Leve Rosendal Teater

Da Rosendal Teater åpnet for første gang i 1921, var det som kommersiell kino. På arkivsidene til Trondheim filmklubb står det at stedet den gang lå i nabokommunen Strinden, et sted filminteressen ikke var høy nok til at noen så det som det offentliges ansvar å bygge kino. Det gjorde at filmselskapene Metro-Goldwyn og Universal Pictures kunne ta det ansvaret, og på den måten konkurrere med Trondheim kommune uten å trenge bykommunens tillatelse. Kinoen ble tegnet av arkitekten Erik Waldemar Glosimodt, og ble plassert så nær kommunegrensen som mulig, med trikkestopp rett utenfor. Bygningen har en slags nyklassisistisk stil med rene linjer og innebygde søyler. Nå har Skibnes arkitekter bygget om og laget tilbygg av glass, men høytideligheten den opprinnelige arkitekturen la opp til er beholdt. Teatret ligger fremdeles rett ved veien. Trikken er fjernet, men Trondheims nye metrobusser stopper der. Nå, nesten 100 år etter, ligger ikke Rosendal Teater i en sliten nabokommune, men i en bydel i vekst, en del av Trondheim sentrum man er nødt til å regne med.

Nytt teater, nytt liv Huset har nå to romslige blackboxer, sal 1 og 2 og en prøvesal. De har fått en stor café med kjøkken. I tillegg har de et godt areal i det nye tilbygget som sikkert også kan brukes til konserter og performancer som ikke trenger scenerommet. Det er en enorm oppgradering fra den kjelleren Teaterhuset Avantgarden hadde i Midtbyen. I talene på åpningsdagen ble det av flere fremhevet hvordan dette huset også skal ha stor betydning for Østbyen, det nye lokalmiljøet de nå befinner seg i. Hvis de får det til er jo det kjempefint, men som teater tror jeg det er viktigere for dem å lage et program som får folk i hele Trondheim til å komme dit. Det må være et program som utfordrer teaterkonvensjonene, og som viser hva kunstarten er god for.

I det kollektive minnet i Trondheim lever Rosendal Teater som stedet der man så cowboyfilmer på 1960-tallet, dette ble behørig nevnt under åpningen. Det er kanskje dette som har inspirert teatersjef Per Ananiassen til å invitere forestillingen The Pursuit of Happiness, et samarbeidsprosjekt mellom det slovenske dansekompaniet En Knap Group og det amerikanske teaterkompaniet Nature Theater of Oklahoma, til åpningen. Den spilles nemlig ut i en scenografi lik en western-saloon, og har et tydelig avtrykk av filmer fra denne sjangeren. Aktørene er kledd som cowboyer med hatter, pistolhylstre og rutete skjorter. Forestillingen tar utgangspunkt i fortellinger om lykke, før det hele munner ut i en lang absurd historie om et teateroppdrag i et krigsherjet Bagdad. Det fine med å bruke akkurat denne forestillingen ved åpningen av teatret er ikke bare referansen til cowboyene og filmhistorien; den ekspressive stilen i spillet forteller oss gjennomgående at dette er teater, og med det har en ny æra startet for det gamle huset.

Kulturhus Kulturminister Trine Skei Grande måtte melde avbud til åpningen fordi hun måtte sitte i bompengeforhandlinger med Regjeringen i Oslo. Hennes stedfortreder, kommunalråd i Trondheim for Venstre og tidligere medlem av kulturkomiteen i bystyret, Erling Moe, trakk frem at dette skulle bli et kulturhus. Det skal være teater, dans og musikk. Selv om jeg forstår Erling Moes begeistring for at huset nå har store muligheter, stopper jeg litt opp av bruken av ordet kulturhus. Begrepet er mangfoldig. På en måte er det bare et hus som brukes til kultur, men det legger også opp til en forståelse av bredde som fort kan gå på bekostning av profilen og kvaliteten til huset. Jeg har stor tiltro til at teatersjefen forstår sitt ansvar som leder av en programmerende scene, men Rosendal Teater kan ikke bli et hus med et bredt kulturhusprogram. Det er det nok andre arenaer som tar seg av. Samtidig får teatret et helt annet økonomisk ansvar nå, og det er mulig de er nødt til å programmere bredere i noen av postene for å fylle mange nok seter.

I talen fra kommunalråden hilste Moe fra kulturministeren, som ville at han skulle fremheve at Rosendal Teater også skal være et hus for ytringsfrihet. Etter vårens debatter om kunstnerisk frihet i kjølvannet av Ways of Seeing mener jeg at det er viktig at en kulturminister peker på at vi trenger hus som drar kunsten videre, som tør å være politisk og som tør å sette kvalitetsteater på programmet selv om det ikke selger hundrevis av billetter. Dette kan imidlertid ikke bare være festtalemat. Her lå det et paradoks i talene som både etterlyste det store kulturhuset og nødvendigheten av møte den kunstneriske friheten med innimellom å være ubehagelig.

Bybalanse Trondheim er en by med plass til teater. Regionteatret Trøndelag Teater har de siste årene markert seg nasjonalt, de har vunnet flere priser og fått gode kritikker for mange av forestillingene sine. Det er bra for Trondheim som teaterby. Med åpningen av Rosendal Teater får vil Trondheim også få enda bedre balanse i teatertilbudet. De nye scenene vil gi Rosendal Teater mulighet til å programmere flere og større internasjonale forestillinger. De har også en prøvesal som gir dem mulighet til å satse på lokale kunstnere. Noen av disse er for eksempel Katja Lindeberg som spilte forestillingen Isbjørnpappaen i åpningshelgen, og Ibrahim Fazlic, som hadde urpremiere på sin første produksjon der i fjor, holdt tale om betydningen Teaterhuset Avantgarden hadde hatt for ham som ung scenekunstinteressert mann. Denne utviklingen gleder jeg meg til å følge, og jeg tror det vil gjøre at Trondheim i tiden som kommer vil plassere seg enda tydelige på kartet som scenekunstby. Jeg er litt nervøs, jeg lurer på om regnestykket går opp, men mest av alt er jeg glad og rørt for at det fremdeles satses på kunst på denne måten. Gratulerer!