Isskulptur foran Oslo Tinghus sammen med representanter for organisasjonene som saksøker, Natur og Ungdom og Greenpeace.
Makten, æren og oljelandet
Publisert
10. januar 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
I mai 2016 delte regjeringen ut nye tillatelser til oljeleting i Barentshavet. Miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom har på bakgrunn av dette saksøkt staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf 112. Rettssaken åpnet i Oslo tingrett 14. november 2017. Det er første gang Grunnlovens miljøparagraf §112 prøves for retten. 4. januar 2018 falt det dom i saken der staten ble frikjent på alle punkter samtidig som dommen erkjenner at Grunnlovens miljøparagraf §112 gir alle rett på et sunt miljø.
I februar 2017 under festivalen Barents Spektakel i Kirkenes ble en versjon av det kommende søksmålet iscenesatt i prosjektet Århundrets rettssak, en utendørs forestilling der aktivister, advokater, journalister, fagforeningsledere og forskere deltok som seg selv. Flere aktører, blant dem politikere og representanter for oljebransjen, ble invitert, men ønsket ikke å delta.
Iscenesettelsen var initert av regissør og kunstner Morten Traavik / traavik.info. Århundrets rettssak ble tildelt Kritikerprisen for teater for 2016/2017.
Ragnhild Freng Dale var regiassistent for Århundrets rettssak.
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/makten-aeren-og-oljelandet
Tingretten har felt dom i klimasøksmålet. Blir det noen neste akt?
Torsdag 4. januar falt dommen i klimasøksmålet som gikk i Oslo Tingrett 14.-22. november. Staten ble frikjent, men også miljøorganisasjonene vant en viktig seier: Dommeren gir dem rett i at §112 gir enkeltpersoner rett til et sunt miljø, og går slik i mot regjeringsadvokatens anførsel om at den bare er en faneparagaf. Men åpningen av de nye lisensene i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde, er, ifølge dommen i Oslo tingrett, verken brudd på forpliktelsene i Grunnloven eller saksbehandlingsfeil. Staten har altså vunnet på alle punkter.
Beste sendetid Saksøkerne annonserte nyhetene på en pressekonferanse så snart de hadde dommen i hende. Her fortalte Ingrid Skjoldvær fra Natur og Ungdom, Truls Gulowsen fra Greenpeace, advokat Cathrine Hambro og partshjelper fra Besteforeldrenes klimaaksjon, Ketil Lund hvordan de så på utfallet. Både aviser og TV-kanaler var til stede, og NRK dedikerte en halvtimes direktesending med kommentarer i studio fra en klimaforsker og en professor i miljørett. Dommen var førstesaken på Dagsnytt atten og hovedoppslag under Dagsrevyen senere på kvelden, hvor også regjeringsadvokaten kom med sine kommentarer. Nesten samtlige aviser hadde oppslag på nett like i etterkant, og flere ledere, debattinnlegg og andre meningsytringer har sagt sitt gjennom helgen.
Saksøkerne hadde montert den samme bakgrunnsveggen som var i bruk da søksmålet ble lansert i oktober 2016: et fotografi av isen i Arktis, med ordlyden ”Klimasøksmål Arktis” og ”The People vs. Arctic Oil” i svart skrift – henholdsvis det norske og engelske navnet på kampanjen som følger saken. Bildene, ordlyden, og det faktum at det foreligger et omfattende pressemateriale på engelsk, henvender seg like mye til internasjonalt publikum som til det norske. Det er mer enn bare verdens aktivistøyne som ser til Norge akkurat nå: Financial Times var blant de første som rapporterte om utfallet. Et annet utfall i dommen kunne betydd en ekstra, og betydningsfull, risiko for framtidige oljeinvesteringer.
Kampen om kjernen Samtidig handler saken om oss, om hva Norge er og skal være. Både kommentator i Dagbladet Geir Ramnefjell og tilreisende klimaaktivister fra Fiji-øyene (som forsvinner i havstigningen hvis temperaturen øker med over 1,5 grader), har kritisert Norges ”oljetørst” og grådighet ved å åpne nye områder for oljeleting. Tidligere Høyesterettsdommer Ketil Lund, som i sin tid førte Alta-saken for Naturvernforbundet, beskrev det presist under et oppsummeringsarrangement på Kulturhuset i Oslo 8. januar. Det er sjeldent at saker så til de grader aktualiserer prestisjen og legitimiteten til øverste politiske statsmyndigheter, sa han. Her handler det om intet mindre enn Olje-Norges sjel.
Han kritiserte også dommen, som riktignok gir §112 et innhold, men tar så mange forbehold at vi sitter igjen med svært lite på klimaområdet. Ifølge dommen skal ikke utslipp utenfor Norge regnes med, selv om klimaendringene ikke kjenner landegrensene i de internasjonale avtalene. Nasjonalt er det kun selve vedtaket som regnes med, mens både videre feltåpninger og vår lange historie som petroleumsprodusent ses bort fra.
Dermed skiller også tingretten lag med folkedomstolen iscenesatt av traavik.info i Kirkenes i fjor – eller kanskje blir de stående som en slags omvendt representasjon av hverandre? I den nordnorske, industrivennlige byen ble staten felt av folket, mens retten i den tilsynelatende miljøorienterte hovedstaden langt unna Barentshavet mente disse avgjørelsene ligger utenfor rettens domene selv om saken i seg selv er legitim.
Her er likevel en viktig forskjell: i forestillingen i nord (hvor jeg var involvert som regiassistent), var stemmefordelingen i folkedomstolen bortimot 60-40 prosent for å ugyldiggjøre vedtaket. I tingretten var det bare én dommer, og saken må dermed høyere i systemet før en eventuell dissens blant dommere kan inntre. Hvis miljøbevegelsen får delvis medhold selv om de taper saken i Høyesterett, kan de likevel vinne viktig anerkjennelse ved å bringe det inn på vår høyeste rettspolitiske arena. Det kan få betydning i miljøretten både her til lands og i andre lands rettssystem.
Eksponeringseffekten Når jeg ser på mine egne notater fra rettssalen, tenker jeg mer og mer på søksmålet som en eksponering av statens petroleumspolitikk, en nødvendig iscenesettelse for å få frem hvor pulverisert ansvaret for klimaendringene egentlig er. Både tidligere nevnte Ketil Lund og UiO-professor Hans Petter Graver har brukt ordet ’absurd’ om dommen, som eksponerer selve problemet i klimapolitikken, hvor ingen egentlig har eller tar ansvar for et problem som undergraver selve livsgrunnlaget vårt.
Det kunne vært et Beckett-skuespill. Men det er også noe ibsensk over det hele, hvor en hendelse i nåtiden krever at lag på lag med fortid gradvis eksponeres til et punkt hvor noe ugjenkallelig har endret seg i folks oppfatning av hvem de er. Jeg tenker tilbake til retten og den lange køen for å komme inn første dag, og Besteforeldrenes klimaaksjon som hadde kledt seg i bunad for å markere anledningen. Tilhørerne var av alle aldre, noen benyttet seg også av den engelske tolketjenesten. Slett ikke alle var miljøvernere: også oljeselskapene hadde sendt ut noen for å ta notater og følge med.
Handlingen utspilte seg foran dommeren, men tilhørerbenken levde sitt helt eget liv som offentlig forum og skueplass. Mange av besteforeldrene holdt stand gjennom hele uken, og bidro til en ekstra effekt da de gispet og ristet høylytt på hodet til noen av anførslene fra regjeringsadvokatene. ’Slikt går da ikke an’ og andre lavmælte utrop kom ikke rent sjelden fra benkeradene rundt meg i retten. I det klimaforskerne og andre fra deres ’lag’ entret vitneboksen, kunne enkelte av dem nesten ikke nikke hardt nok. Andre satt dypt konsentrert og lyttet, og det har ikke manglet på kommentarer fra tunge samfunnsaktører og forskere i etterkant.
Skal det ende her? Med et medieapparat som både villig og uvillig har debattert saken opp og ned og i mente, fra bekymring om rettssikkerhet til bekymring for de ufødte menneskene, så har det også blitt en ordentlig thriller; først om sakens legitimitet, så om sakens vei mot en avgjørelse. På sett og vis minner det mer om kvalifisering og første runde i en sportsturnering enn en forestilling. David har fått møte Goliat, men vil miljøorganisasjonene gå for en ny runde i ringen?
Fremdeles er det tidlig, men flere jussprofessorer ser ut til å støtte en anke, inkludert professor ved UiB, Jørn Øyrehagen Sunde, som har kalt utfallet en 2-1-seier til staten. Dagbladet støtter også en anke på lederplass, men uten sportsmetaforene. Ved en skjebnens tilfeldighet falt dommen dagen før landsmøtet til Natur og Ungdom startet, og de har allerede vedtatt en landsmøteresolusjon som støtter anken. Før avgjørelsen tas skal likevel dommen leses og diskuteres, både i offentligheten og bak lukkede møteromsdører. Ankefristen går ut neste måned. Om det blir en neste runde for miljølaget får vi først vite da, men kampen om oljelandets framtid og sjel ser ikke ut til å være over.
