Meta-Multiplié

Til forskjell fra tidligere år var det ikke noe uttalt festivaltema denne gang. I stedet virket det som om hovedvekten lå på ytterligere å gå i dybden på det som hele tiden har vært festivalens premiss: å undersøke hva dans kan være, og i forlengelse av dette, hva dans kan gjøre. Det er nok en god idé. For selv om arrangørens ambisjon om å “tøye og bøye vår forståelse av hva dans kan være” i utgangspunktet kan fremstå noe vag, har dette motivet resultert i konkrete eksempler under årets dansefestival, samtidig som det legger til rette for en programmering som er romslig nok.

Kunsten som samfunnsaktør Et av disse eksemplene er Innenfra og ut, en forestilling med profesjonell regissør (Marianne Nødtvedt Knudsen) og koreograf (Hanne Konstad Aalberg), men der utøverne i stor grad besto av innsatte i Trondheim fengsel. Publikum fikk beskjed om å møte opp ved fengselet en time før forestillingsstart, med påfølgende køståing, identifikasjon, sikkerhetssjekk, puljevis eskortering og til slutt litt venteromsitting før forestillingen startet. Da publikum omsider satte seg ned i fengselets gymsal, hadde vi altså allerede tatt del i en ekstraordinær og strengt koreografert manøver. I Innenfra og ut fortalte utøverne om personlige erfaringer med det å føle uro og de begrensningene et liv bak murene følger med seg, med tilhørende dansesekvenser.

I etterkant av forestillingen fortalte de innsatte selv om hvordan det er å være del av ei danse- og teatergruppe mens man soner. De beskrev hvordan arbeidet hadde gjort det lettere å legge fra seg “fengselsmaska” og være i fysisk kontakt med hverandre. Det er kanskje ikke så overraskende at opplevelsen blir omtalt i svært positive ordelag når man sitter og skal svare for seg foran både regissør, koreograf, publikum, presse og fengselsbetjenter. Likevel virket skildringen deres både genuin og viktig. Forestillingen ble således et tydelig eksempel på dans som terapi.

En annen måte å se scenekunst fra et samfunnsperspektiv på ble belyst gjennom festivalens faglige program, og da spesielt i panelsamtalene «Hatefulle ytringer, rasisme og kvinnehat på kunstfeltet» og «Makt og maktmisbruk i dansefeltet». Under den første samtalen fortalte blant annet Mia Habib om det høyreorienterte nettstedet Resetts spekulative dekning av hennes mottakelse av basisfinansiering fra Kulturrådet, og hvordan mange av de påfølgende ytringene i kommentarfeltet inneholdt såpass nedsettende og rasistiske kommentarer at hun så seg nødt til å politianmelde.

Samtalen gled imidlertid fort over til overordnede synspunkt om sekkebetegnelsen “hatefulle ytringer”, noe jeg opplevde som litt uforløst uten konkrete eksempler å forholde meg til. En annen ting er at det kunne virke som at grunnleggende, komplekse spørsmål om kunstens egenart ble tatt for gitt. Innledningsvis i sistnevnte samtale ble det for eksempel slått fast at kunstens estetiske og etiske kvaliteter ikke lenger kan ses uavhengig av hverandre. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg, samtidig som jeg overvar Multiplié dansefestival, også så forestillingen Bildet av Dorian Gray på Trøndelag Teater. Her ble det gjort et poeng av Oscar Wildes kjente utsagn om at kunstens kvalitet ikke beror på moral. Opplevelsen av å sitte i teatret, i en kontekst som impliserte at Wilde var forut for sin tid, sto i sterk kontrast til det å få presentert etikk knyttet opp mot estetikk på et så selvsagt vis. Naturligvis bør man fordømme diskriminering, overgrep og maktmisbruk i et hvilket som helst felt. Likevel, når samtaledeltakere tar til orde for at kunstinstitusjoner i seg selv bør bli mer politisk orienterte (mot venstresiden) eller når Sverige – hvor det ifølge en paneldeltaker stilles etiske krav til en kunstproduksjon ved mottakelse av offentlig støtte – blir nevnt som eksempel til etterfølgelse, er det frustrerende at utsagnene ikke blir stilt ordentlig spørsmålstegn ved, uavhengig om informasjonen stemmer eller ikke. Dette oppleves spesielt oppsiktsvekkende i lys av den nylige debatten rundt kunstnerisk ytringsfrihet.

Kunstens kvalitet Med dansekunstner Cecilie Lindeman Steens performance-foredrag, Betydningen av bevegelse, ble oppmerksomheten derimot ført bort fra eksterne strukturer til en slags nærstudie av hva dans kan være. I uformelle omgivelser i DansiTs dansesal inneldet Lindeman Steen med å fortelle om seg selv og enkelte kroppslige egenskaper, som at hun har en føflekk på brystet og går på en viss måte, samtidig som hun underbygget utsagnene med tilhørende, tilsynelatende hverdagslige bevegelser. Da publikum etter hvert fikk vite at sekvensen var en innøvd koreografi som egentlig ble laget uavhengig av denne performancen, opplevdes det ikke åpenbart, selv om jeg bebreidet meg selv litt for ikke å ha skjønt tegningen tidligere. Lindeman Steen fulgte opp med å fortelle om ulike måter å jobbe med dans på, fra kanoniserte Martha Graham og Merce Cunningham til alle menneskers unike bevegelsesmateriale. Alt samtidig som hun selv beveget seg, og skapte en elegant, helhetlig fremvisning som formidlet dans både fysisk og via tale, og var både faglig interessant og underholdende på samme tid.

Kunsten i rommet Det at Multiplié dansefestival arrangeres flere ulike steder i byen, åpner potensielt opp for stedsspesifikke, særegne opplevelser. Mange forestillinger er selvsagt avhengig av en viss type opprigg som legger føringer for omgivelsene, men jeg tror det ville kledd festivalens form og målsetting om man i enda større grad tok dansen ut av de sorte boksene. Da bør også innholdet i forestillingene kommunisere med sine omgivelser. Et par av forestillingene jeg så fant sted utenfor et tradisjonelt scenerom, men det virket likevel som om de var lagd med tanke på å bli vist i et slikt rom. Svenske Malin Bülows forestilling Elastic Bonding, som hadde urpremiere under festivalen, løste imidlertid dette godt. Forestillingen fant sted på Lademoen Kunstnerverksteder, i et stort, tomt rom som antageligvis brukes som atelier til vanlig. Rommets særegenheter – hvitmalte vegger, stor takhøyde og svære vinduer langs hele den ene langveggen, der den skarpe vårsola trengte seg inn – ble ikke forsøkt dempet eller manipulert, men fremsto som en inkorporert og essensiell del av forestillingen og dens estetiske uttrykk.

Det å belyse hva dans kan være kan også innebære å åpne for flere ulike sjangre og uttrykk. I tillegg til forestillinger og samtaler besto årets Multiplié av workshopper, dansefilm og en performativ installasjon. Av disse arrangementene er det kanskje dansefilm som i minst grad oppleves som en allerede nokså innbakt del av danse- og teaterfestivaler flest. I denne festivalsammenhengen var sjangeren representert ved to ulike filmer: Wim Wenders’ dokumentariske film om den tyske koreografen Pina Bausch, og en produksjon av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki som var laget spesielt for festivalen. Sistnevnte var titulert yet still, we rise og viste koreografier med to lokale dansegrupper hvor filmtekniske muligheter som klipp, utsnitt og kameraføring spilte en like stor rolle som selve dansen. Hvis festivalen i enda større grad åpner opp for nye måter og steder å vise dans på, så tror jeg et utvidet sjangeromfang fort vil følge med. Potensialet ser ut til å være der. Det blir interessant å følge med fremover, kanskje vil festivalens egenart og utvikling komme enda mer til syne nå som den skal ta plass i Trondheim hvert år.