Orakelet Angela Davis

“Vi feirer mangfold ved å snakke om rasisme” sier Melafestivalens kunstneriske leder Khalid Salimi. I over tyve år har festivalen preget sensommeren i hovedstaden med konserter fra det globale sør og estetikker utenom det vestlige hegemoniet samt et program som setter antirasisme på agendaen. I år har de slått på stortromma og invitert selveste Angela Davis. Davis er filosofiprofessor ved University of California, Santa Cruz, og borgerrettighetsforkjemper med bakgrunn fra fra det antirasistiske Black Panther Party og det amerikanske kommunistpartiet. Hun ble verdenskjent da hun ble politisk fange som 26-åring i 1970.

Det er stående applaus og jubel når hun kommer inn i sal 1 på Saga kino i Oslo, og det er ikke uten grunn. Det er nesten 50 år siden sist hun besøkte Norge i 1974 da en av hennes bøker ble utgitt på norsk. Hun kom sammen med den da ukjente forfatteren Toni Morrison (1931-2019) som var redaktør for boka. Foredraget på Melafestivalen 11. august hadde tittelen Why Racism Must Be A Global Concern – Art & Politics in the 21st Century.

Bekjempe massefengsling + svart feminisme = sant Davis har både før og under fengselsoppholdet og etter løslatelsen 16 måneder senere, dedikert livet sitt til antirasisme og det hun kaller abolition feminism, en form for feminisme som fokuserer på å avvikle et politi- og fengselsvesen som splitter familier og lokalsamfunn. I USA fengsles afroamerikanere langt oftere enn resten av befolkningen. “Politiet reproduserer volden og kriminaliteten de forsøker å bekjempe” sier hun, og de er ikke en løsning på samfunnsproblemene afroamerikanere spesielt og amerikanere generelt møter. Davis og hennes likesinnede vil heller ivareta sikkerheten i det offentlige gjennom å redusere fattigdom, kriminalitet og hjemløshet ved å bygge et utbredt helse- og utdanningsvesen.

Abolitionists er den engelske betegnelsen på antislaveribevegelsen, de som arbeidet for å avslutte slaveriet som formelt endte i 1863 ved signeringen av The Emancipation Proclamation. Abolisjonsfeminister ser nåtidens massefengling av afroamerikanere som en forlengelse av den historiske slavetiden.

Black Panther Party er kjent for store afroer, sorte alpeluer og skinnjakker, men de er mindre kjent som pionerer for gratis skolefrokoster. Kvinner har stått i bresjen for mye av partiets arbeid, men mennene fikk mesteparten av æren. “66% av medlemmene i Black Panther Party var kvinner”, forteller Davis. Hun presenter i samme slengen Ericka Huggins, hennes medsøster i partiet som også satt i fengsel samtidig som henne og som nylig har skrevet boka Comrade Sisters – The Women of the Black Panther Party for å synliggjøre hvordan svarte kvinner sto i frontlinjen i kampen mot rasistisk undertrykkelse og for svart frigjøring.

Fra Black Panther til Black Lives Matter Davis forteller om hvordan organiseringen av arbeidet til Black Panther var så omfattende at hun trodde revolusjonen var rett rundt hjørnet. “Om noen hadde sagt til meg at det ville ta femti år før en global bevissthet om politivold og strukturell rasisme ville slå an, hadde jeg mistet motet!” sier hun i foredraget. Hun er opptatt av å påpeke at den antirasistiske massemønstringen etter mordet på George Floyd sommeren 2020 ikke var spontan, men resultat av tiår med hardt arbeid av aktivister, musikere og andre som har satt rasisme og diskriminering på agendaen. “Endring skjer sjelden uten kunstnere”, konstaterer hun, og peker mot hvordan kunstnere har spredd bevissthet om rasistisk undertrykkelse langt forbi sine landegrenser. Billie Holidays sang «Strange Fruit» (1939) som handler om lynsjing av afroamerikanere under segregeringen og rapmusikkens utspring som kritikk av skjeve maktforhold, særlig voldsmonopolet til politiet (tenk Public Enemies «Fight the Power fra 1989) er eksempler på hvordan kunsten hjelper oss med det Davis beskriver som «å sanse det som er umulig å beskrive med ord». Sangen til Holliday ble etter hvert kalt “starten på borgerrettighetskampen”. Mange amerikanske og internasjonale radiostasjoner spilte ikke den kontroversielle låten. Davis selv beskrev “Strange Fruit” som låta som satte “elementene av protest og motstand tilbake til sentrum av svart samtidsmusikk” i Blues Legacies and Black Feminisms fra 1998.

Forbi internasjonal solidaritet “Vi trodde lenge at så lenge vi avviklet segregeringen i USA og apartheid i Sør-Afrika, ville rasismen ta slutt, men rasisme er et globalt fenomen som inntreffer overalt, inkludert her”, påpeker hun. Davis advarer mot ensidig fokus på bare noen geopolitiske steder. Ingen land er nøytrale. “Land drar enten fordelene eller sitter igjen med ulempene av kolonial utnytting.” Det gjelder også i kampen mot rasisme. Hun mener at den amerikanske borgerrettighetskampen har oversett andre lands bidrag til kampen. “Det var på Haiti slaveholdet i Nord- og Sør-Amerika først ble utfordret og ble den første svarte republikken i 1804, ikke i USA”, sier hun. Å tenke sammensatt er en integrert del av Davis’ tenkning. Ikke minst er interseksjonalitet, som ser på hvordan flere sosiale kategorier samvirker sammen, for eksempel hvordan det er å være kvinne i lys av religion, etnisitet, hudfarge og seksuell orientering, viktig.

Å bekjempe sosial urett handler om å adressere undertrykkelser som rammer folk på tvers av flere identitetsgrunnlag. Davis løfter frem hvordan kampen mot rasisme henger tett sammen med kampen mot islamofobi, homofobi, transfobi og andre identitetsgrunnlag. Alle skjeve strukturer må brytes ned for at likhet for alle skal kunne realiseres. “Vi skader oss selv når vi skaper hierarkier”, sier hun. Og selv i rom som skal nedkjempe undertrykkende strukturer som denne, dukker hierarkiske mønstre opp. Som publikummere flest ble jeg bedt om å sitte bak fjerde rad. En venn av meg skrev på Facebook om hvordan hun ble sittende igjen med en vond smak i munnen til tross for at det var et utrolig arrangement fordi det hovedsakelig var hvite mennesker som satt fremst i salen. “Det føles som om man må sentrere seg selv, selv i samtaler om rasisme”, skriver hun. På samme måte som haugevis av menn på første rad på en kvinnekonferanse hadde hevet noen øyenbryn, gjorde dette det samme. Samtalene om rasisme bør alle høre på fordi bekjempelsen av rasisme er en kamp alle må ta. Spørsmålet handler om hvem som bør få være mest synlig på de antirasistiske arenaene.

Vekkelsestilstander Davis prater i en time i strekk uten lysbilder og med en ro som bærer preg av at hun har rikelig med erfaring. Da hun ble arrestert underviste hun filosofi ved University of California, så rollen som pedagog er hun trygg i. Men ikke som profet: Når spørsmålsrunden inntreffer legger en publikummer hendene og hodet i bakken som en hyllest, men Davis er rask med å svare; «No worshipping!» Davis har fått ellers ganske forsiktige nordmenn i ekstase. Det jubles høyt. Noen tar til tårene. Med én fot plantet i historien, klarer Davis på karismatisk vis å male en fremtid uten urett og veien som trengs for å komme dit. Merittlisten hennes taler for seg. Ordene jeg hører gjentatte ganger i salen og også leser på sosiale medier etterpå er “levende legende.” Og hun er blant de få fra borgerrettighetskampen som fortsatt lever og er aktiv. Verken den islamske lederen Malcolm X eller baptistpresten Martin Luther King Jr rakk å fylle førti år, de ble skutt og drept i henholdsvis 1965 og 1968. Å si at hun har fylt tomrommet etter de to mennene synes jeg oser av kvinnefiendtlighet. Det er heller det at hun er nåtidens dør til en tid mange aktivister i dag lar seg inspirere av.

Når det gjelder den lille jenta som levde i Sørstatene under Jim Crow-lovene i konstant frykt for angrep fra Ku Klux Klan, og som senere gjennomlevde et politisk drama og urettmessig fangenskap som ung kvinne, er hun uten tvil det hun selv kaller seg, en “survivor”. Hennes motstandskraft blåser nå ny vind i kunstneres og aktivisters seil i Norge.