Makabert sirkus

Midt på scenen i Cornerteaterets black box står et sekskantet lite platå med søyler. På søylene er det festet forheng som er trukket for. To frynsete hvite bannere henger fra taket på hver side av platået. Et grønt sminkebord står til høyre på scenen, og til venstre et tomt kabinett. Når utøver Dominika Minkacz-Sira går ut på scenegulvet kledd i knallgrønn dressbukse og dressjakke og ønsker velkommen, minner hun om en uhyggelig sirkusdirektør: «Velkommen hit! Til stedet hvor tiden har stoppet til deres fornøyelse. Her er både fattiglus og riking vel ansett. Nysgjerrighet og ønsket om lindring gjør nemlig alle like. Dere skal få se livsformer som er langt fra skjønne – noen riktig frastøtende merkverdigheter». Jeg begynner å grue meg til å se hva som skjuler seg bak forhenget midt på scenen.

Freakshow og figurteater Det bergensbaserte figurteaterkompaniet Open Window Theatre, der Dominika Minkacz-Sira er skuespiller og kunstnerisk leder, har siden oppstarten i 2014 laget flere figurteaterforestillinger for barn med utgangspunkt i kjente barnebøker. Panoptikon er den første figurteaterproduksjonen Minkacz-Sira gjør for ungdom og voksne, og i likhet med tidligere produksjoner baserer forestillingen seg på et tydelig visuelt formspråk der dukker blandes med objekter, elektronisk musikk, sang, lyd, videoprojeksjoner og skuespill.

Det sceniske universet i Panoptikon er inspirert av 1800- og 1900-tallets freakshows, en form for omreisende underholdning der mennesker med ulike kroppslige avvik og nedsatt funksjonsevne opptrådte og ble vist fram som objekter. Freakshow-formatet danner rammen for soloforestillingen til Minkacz-Sira fra begynnelsen av: Hun spiller en sirkusdirektør som prøver å få i gang showet sitt foran øynene våre. Det skal imidlertid vise seg å bli vanskeligere enn først antatt – attraksjonene hennes vil nemlig ikke fremføre glansnumrene helt slik de pleide, enda hun er både streng og herskesyk når de nekter å høre etter.

Bak fasaden Skikkelsene som utgjør attraksjonene i forestillingen, er hentet både fra populærkulturen og den virkelige verden. Foruten Julia Pastrana, «apekvinnen» som levde på 1800-tallet og hadde en kropp dekket av hår som følge av tilstanden hypertrikose, dukker Frankensteins monster fra Marie Shelleys roman Frankenstein opp. I tillegg møter publikum vanndemonen Topielica, og minotauren, skikkelsen fra gresk mytologi som er en blanding av okse og menneske. Gjennom både dukkespill, voice-over, musikk og videoprojeksjoner levendegjøres de på scenen.

Manuset er skrevet av den polske dramatikeren Magda Fertacz, og handlingen er full av dialoger mellom sirkusdirektøren og karakterene der vi får vite mer om bakgrunnen deres. Karakterene dikter videre på historiene om seg selv som i et forsøk på å skape ny identitet, og alvoret slår flere ganger over i humor. Frankenstein-monsteret krever å få et nytt navn og henvender seg til publikum og spør om vi synes han ser ut som Klaus, Michael eller John og konstaterer at «jeg vet jo ikke engang om jeg er mann eller kvinne. Noen har sydd på en penis, men hva betyr vel det». Minotauren forteller at han er overbevist om at fortellingen om ham bare er oppspinn, etter at han begynte å grave i fortiden gjennom «psykoterapi, familiekonstellasjoner, emosjonsfokusert terapi, meksikansk badstue og alt det der». Et slikt grep får karakterene til å bevege seg på tvers av tid og rom, og det gir materialet et mer moderne preg som setter det i forbindelse med dagens virkelighet.

Tidvis magi Aleksandra Starzyńska har laget scenografi, figurer og kostymer. Dukkene som forestiller Pastrana og Frankensteins monster er forseggjorte, men forestillingen klarer aldri helt å puste liv i dem. Det er riktignok spenningsskapende at Frankenstein-monsterets torso trilles fram i en rullestol av sirkusdirektøren og den hvitkledde, stumme assistenten hennes (Maja Bergebakken Sundt), før de monterer kroppsdel for kroppsdel og gir ham gjentatte elektriske støt for å vekke ham. Når dukken derimot beveger hodet fra side til side av seg selv mens stemmen kommer fra en forhåndsinnspilt voice-over fra høyttalerne, erstattes potensialet i fysisk spill og dukkeføring med teknikk og robotikk. Resultatet er at dialogene med sirkusdirektøren blir mekaniske og flate.

Sekvensene med vanndemonen Topielica lykkes på sin side med å skape den særegne magien som kjennetegner figurteaterformatet. Den lille, hvite dukken likner en krysning av menneske og fisk og er blant forestillingens mest skremmende skikkelser: et hvitt, stilisert menneskehode festet på en lang hvit ryggvirvel med fiskehale. Et suggererende visuelt og lydlig tablå oppstår når animasjoner av en havbunn projiseres på gardinene på platået, og en sang i et pop- og elektronikainspirert lydlandskap, med polsk språkdrakt, dirrer i scenerommet. Minkacz-Sira styrer dukken rundt i scenerommet som om den svømmer florlett i luften. Den norske teksten i videoprojeksjonene formidler historien om hvordan hun en gang var en ung jente som druknet seg og nå lokker menn til den samme døden.

Oppfinnsomhet som spriker i mange retninger Forestillingens styrke er først og fremst den oppfinnsomheten og lekenheten som glimtvis er til stede og viser seg i overraskende koblinger mellom virkemidlene. Mot slutten gjenfortelles en voldtektsscene av karakteren Topielica, som blander seg med sirkusdirektørens egne mareritt. At jeg blir usikker på hvem av dem historien egentlig tilhører, gir handlingen en produktiv tvetydighet. Stemmen som dukker opp fra løse luften når sirkusdirektøren er alene, er et annet eksempel. Først kommer stemmen tilsynelatende fra et gammelt sminkespeil sirkusdirektøren omtaler som «gamle visdom», og litt senere flytter den seg til en grå stein der videoprojeksjonen av et mannsansikt snakker til oss. Han opptrer som farsfigur og troll og snakker i poetiske vendinger før han synger en godnattsang til sirkusdirektøren. Den plutselige transformasjonen skaper en opplevelse av at hva som helst kan skje og at objektene når som helst kan forvandle seg til noe annet. Denne dimensjonen skulle jeg gjerne sett mer av i helheten, for den åpner tolkningsrommet i oppsetningen drastisk.

Samtidig spriker materialet i litt for mange retninger. Jeg får ikke den gammeldagse tivoli-estetikken til å henge helt på greip med det moderne, elektroniske uttrykket i flere av sangene, som når Minkacz-Sira danser ikledd en gullfarget oksemaske på hodet til en fengende poplåt om minotauren. At det heslige, gruoppvekkende og burleske som man kunne forventet å se mer av ikke dyrkes sterkere, skyldes kanskje at forestillingen sikter seg inn på både ungdom og voksne, men det gjør også at helheten blir snillere enn nødvendig.

Dramaturgien er ujevn, og det fører til at viktige deler av handlingen ikke kommer godt nok frem. For eksempel er kampen sirkusdirektøren kjemper med egne indre demoner og fortvilelse ikke synlig for meg underveis. Når hun plutselig bryter sammen mot forestillingens slutt og ønsker å ta livet sitt mens hun drikker fra en flaske, er det ikke bare klisjéfylt, men det fremstår også umotivert fordi oppbygningen mot vendepunktet er for svak. Heller ikke den plutselige forsoningen til slutt mellom sirkusdirektøren og attraksjonene i freakshowet hennes, får nok tid til å utvikle seg. Forestillingen klarer ikke helt å finne balansen mellom å fortelle historien om den mislykkede sirkusdirektøren, og historiene om skikkelsene hun omgir seg med. Den kunne tjent på en dramaturgisk oppstramming som gjør fiksjonskontrakten klarere. Narrativet om annerledeshet går igjen som en rød tråd hos alle karakterene, men er uforløst. Til tross for dette byr Panoptikon på et merkelig og overnaturlig univers som likner lite annet jeg har sett på scenen i Bergen. Figurteaterets egenart er fascinerende, og jeg håper Open Window Theatre fortsetter å åpne nye dører inn til denne verdenen i framtiden.