvis deler etternavn med døde polarhelter og tidligere justisministre.

Scenekunstner som skjellsord Noe av det jeg synes var interessant med Resetts uthengning var imidlertid at de insisterte på å kalle meg scenekunstner. Jeg tror ikke de gjorde det fordi de ikke skjønner forskjellen på de som lager kunsten og de som skriver om den, men fordi scenekunstner er et verdiladet begrep, et begrep forbundet med skattesløseri og abnormalitet. I begrepsbruken ligger det noe sykt i å være scenekunstner. Det er ikke det samme som å være skuespiller, regissør eller koreograf. Scenekunstner er noe som ikke passer inn i virkelighetssynet.

Kampen mot scenekunstnere og offentlig støtte har lenge vært frontet av Facebookprofilen Sløseriombudsmannen. I 2017 lagde de en julekalender der de hver dag i desember frem mot jul delte en video av scenekunstnere som hadde mottatt støtte fra Kulturrådet og dermed stod for ”tåpelig pengebruk på kulturbudsjettet.” Mange ulike scenekunstnere ble latterliggjort, men mange tok også til motmæle. Det er ganske festlig å lese en del av svarene fra scenekunstnerne i dag, men det er også noe nesten naivt ved det. I 2017 var det begynnelsen på en høyreretorisk kamp mot kunsten, og det er også ganske skremmende å se hvordan retorikken ser ut i dag.

Da Mia Habib fikk basisfinansiering av Kulturrådet høsten 2018 ble det igjen en sak hos Sløseriombudsmannen. I kommentarfeltet kan man lese at hun burde skamme seg og at pengene heller burde brukes på å kurere hennes psykiske problemer. Det er uklart hvorfor det er akkurat Habib som trekkes frem siden flere andre også mottok støtte i den runden, men det virker tilfeldig. Denne Facebookposten ble plukket opp av Resett som lagde en påtatt nøytral sak om tildelingen. Her var det også litt uklart hvorfor nyhetssaken bare handlet om denne ene tildelingen og ikke alle kunstnerskapene som mottok støtte, men kommentarfeltet utviklet seg til å bli et rent rasistisk møtepunkt der kommentarene om at Habib hadde mottatt støtte gikk på at de mente at hun ikke var norsk. Man burde heller støtte bladet Bunad, stod det, for der var det bilde av norske jenter på forsiden. Dette og de gjennomgående grumsete kommentarene førte til at Mia Habib sammen med Norske Dansekunstnere valgte å anmelde Resett for å bidra til spredning av hatefulle ytringer.

Scenekunstner som skjellsord Mens jeg skriver dette har Sløseriombudsmannen nylig lagt ut en post om at Impure Company har mottatt 1,2 millioner fra Kulturrådet i siste tildeling. Kommentarfeltet er fullt av latter- og sinnaemojis. ”LSD koster” står det i én kommentar. Det er dansekunsten som får gjennomgå mest, kanskje er det fordi det er der videomaterialet er tydeligst. Kanskje er det dét som fungerer mest lattervekkende når det tas ut av kontekst. Vi lever i en tid der scenekunstens legitimitet aktivt forsøkes svekket og der det skapes holdninger om at det å drive med performativ kunst kan sammenlignes med sykdom og rusbruk. Som en del av retorikken går det verst utover de som kan gjøres til mottakere av den anti-islamske og rasistiske grunnholdningen. Å være scenekunstner med minoritetsbakgrunn er blitt farlig.

Uansett hvordan vi bedømmer Ways of Seeing som kunst må vi innse at forestillingen er blitt et vannskille for hvordan norsk scenekunst må ses i et politisk landskap. Den glade naiviteten og seriøse debattonen norske scenekunstnere møtte julekalenderen med i 2017 ville sett annerledes ut i dag. Presset på kunsten er merkbart mer alvorlig. Statsministeren har ikke villet forsvare kunstneriske ytringer, scenekunstnere møter hets for den kunstneriske virksomheten og frontene er blitt steilere. Vi må forsvare kunsten, kunstnerne og demokratiet. Jeg legger vekk apatien.