Politisk basisfinansiering

For de av oss som er avhengig av støtte fra Kulturrådet og i tillegg er tilhengere av rause offentlige støtteordninger til kunst er det ingenting annet å gjøre enn å være glade for at potten for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper har økt. Det er imidlertid noe rart, eller i hvert fall uvanlig, ved årets tildelinger.

I årets forslag til statsbudsjett lå det en økning av norsk kulturfond på syv millioner kroner. Da kulturminister Trine Skei Grande la frem kulturbudsjettet 8. oktober sa hun at hun ikke kunne diktere hva Kulturrådet skulle bevilge penger til, men at de nå hadde midler til å redde JSK hvis de ville. Under en måned etter gjør rådet akkurat det.

Kulturrådet har hatt en uformell regel om at 12 år skal være grensen for hvor lenge man kan motta basisfinansiering. JSK og Verdensteatret har nådd denne grensen, og det har derfor vært usikkert hva om skal skje med finansieringen i fremtiden. Da basisfinansiering ble innført var det nettopp på initiativ fra daværende kulturminister Trond Giske for å sikre langsiktig støtte til JSK. Det skapte store diskusjoner om prinsippet om armlengdes avstand og hvilken myndighet en kulturminister hadde til å detaljstyre Kulturrådets bevilgninger.

På spørsmål om det lå politiske føringer i tildelingen til Kulturfondet fra kulturministeren denne gangen svarer scenekunstkonsulent i Kulturrådet Jørgen Knudsen: – Rådet bestemte i rådsmøtet hvordan den nye bevilgningen skulle anvendes. Men det sto en formulering i forslaget til statsbudsjett som sa: ”Det er et særlig behov for å styrke Norsk kulturfonds muligheter til å ivareta etablerte kompanier med en kombinasjon av høy kunstnerisk kvalitet, lang erfaring, internasjonalt nedslagsfelt og høy etterspørsel, samtidig som nye grupper kan komme til.”

Har rådet overkjørt fagutvalgene? Da fagutvalgene for dans og teater behandlet de innkomne søknadene i denne runden visste ikke de at kulturministeren senere skulle bevilge ekstra midler til ordningen. I pressemeldingen som ble sendt ut etter tildelingen skriver Kulturrådet at ”de friske midlene har rådet valgt å bruke på å gi videre støtte til Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret, selv om de har vært på ordningen i tolv år, som er hovedregelen for hvor lenge man kan motta basisfinansieringsstøtte. I tillegg har Mia Habib Productions kommet inn på ordningen.”

Det hersker altså liten tvil om at det som har skjedd i denne tildelingsrunden er uvanlig. Thorbjørn Gabrielsen, leder av fagutvalget for teater og medlem av rådet, ønsker åpenhet om innstillingene fra fagutvalgene denne gangen. Vanligvis er innstillingene unntatt offentlighet, men denne runden ligner ikke på de andre. Han understreker at utvalgene for dans og teater gjorde sine tilrådninger før de syv millionene kom i forslaget til statsbudsjett. Ifølge Gabrielsen var alle ti medlemmer av de to utvalgene omforent og tilrådte støtte i fire år til Vinge/Müller, fire år til Cirka Teater og to år til Verk Produksjoner. De tilrådte også to år til Verdensteatret selv om de har nådd den såkalte tolvårsregelen for støtte. De tilrådte også avslag til Goksøyr/Martens, Winter Guest, Ingun Bjørnsgård Prosjekt og de tilrådte avslag til Jo Strømgren Kompani. Den eneste forskjellen på JSK og de andre kompaniene her er at de andre fremdeles skal motta støtte i 2019.

Så kom det plutselig syv millioner fra Kulturdepartementet. Gabrielsen sier at Kulturrådet i sin søknad til departementet for 2019 ikke har søkt om mer penger til basisfinansieringsordningen, men om en økning i midler til gjestespill- og arrangørstøtte. Danse- og teatersentrum har imidlertid i mange år jobbet for mer penger til eldre og etablerte kunstnere, men dette ble ikke prioritert i kulturrådets søknad til departementet for 2019.

Som nevnt over står det allikevel rimelig klart i bevilgningen fra kulturministeren at disse pengene skal gå til nettopp dette. Man trenger heller ikke mye fantasi for å forstå at dette skal leses som at pengene bør brukes til å redde Jo Strømgren Kompani. På spørsmål om hva som skjedde med Mia Habib Productions, og hvorfor de fikk støtte når det ikke var en del av tilrådningen fra fagutvalgene, svarer Gabrielsen at de syv millionene skulle bevilges for 2019, og at det etter at det var gitt penger til JSK var rom for ett kompani til. Da valgte rådet, i samtale med fagutvalgsmedlemmer fra de relevante fagutvalgene som var til stede på rådsmøtet, å bevilge disse pengene til Mia Habib.

Politisk bevilgning Det må understrekes at det alltid er rådet som har siste myndighet i bevilgningsspørsmål, og at de på ingen måte er pålagt å følge fagutvalgenes tilrådning. Det er imidlertid fagutvalgene som sikrer fagfellevurderingen av hvem som til enhver tid får sine søknader innvilget, den kvalitetsvurderingen sikrer Kulturrådets uavhengighet og det gir en trygghet om at vurderingene som gjøres er kunstnerisk, ikke politisk, begrunnet. Når fagutvalgene har tilrådt et avslag til JSK, men ikke til Verdensteatret, er dette en faglig vurdering som ikke bare handler om lengden på støtte. Rådets overprøving av fagutvalgene er da en ren politisk bevilgning, som kommer etter helt klare ønsker fra øverste politiske hold. Trine Skei Grande har snakket om armlengdes avstand. Jeg synes vi må diskutere om den armen ikke begynner å bli litt kort. For her har Trine Skei Grande gjort nesten det samme som sin forgjenger Trond Giske, gitt penger til Kulturrådet som det legges tydelige føringer for at skal gis til JSK.

I pressemeldingen uttaler rådsleder Tone Hansen at de har ”valgt denne løsningen i påvente av nye retningslinjer for basisordningen.” Så selv om det er mulig å lese bevilgningen til JSK politisk, og bevilgningen til Mia Habib som uvanlig, er det svært lite strukturelt og håndfast her. Det er lite som sier noe om hvordan et etablert kompani skal sikres i fremtiden. Å redde JSK er igjen blitt et politisk anliggende, og kompaniet har selv vært svært tydelige på at de trengs å reddes i ulike bønner på sosiale medier, men hvordan kompanier av denne typen skal finansieres i fremtiden sier ingen av bevilgningene, hverken den til kulturfondet over statsbudsjettet eller de til kompaniene fra fondet/rådet, noe om.

Den store forskjellen på denne ekstrabevilgningen til JSK sammenlignet med den Trond Giske gjorde er at det ikke ser ut til å skape presedens som kommer andre kompanier til gode. Selv om vi kanskje kan regne med at tolvårsregelen nå er skrotet er ikke basisfinansieringsordningen noe som kan vokse inn i himmelen. Da må det heller skapes gode politiske ordninger som sier noe om fremtidsmulighetene til kompanier som har vokst ut av basis, og så må vi tviholde på at armen i armlengdes avstand ikke bare er en håndsrekning.