Om greihet, ytringsfrihet og strategi

Da Morten Traavik stod i en stall i desember 2019 og inviterte den da anonyme Facebook-profilen «Sløseriombudsmannen» og følgerne hans ut på scenegulvet, tenkte jeg at om det er noe her i verden som har en sjanse til å trenge gjennom kommentarfeltenes kompakte mørke, må det være dette. Fra dag én har prosjektet møtt kraftig motstand. Fra dag én har jeg forsøkt å forstå denne motstanden. Det har gått sånn passe.

Som jeg har vært inne på i en kommentar her på Scenekunst tidligere, var det til å begynne med mange fra kunstsfæren som forsøkte å innta kommentarfeltene for å forsvare de uthengte kunstprosjektene, forklare tilslørte sammenhenger mellom støtteordninger og beløper og det ene med det andre, uten nevneverdig hell. Verken Sløseriombudsmannen eller noen av følgerne ville høre på det øret. Hver skattekrone brukt på konseptuell kunst uten kommersiell appell var én for mye, uansett hvor tynt eller tykt midlene ble spredt utover år, prosjekter og medvirkende.

Jeg mente da, og mener nå, at Traaviks strategier hadde mye for seg. På den ene siden – ta Søberg og hans kommentarfeltkrigere på alvor og gå i dialog med dem som medmennesker, men også stille dem ut på scenen så deres ubehjelpelige og dypt gjenkjennelige menneskelighet ble synlig for all verden. På den andre siden forsøke å komme motstanderne i forkjøpet med en grundigere, ærligere, mer nådeløs granskning av eget felt – gjerne en satirisk, latterliggjørende og lite selvhøytidelig sådan – og på den måten frata dem både piffen og argumentene. Uansett hva man ellers måtte mene om hele sakskomplekset, synes jeg Sløserikommisjonen langt på vei lyktes med mye av dette. Og jeg synes hele tiden det har vært urimelig å tolke Traaviks forsøk på å trenge inn i en trollkultur som en støtte til den.

Vær litt grei? Derfor har det selvsagt også vært lett for meg å være enig i det prinsipielle forsvaret for ytrings- og kunstnerisk frihet som reiste seg som en vegg mot kritikerne av forestillingen og hele dens omland. For eksempel ført i pennen av Tone Sofie Aglen, som mente kunstfeltets protester «oppleves som en innskrenkning av ytringsfriheten». Prinsipielt er det heller ikke vanskelig å være enig med henne i at Sløseriombudsmannens virksomhet er «langt innenfor det vi må tåle».

Likevel har det hele tiden gnagd et «men» i meg. Det er noe som mangler. For denne saken er ikke bare prinsipiell. Den er også partikulær – og personlig. Den handler – etter alt å dømme – også om enkeltmennesker som er utsatt for veldig sterkt og ubehagelig press. Jeg kjenner ingen av dem personlig, men det er lett å tenke seg at de kanskje bare ikke orker mer negativ offentlig oppmerksomhet, uansett hva som måtte være «prinsipielt riktig». Når man ikke er personlig berørt, er det veldig lett å tenke prinsipielt om hva «vi» må tåle. Mens det i denne sammenhengen for mange, meg selv inkludert, i praksis dreier seg om å be andre om å «tåle».

Dette perspektivet synes jeg har manglet i ytringsfrihetsforkjempernes argumenter. Det hadde gått an for sløserijeger Søberg, hyperteaterprodusent Traavik og ymse meningsmotstandere å bare være litt grei med folk som sier at de har fått nok. Uten å lage en regel om at man alltid må være grei på en bestemt måte, og for all fremtid ofre ytrings- og kunstnerisk frihet på greihetens alter, men bare se om det finnes noen hensyn å ta akkurat her, akkurat nå, denne gangen, uten å gå på kompromiss med nevnte friheter. Finne en annen løsning, en annen måte å si det på. Ta det som en kreativ utfordring.

Ideologisk krigføring Mye av ansvaret for at debatten ble prinsipiell i utgangspunktet, ligger imidlertid hos noen av de mest høylytte kritikerne av Sirkus Sløseri. Jeg mener at noen av formene kritikken antok, gjorde det unødvendig vanskelig å forstå og sympatisere med de berørte kunstnernes sak, og unødvendig lett å forsvare seg mot den.

Det mest nærliggende, og effektive, hadde etter min mening vært å fokusere kritikken mot Are Søberg på nettopp det partikulære, på det som det er så lett å ta ham på, for eksempel at han gjorde enkeltstående kunstnere som står alene i det frie feltet – uten institusjoner med egen kommunikasjonsavdeling i ryggen – til syndebukker og skyteskiver for et system med bred politisk støtte. Det er både feigt og lettvint, og rett og slett ganske dust gjort. Det er å velge minste motstands vei – på enkeltmennesker du ikke kjenner sin bekostning. Hvis du vil systemet til livs – ta systemet. Ikke de som legitimt bruker det etter hensikten.

Ikke at dette ikke ble tematisert, for eksempel av Mette Edvardsen. Men den mest målrettede og høyrøstede innsatsen ble tilsynelatende lagt ned i å tegne opp prinsipielle streker i sanden som forsøksvis plasserte Søberg, Traavik og alle samarbeidspartnerne utenfor det allment akseptable, med beskyldninger om, eller legitimering av, rasisme, fascisme, høyrepopulisme og høyreekstremisme på den ene siden og trusler, hets, trakassering og vold på den andre.

Det er jo ikke vanskelig å være enig i at grensen for hvem som skal inviteres inn til samtaler med regjeringsoppnevnte utvalg og hvem store offentlige kulturinstitusjoner skal samarbeide med og ikke, går ved folk som sysler med rasisme, høyreekstremisme, hets og trusler.

Problemet er bare at posisjonene er langt fra så krystallklare i denne saken som anklagerne vil ha det til. Saken er selvsagt ikke uten politiske og ideologiske elementer som fortjener en grundig analyse eller tre, men jeg har til gode å se overbevisende argumentasjon for at noe av det Søberg eller Traavik driver med er så entydig «langt ute til høyre» at det lar seg avskrive med enkle ideologiske merkelapper. Og selv om man skulle være enig i problembeskrivelsen som lå til grunn for den kunstnerkuraterte bolken under Kulturrådets innspillsmøte om hets og trakassering i kunstfeltet – at «[d]et samlede kulturfeltet er under angrep, fra enkeltindivider til institusjoner» og at vi «[kastes] rundt som emosjonelle, avmaktsfulle (sic) marionetter» uten å forstå hvilke «høyrepopulistiske» krefter vi har med å gjøre – har jeg fremdeles til gode å se en vektig redegjørelse for at Sløserikommisjonen er en del av problemet og ikke en del av løsningen.

Å trekke debatten over i det ideologiske sporet virker rett og slett ikke som noe godt valg rent strategisk, ettersom man da står i fare for å begrense nedslagsfeltet til politiske meningsfeller.

Dokumentasjon og begrunnelser Problemet ble ikke mindre av at de mest bombastiske beskyldningene kom uten tilstrekkelig med begrunnelser eller argumentasjon, som for eksempel sleivete kommentarer om rasisme og fascisme i sosiale medier eller Begard Rezas mye omtalte kronikk da hun trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen. Der beskyldte hun kommisjonen for å invitere «rasister og hatpredikanter som selvfølgelige ‘eksperter’ på ytringsfrihet», «prioritere de høylytte stemmene fra ytre høyre» og for at «høyrepopulistiske narrativer blir ansett som noe ‘nøytralt’ og objektivt». Hun mente også at deres dialog med Are Søberg var med på å «hvitvaske noen av de groveste metodene til den nye, radikale høyresida». Det viste seg senere at noe av dette handlet om kommisjonens planer om å invitere Helge Lurås til et innspillsmøte. Lurås har definitivt sørget for å plassere seg selv et godt stykke til høyre for samfunnets streker i sanden, men han ble ikke nevnt i kronikken, og beskyldningene fremstod derfor som en altfor unyansert bredside mot Traavik, Søberg og Ytringsfrihetskommisjonen.

Fraværet av eksempler er også påfallende når det gjelder det som står i Norske Dansekunstnere sitt innspill til Ytringsfrihetskommisjonen om at Søbergs virksomhet «til tider har utløst store mengder hets» og ytringer som inneholder «trusler, hets og trakassering». I Kveldsnytt 11. april 2021 beskriver Kristine Karåla Øren også drapstrusler, trusler mot folks barn og hærverk. Så vidt jeg har fått med meg, er detaljene eller omfanget i hele dette store bildet fremdeles verken spesifisert eller dokumentert.

I all støyen disse alvorlige udokumenterte anklagene skapte, ble det liten plass til diskusjonen om hvor belastende store mengder harselas, latterliggjøring og drittkasting kan være, uansett om det lovlig eller prinsipielt er innenfor eller ikke, og hva man eventuelt kan gjøre med det. Det er også veldig lett å forsvare seg mot anklager som ikke dokumenteres, og dermed hoppe bukk over det underliggende, og like viktige, men mindre spissformulerte budskapet.

Ved å hevde at prinsipielle grenser for legitime ytringer er overtrådt, uten å begrunne, argumentere, definere eller dokumentere tilstrekkelig, tåkelegges problemet man hevder å ville løse: Konkrete mennesker av kjøtt og blod orker ikke mer nå, og vi står i fare for å miste deres bidrag til verden. Jeg tror man raskt kunne fått større allmenn forståelse for en slik pragmatisk beskrivelse av situasjonen.

Ytringsfrihet i kunsten 2.0? Nå har diskusjonen som kjent blusset opp igjen. Flere organisasjoner har kommet med sine innspill til Ytringsfrihetskommisjonens rapport, og et sitat som går igjen er påstanden om at «enkelte deler av kunstlivet» lider av «lav takhøyde og svak uenighetskultur». Daværende leder av Kulturytring Drammen, Hege Knarvik Sande, gir kommisjonen rett, begrunnet med det hun opplevde som en kampanje der enkelte kunstnere oppfordret ulike aktører og samarbeidspartnere til å ikke delta på Kulturytring Drammen, angivelig fordi deres programmering av Sløserikommisjonen gjorde arrangementet utrygt for scenekunstnere.

Hva som stemmer eller ikke stemmer i hennes beskrivelser er det vanskelig å uttale seg om, fordi, som hun sier selv, dette skjedde «for lukkede dører». Og igjen lurer jeg på hvordan denne strategien er tenkt, for problemet med kritikk som ikke skjer offentlig, er jo at vi bare får den kritisertes versjon. Og den kommer «enkelte deler av scenekunstfeltet» ikke spesielt godt ut av.

Det som bekymrer meg mest, er at om det nå sparkes i gang en ny offentlig debatt «for eller imot kunstnerisk frihet», med tilhørende kronikkskred der raske, unøyaktige oppsummeringer av «saken» florerer i første avsnitt, blir det med like tåkete premisser som forrige gang. Da går vi på ny inn i en skyttergravskrig, uten at offentligheten har noen anelse om hva som er skitt og hva som er kanel.

Før vi går videre, er det veldig mange spørsmål som bør nøstes opp i. For eksempel: Hvem er disse «enkelte deler av kunstlivet»? Hvor mange representerer de/hvor mange føler seg representert av dem? Er det tre eller 300 norske kunstnere som har fått så mye dritt i innboksen og sosiale medier at de ikke orker å være i offentligheten? Hvor mye av dette er straffbare forhold? Hvilken sammenheng hadde/har det med Sløseriombudsmannens virksomhet og Sløserikommisjonens forsøksvise konfrontasjon med denne? Og hva innebærer egentlig denne «svake uenighetskulturen»? Er det ikke litt lettvint å avfeie menneskers frykt med et så ullent begrep? Hvor massiv var den motstanden mot Sløserikommisjonen som ikke er offentlig tilgjengelig – hvem, og hvor mange, kontaktet de ulike bidragsytere per e-post og telefon, og hva – konkret – sa de?

Jeg kan ikke se hvordan noe godt kan komme ut av en ny skinn-debatt der den uspesifiserte stråmannen «kunstlivet» skal få juling for å være intolerant, uten at offentligheten har klart for seg hva eller hvem vi egentlig snakker om. Og der de faktisk berørte menneskene ser ut til å drukne i en overflatisk prinsippdiskusjon.

Dusør utloves ikke Det er nå vi skulle vært et land fullt av knallsterke kulturredaksjoner med gravekapasitet. Og mens jeg ønsker meg mer gravejournalistikk på kunstfeltet: Det virker som om alle har glemt én ting. Det er ingen hemmelighet at det er, eller i hvert fall var, flere personer som stod bak kontoen «Sløseriombudsmannen». Det går et ubekreftet rykte om hvem en av de andre er, et navn som ville ha lagt til minst én dimensjon av politisk drama. Ryktet har dessverre ikke latt seg verifisere. Hvis jeg hadde vært i posisjon til å utlove dusører, skulle jeg jammen ha utlyst en til den som kan fortelle meg dét.