Musikkprat rundt grøten

I en oppfølgingstekst i diskusjonen om NRK Radios magre kulturdekning, som har gått her på Scenekunst siden jeg skrev om temaet før jul, gjorde jeg et poeng av at andre kulturaktører fyller tomrommet ved å lage podkaster. Et av eksemplene jeg nevnte, var Oslo-Filharmonien, som har laget Lytteren – «en podkast om klassiske musikkopplevelser», der komiker og musiker Kristopher Schau ifølge beskrivelsen snakker med «kjente og ukjente mennesker om deres forhold til klassisk musikk». Dette var før jeg hadde hørt på den, må jeg innrømme – jeg var først og fremst begeistret for at de har laget podkast. Etter å ha hørt gjennom de ti episodene som ligger ute, har begeistringen avtatt, og NRK trenger foreløpig ikke skjelve i buksene fordi noen andre lager fyldig og dyptpløyende musikkradio der de slipper taket. Lytteren handler nemlig egentlig ganske lite om klassisk musikk. Den handler heller ikke så veldig mye om lytting.

Unntaksmusikk Episodene varer rundt 20-30 minutter og begynner med at gjestene forteller hvem de er og hva de gjør. Dette snakker de om så lenge at samtalen rekker å ligne et vanlig portrettintervju, før Kristopher Schau tar seg i det og sier – nei, vi skulle jo egentlig snakke om klassisk musikk, vi. Når han så forsøksvis penser samtalen over i det sporet, viser det seg som regel at gjesten egentlig ikke har noe spesielt forhold til klassisk musikk. De liker i grunnen best noe helt annet, for eksempel rumensk danseband, ABBA eller 90-talls punkrock. For mange av gjestene er de «klassiske musikkopplevelsene» unntak, den ene gangen det skjedde noe så utrolig merkelig og uvanlig som at de hørte noe som kan karakteriseres som klassisk musikk – og syntes det var fint.

Petroleumstekniker Amy Mir, for eksempel, snublet over Edvard Griegs Morgenstemning og Johann Pachelbels uslitelige og/eller utslitte Kanon i D-dur i en spilleliste på Spotify da hun var på leting etter musikk som kunne hjelpe henne å konsentrere seg om å lese tørt petroleumspensum. Men som hun sier selv: «Eg dreit i klassisk musikk, det var ingenting for meg, men det fungerte». Eller klipper Christopher Nicholson, som ble med i Nidarosdomens guttekor som barn mest fordi de dro på så spennende utenlandsturer, og som sluttet i puberteten da det ble viktigere å være kul. Han husker det var stort å synge Mozarts Requiem, men det er ikke mye av episoden som handler om den opplevelsen, eller selve musikken, og i dag jobber han med og hører på helt andre typer musikk.

Hele Norges koronaekspert, Espen Rostrup Nakstad, liker for så vidt klassisk musikk, bare det ikke dreier seg om «framføringer i en symfoniorkesterbesetning av verker skrevet for mer enn 200 år siden», nærmere bestemt «gamle komponister fra Wien og det som du ser på Nyttårskonserten på TV». Det er visst «teknisk briljant», men ikke så mye annet. Nakstad har åpenbart et skikkelig horn i siden til akkurat Nyttårskonserten i Wien, for i sitt Sommer i P2 i fjor langet han også ut mot nettopp den, samtidig som han tok til orde for at konsertlivet gjennom hele 1700- og 1800-tallet må ha vært «dørgende kjedelig». Mye av denne episoden handler om albumet Hip Hop meets Classic fra 1998. (Den inneholder blant annet slageren «Prince Igor» med Sissel Kyrkjebø og Warren G, for dem som husker den).

Slapp gjettelek Nakstad skal selvsagt få like akkurat hva han vil, men det er jo synd at han avskriver både flere århundrer med musikk, det meste av dagens orkestertradisjon og den uensartede gruppen «gamle komponister fra Wien» i én og samme smaksdom, og dét bare basert på Nyttårskonserten, som med sitt helt særegne wienervalsovervektige repertoar ikke er veldig representativt for noen av delene. Og naturligvis er det også lov for hvem som helst å like og høre på og bruke all musikk akkurat som det måtte passe dem, og jeg mener ikke at bare eksperter eller blodfans skal kunne uttale seg om klassisk musikk. Men når hverken programlederen eller gjesten kan faget ordentlig, blir resultatet tynt. Det blir mye «tror jeg», «vet ikke», «kan ikke noe særlig om det» og langtrukken synsing om svært lett tilgjengelig informasjon, som når Schau og Nakstad bruker ti minutter på å gjette hva arien «Vissi d’arte, vissi d’amore» fra Pucchinis opera Tosca handler om. Ingen av dem vet svaret, så lyttere som lurer, må google selv.

Jeg tillater meg å komme med et konstruktivt forslag til sesong 2: Hva hvis i det minste én av partene i samtalen hadde skikkelig peiling? Hvis idéen er å la et knippe mennesker uten inngående kjennskap til klassisk musikk fortelle om sine møter med den, tror jeg det ville fungert mye bedre hvis programlederen satt på kunnskapen. Da kunne han eller hun gå inn i den aktuelle musikken og stille informerte oppfølgingsspørsmål og kanskje fortelle både gjesten og lytteren et og annet de ikke visste fra før. Eller motsatt, at Kristopher Schau fra sitt ståsted som «lekmann» spurte utøvere, komponister, diverse fagfolk eller ihuga klassisklyttere om deres lytteerfaringer, favorittverk og favorittsteder. Han stiller nemlig fine og åpent nysgjerrige spørsmål, men det hjelper jo ikke stort hvis gjestene ikke kan svare.

Episoden med komiker Sigrid Bonde Tusvik demonstrerer nettopp dette potensialet. Hun spilte bratsj i Nordstrand skole- og ungdomsorkester i 13 år, og spiller ennå, om enn mest på nachspiel. Det blir kanskje mye fjas og lite lytting her også, men det er interessant å høre på likevel, for hun forteller fra innsiden av musikken og innsiden av orkesteret, vet hva hun snakker om og kan svare på det meste Schau lurer på – om forskjellen på korps og orkester, fiolin og bratsj, snørr og barter.

Vellykket lydspor Én ting fungerer gjennomgående bra, og det er at vi hele tiden får høre musikken det snakkes om, med én gang, enten det er Rammstein eller Erik Satie. En ukreditert sjel med greie på både musikk og klipping har lagt på lyd i etterkant, og resultatet er sømløst. Bare synd at vi sjelden får vite hvem som spiller eller synger, som om vi bare hørte et «nøytralt» lydspor i et interaktivt oppslagsverk.

Det virker som Oslo-Filharmonien satser høyt på podkastformatet – den har fått en egen fane øverst på nettsiden deres, og sponsede innlegg om den nyeste episoden renner stadig inn i Facebook-feeden min. Og det er vel og bra, men innholdet har en vei å gå. I lys av NRK-debatten synes jeg det er synd at heller ikke et profesjonelt symfoniorkester på høyt internasjonalt nivå tør satse på at fagkunnskap lar seg formidle. I stedet lager de enda mer koseprat rundt grøten.