Når ideologien endres, endres teatret

I Morgenbladet 31. januar skrev journalist Vilde Sagstad Imeland en interessant sak om hvordan rettighetsinnehaveren til Reisen til julestjernen ikke har fornyet avtalen med Nationaltheatret fordi den forrige oppsetningen ikke i tilstrekkelig grad ivaretok originaltekstens kristne budskap. Nå skal skuespillet heller settes opp på det private teatret Folketeatret. Rettighetsinnehaveren, Regine Dyveke Brandt Qvenild, er barnebarnet til Sverre Brandt, økonomidirektøren på Nationaltheatret som gjorde dramatiker av seg da han skrev teksten til teatrets nye juleforestilling i 1924. I Morgenbladets sak om uenigheten mellom Nationaltheatret og rettighetsinnehaveren, sier teatersjef på Nationaltheatret, Hanne Tømta, at grunnen til at avtalen ikke ble fornyet ikke handlet om religion, men om at det ikke ville være mulig for dem å lage en ”systematisk jevn oppsetning av Reisen til julestjernen på en hovedscene i Oslo (…) i en periode hvor vi skal gjennom en stor rehabilitering.”

Når Reisen til julestjernen skal settes opp på Folketeatret før jul i år, er det ikke sikkert at det blir veldig godt teater av det. Originalteksten er særdeles svak. Den blander det den kan blande av eventyr, myter og religion og gir det en forutsigelig dramaturgisk utvikling der noen småfugler opptrer som handlingens redningsmenn. Karakterene er i overkant grovt skildret, og det er ingen karakterutvikling. Motivene for handlingen forblir uklare, og konseptet om julestjernen er tåkete. Reisen til julestjernen er ikke blitt juletradisjon fordi det er et veldig godt skuespill, men fordi det har fungert godt som ideologisk og ritualistisk stemningsskaper i førjulstiden.

Ideologi og juleteater for barn Det er Kjersti Horns oppsetning av Reisen til julestjernen fra 2016, som ble spilt om igjen i 2017, som er utgangspunktet for disputten. Før jul i 2017 skrev jeg en kommentar for Periskop – kritikk av kunst for barn og unge der jeg diskuterte tradisjon og ideologi i norsk juleteater for barn. Der skriver jeg om Horns oppsetning av Reisen til julestjernen og om hvordan hun i den har jobbet for å lage en verden som er scenisk interessant og eventyrlig, men at forestillingen hele tiden jobber mot teksten som vanskeliggjør regiens ambisjoner. Katja Ebbells scenografi og kostymedesign bidro til å skape en mer eventyrlig verden på scenen, og det var tydelig i den oppsetningen at Horn hadde et prosjekt om å åpne teksten. Hun ville fremheve de lekende partiene og la teatret få lov til å skinne gjennom. Til Morgenbladet sier hun at hun ville at forestillingen skulle være for alle barn, hun ville rekruttere bredere både når det kom til aktører og publikum, og hun ønsket at forestillingen skulle være nøytral.

Det var ikke bare barnebarnet til dramatikeren som reagerte på manglende religiøst innhold i Horns regi. Det tok ett år før det ble offentlig debatt, men i november 2017, i forbindelse med nypremieren, skrev teaterviter Anne Helgesen et debattinnlegg i Klassekampen om hvordan oppsetningen hadde veket unna det religiøse budskapet i Brandts tekst, og hvordan de som skriver om teater ikke lenger har et begrepsapparat for den religiøse erfaringen. Jeg mener at når det blir debatt om denne oppsetningen og den nedtonede religionen fører til at Nationaltheatret ikke lenger får sette opp Reisen til julestjernen, så handler det om ideologi mer enn det handler om religion.

Ritualistisk opplevelse Det religiøse budskapet i Reisen til julestjernen har alltid vært uklart. Det er noen engler. De synger Glade jul, og en gutt som kanskje kunne vært Jesusbarnet, men som ikke er nyfødt, gir Sonja julestjernen og redder henne. I tillegg har Brandt trukket veksler på myter og sagn, på nisser, nordavinden, hekser, konger, grever og prinsesser. Det er en salig blanding av ulike kulturuttrykk, og ideen om religionen brukes som kulturelt bilde på samme måten som eventyrkongen. Semiotisk sett står ikke de religiøse bildene over de folkelige, men er brukt sammen for å lage et bilde av julen som samlende høytid.

Når man går på teater før jul er man med på en ritualistisk hendelse. Med ritualistisk mener jeg noe som ikke fullt ut er et ritual, men som har trekk som ligner på ritualet eller bruker ritualets estetikk for å understreke sin betydning som hendelse. I juleteatret spilles det for eksempel veldig mye på gjenkjennelse og tradisjon. Det finnes etter hvert veldig mange ulike former for juleteater, men det er noe saktmodig og tilbakeskuende i de mest tradisjonelle formene. Det handler om en ubestemt og teknologifri fortid der eventyret står sentralt. Nå er ikke eventyr noe som barn bare får fra teatrene i førjulstiden, men det er påtakelig hvor mye det handler om farer som skal overstiges før det hele alltid ender trygt. Å oppsøke juleteatret er også en familiebegivenhet som samler familien på tvers av generasjoner. Barn i alle aldre er sammen med foreldre og besteforeldre. Hendelsen er derfor også mye mer enn bare teaterforestillingen, og deltakelse i hendelsen er også en deltakelse i samfunnet og ideene forestillingen fremmer om julen.

De enkle virkemidlene og den samlende funksjonen gjør juleteatret til en ideologisk arena. Den tilbakeskuende formen og de trygge verdenene blir bilder på det uforanderlige ved samfunnet. Julen skal gjennomføres som alltid før, og ingenting skal rokke ved det samfunnet vi er en del av. Den religiøse delen av Reisen til julestjernen har primært en sånn funksjon. Det handler ikke om frelse for synder, det handler om en trygghetsskapende ramme som lyser av jul. Det er selvfølgelig ikke veldig rart at julen, når den gjøres til en ritualistisk teateropplevelse, også har med seg noe religiøst eller antydninger til kristendommen, men jeg synes det er verdt å merke seg at det religiøse slik det tradisjonelt har vært fremstilt i forestillingen, primært er performativt. Englene som synger Glade jul er et kor. Det er den rituelle opplevelsen av kristendom det hentydes til, og det er som fellesskapsopplevelse av jul de religiøse partiene får sin plass.

Ideologiske endringer Fordi juleteatret er en ritualistisk ideologisk opplevelse er det ikke så overraskende at reaksjonene kommer når ideologien i forestillingen endres. For det er det Kjersti Horn har gjort. Hun har ikke tatt vekk en overordnet ideologisk idé om tilbakeskuing, samhold og trygt eventyr med snille mennesker, men hun har tatt vekk de ideologiske delene som ikke var tilpasset vår tid. Hun har fremhevet mangfoldet, kjærligheten og eventyret, og skapt en julefortelling som er enda mer inkluderende. På den måten er den mye bedre tilpasset det som er de rådende samfunnsideologiene på 2010-tallet. Samtidig er det ideologiendringene som vekker debatt, for det kan være vanskelig å se sine ideologier falle.

Juleteatret kommer ikke til å forsvinne med Reisen til julestjernen. Mest sannsynlig kommer en tradisjonell versjon til å gjøre suksess på Folketeatret, men det gir mening at Nationaltheatret kan finne nye ritualistiske innfallsvinkler for en ny tid og nye barn. Barn trenger ikke alltid å skue tilbake, fortiden trenger ikke å være trygg og fellesskapsopplevelsen kan få lov til endre seg.