Mister Kulturrådet tilliten?

Kulturrådet er en av de aller viktigste bærebjelkene for den frie kunsten i Norge. Hvis det skal skapes kunst utenfor institusjonene, trenger vi pengene og kunnskapen Kulturrådet forvalter. Mange av kunstnerne som har viet yrkeslivene sine til karrierer innen fri kunst er også helt avhengige av Kulturrådet for å kunne utøve kunsten. Samtidig er det sårbart. Når man lever av å være scenekunstner i det frie feltet, har man ofte lite forutsigbarhet, pengene kommer prosjektvis, og man vet ikke om man får støtte til det neste prosjektet sitt. Støtte til fri scenekunst er også et bidrag til demokrati og mangfold. Kulturrådet er en institusjon som sikrer oss bredde i estetikk og tematikk, og støtteordningene sikrer oss at kunsten er fri, ikke bare organisatorisk, men politisk og økonomisk. Fordi Kulturrådet har dette store mandatet, fordi de har en sterk og kunnskapsrik fagadministrasjon og fordi det går på rundgang hvem som sitter i Rådet og i de faglige utvalgene, har Kulturrådet nytt stor tillit blant brukerne.

Nå kan det synes som denne tilliten holder på å bli svekket. Kulturrådet har nylig vært gjennom en stor omorganisering. Hva omorganiseringen skulle gå ut på var det lenge vanskelig å få grep om fra utsiden. Da jeg intervjuet Norske Dansekunstnere (NoDa) i november i fjor, sa politisk rådgiver, Gina Vie, at hun syntes det var «litt forunderlig at en organisasjon som skal tilrettelegge for kunstnerne, og er den viktigste finansieringskilden, har valgt å være så lukket i en prosess». NoDa var tydelige på at de syntes Kulturrådet burde gått i dialog med brukerne da de skulle omorganisere så kraftig. Der Kulturrådet tidligere var delt inn i fagseksjoner, er det nå en inndeling basert på andre parametre, men prosessen som ledet frem til dette har de snakket lite om.

Det er ikke gitt at den nye modellen fungerer dårligere, men jeg vet at flere har vært redde for at fagkompetansen blir nedprioritert når den ikke lenger er synlig i organisasjonskartet. Denne frykten kommer blant annet av et notat fra januar 2020, som ble signert avdelingsdirektør for virksomhetsstyring i Kulturrådet, Harald Botha, og sendt til Kulturdepartementet. I dette notatet skrev Kulturrådet at de ønsket å endre den interne organiseringen fordi de stod overfor flere nye oppgaver. De fremhevet også at forvaltningspraksisen i stor grad la «kunst- og kulturfaglig kompetanse til grunn, noe som er viktig for å kunne gjøre kvalitative vurderinger i tilskuddsforvaltningen, men som kan være mer problematisk for forvaltningspraksis generelt.» Derfor, mente de, ville de trenge mer «forvaltningskompetanse og bedre politikkforståelse, både for å være et bedre sekretariat for de kollegiale organene, men også for å styrke virksomheten forøvrig.» Fra et fagperspektiv kan dette virke som et ønske om å svekke kunstkompetansen for å styrke forvaltningskompetansen. Med denne frykten i bakhodet har den manglende kommunikasjonen om hva omorganiseringen innebærer gjort at det har oppstått tvil om hva som er Kulturrådets hovedmotivasjon for endringene.

Scenekunstkonsulenten Vi har også sett at stillingen som scenekunstkonsulent er blitt endret. Tidligere var stillingen en åremålsstilling, og den har hatt et særlig faglig ansvar. Kulturrådet sier at det er en lovendring som gjør at ansettelsesformen må endres. Siden stillingen ble opprettet i 1998, da en ny finansieringsordning for prosjektstøtte kom på plass, har en rekke folk med høy kompetanse om det norske scenekunstfeltet hatt stillingen. At det har gått på rundgang og at stillingen har vært utlyst på nytt når åremålene har gått ut, har vært tillitsskapende. Vi vet i dag lite om endringen i stillingsform kommer til å ha betydning for stillingens innhold, men den manglende informasjonen skaper usikkerheter som kan være skadelige for tilliten brukerne har til Kulturrådet. Hvis man er redd for at fagkompetansen internt skal svekkes, blir det ikke bedre av at den stillingen som i størst grad har symbolisert kompetanse, faglighet og uavhengighet endres uten at man får ordentlige forklaringer på hvilken retning som tas.

Kommunikasjon Før jul lanserte kommunikasjonsavdelingen til Kulturrådet en ny podkast. Det er det mange bedrifter som gjør, og felles for dem alle er at de er kommunikasjonsorganer for bedriften, ikke redaktørstyrte journalistiske prosjekter. I den tredje utgaven av podkasten, som ble publisert 11. desember 2020, inviterte de den anonyme Facebookprofilen Sløseriombudsmannen. Som på Facebook opptrer Sløseriombudsmannen anonymt i podkasten: Stemmen er forvrengt og anonymiteten fremstilles som noe spennende. I tillegg har de invitert journalist Henning Ekroll som får lov til å kommentere og si at kunsten er fjern og lite tilgjengelig for vanlige mennesker, og Öde Nerdrum som ikke synes samtidskunst har kvalitet i det hele tatt. Sløseriombudsmannen benytter anledningen til å beskrive et konkret scenekunstnerisk verk han mener ikke burde fått støtte. Kunstneren det er snakk om får ikke anledning til å forsvare seg, og det stilles heller ikke særlig kritiske spørsmål til den anonyme mannen. Programlederen nøler seg frem til å si at å være kunstner ikke er det yrket man tjener mest på, og den anonyme mannen får si at det er det mange som gjør.

Det er mange problemer med Sløseriombudsmannen. Ett av dem er selvfølgelig at han er anonym og at man ikke burde bruke anonyme aktører i politisk debatt. En annen ting er at profilen bruker kunst til å latterliggjøre og hetse for å fremme et politisk syn om at velferdsstaten bør bygges ned. I dag er det blitt sånn at det ikke er uvanlig at kunstnere som mottar støtte fra Kulturrådet blir hengt ut og gjort narr av. Når Kulturrådet tar Sløseriombudsmannen inn i varmen og legger det frem som om dette er en legitim politisk aktør, bidrar de til at kunstnerne føler seg enda mer utsatt. Kunstnerne kvalitetsvurderes hele tiden både av fagutvalgene i Kulturrådet og av kritikere, og de bør slippe å måtte føle at de er nødt til å forsvare at fri scenekunst i seg selv har livets rett. På slutten av podkasten får direktør i Kulturrådet, Kristin Danielsen, ordet. Hun vil forsvare kunsten, men bruker forholdsvis mye tid på å snakke om litteratur og innkjøpsordningen. For all del, det er en viktig ordning som har stor betydning for demokratiet og tilgang på det frie ordet, men litteraturen står i en helt annen posisjon og opplever ikke å være utsatt i nærheten av i samme grad som scenekunsten. For scenekunstnere som bruker kroppen sin til å formidle er kunstutøvelsen blitt svært sårbar. Når de ikke lenger føler at Kulturrådet er på deres side, men samarbeider med de som på uærlig vis hetser dem og henger dem ut, går det på tilliten løs.

Kulturrådet har mange utfordringer om dagen. Men det første de bør gjøre er å kommunisere. Det innebærer også å lytte. Hvis de skal beholde tilliten de har opparbeidet seg blant norske scenekunstnere, må de faktisk spille på samme lag.