Kunstnersskapsstøtten og fortellingen om den

Denne uken fikk vi, på samme måte som tidligere år, nyheten om hvem som har fått tilslag og avslag på kunstnerskapsstøtte fra Kulturrådet. Det er blitt ganske vanlig at etablerte kompanier som tidligere har mottatt støtten får avslag, og for de kompaniene det skjer med, oppleves det som dramatisk. Derfor er det ofte presseoppslag om disse avslagene. I år har det imidlertid vært avslag på steroider. Morten Traavik har ment at han har vært kansellert og at avslaget har vært en straff. Tidligere har det også vært påstått at fagutvalgsmedlemmer har vært påvirket og inhabile i beslutningen om å gi ham avslag. (I Morgenbladetfredag 2. september angrer Traavik på å ha brukt ordet kansellering.) Dette har vært slått stort opp i flere medier, spesielt i Subjekt og Klassekampen.

Jeg har ikke innsikt i begrunnelsene for avslaget og skal heller ikke diskutere det, det jeg vil diskutere er at den veldig skjeve mediedekningen dette ene avslaget har ført til har gjort at man ikke diskuterer det egentlige problemet, nemlig at kunstnerskapsstøtten ikke er en god ordning. Istedenfor å diskutere hvordan dette burde løses, har vi fått innlegg som foreslår å legge ned fagfellevurderingen, noe jeg mener ville ført til en avskaffelse av armlengdes avstand. Dette vil føre til et svekket, ikke styrket Kulturråd, og i denne teksten vil jeg derfor diskutere hvilke muligheter vi har for å styrke finansieringen av fri scenekunst. Kulturrådet er en stor organisasjon som bør kritiseres, men det er av avgjørende betydning at vi holder fokus i debattene.

Noe av poenget med Kunstnerskapsstøtten som den ser ut nå er at det skal legges vekt på hva søkerne skal gjøre i den kommende perioden, ikke hva de har gjort før. Den største overgangen fra det som het basisfinansiering til kunstnerskapsfinansiering var at det skulle bli vanskeligere å få fornyet støtte. Det fine med det er at alle som søker, søker på like vilkår, men baksiden er selvfølgelig at de som har hatt kunstnerskapsstøtte i én eller flere perioder mister både et sikkerhetsnett og mulighet til å opprettholde driften. Kunstnerskapsstøtten er av en slik størrelse at det for mange betyr en mulighet til å bygge organisasjon. De kan ansette produsenter, leie lokaler og lønne andre kapasiteter de måtte ha behov for. Når kompanier som har hatt støtte ikke får støtte i neste periode, vil det nok i mange tilfeller bety at noen vil miste jobbene sine og at frilansere kan bli stående med færre oppdrag.

Danse- og teatersentrum og andre kunstnerorganisasjoner har sett en statsbudsjettfinansiert driftsfinansieringsordning som en løsning på at kompanier etter utgått periode med kunstnerskapsfinansiering ikke har midler til drift. Når den lar vente på seg, mistenker jeg at det er fordi en sånn ordning ikke vil være problemfri, og det er vanskelig for departementet å finne ut hva som eventuelt vil være en god løsning. To kompanier, Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret, får i dag støtte over statsbudsjettet på en måte som vil ligne den søkbare ordningen som skal opprettes. Den nye støtten vil imidlertid ikke fjerne den skvisen man står i. Hvis man både skal sikre rekruttering og støtte de kompaniene som har bygget seg opp, må ordningene bare øke og øke for at vi ikke skal komme i en situasjon som fratar kunstnere livsgrunnlaget sitt. Kunstnerskapsfinansieringen skaper store behov og få alternativer, og det gjør igjen at mange av mottakerne på et eller annet tidspunkt blir satt i en vanskelig situasjon. En driftsstøtteordning over statsbudsjettet vil ikke løse det for flere enn noen få.

Tanken bak en driftsstøtteordning er at tildelingene skal gjøres ut fra andre kriterier enn de rent kunstneriske. Noe av det Kulturdepartementet må finne ut av er hvilke kriterier det her skal være snakk om. At det er mulig at ikke alle ordninger må bruke kvalitet som størrelse å bedømme etter kan være hensiktsmessig, men noe må det jo være som avgjør hvem som skal få. En annen ting er hvem som skal avgjøre det. I dag har Kulturrådet fagfellevurdering. Det sikrer både armlengdes avstand og at de som bedømmer hvem som skal få er fagfolk med kunstkompetanse. Hvis kunstnere skal begynne å få penger direkte fra Kulturdepartementet, må det også tenkes gjennom hvordan armlengdes avstand skal beholdes. Det skal ikke bestemmes politisk hvem som skal lage kunst i Norge.

Jeg er usikker på om en sånn driftsstøtteordning lar seg gjennomføre innenfor de kulturpolitiske og økonomiske rammene man har for scenekunsttildelinger. Det er på tide å tenke helt nytt om hvilke ordninger vi har for fri scenekunst. Mitt forslag vil være å dele den nåværende støtten opp i flere ordninger. Vi trenger en driftsstøtteordning i Kulturrådet der kunstnere kan søke penger til infrastruktur. I tillegg bør det være en produsentstøtteordning der kompanier kan søke støtte til lønnsutgifter til produsent. Prosjektstøtten må styrkes, og det må bli vanligere å få flerårig prosjektstøtte. Jeg er også tilhenger av en videre styrking av arrangørstøtten og gjestespillstøtten sånn at arrangører kan ta større deler av utgiftene til turné. I dag er det i stor grad forventet at kompanier med kunstnerskapsfinansiering skal ta kostnaden ved turné og reising selv. Jeg tror det vil bli en større maktfordeling hvis arrangørene tar en større del av kostnaden. I dag er Kulturrådet Norges sjefskurator på scenekunst. De faktiske kuratorene har i mindre grad mulighet til å kuratere noe som ikke er finansiert av Kulturrådet, men med mer penger til arrangørene vil makten over hva som skapes spres. Jeg vet ikke om dette er den optimale løsningen, men det er den beste løsningen jeg har kommet på. Uansett håper jeg omorganisering av støtten kan diskuteres sånn at det er mulig å komme frem til bedre løsninger enn de vi har i dag.

For meg er det dette det handler om når Traavik.info og andre ikke får støtte i en ny periode og når kunstnerskapsordningen virker umulig å komme inn på. Den siste ukens skjeve fokus har blant annet innebåret de som har tatt til orde for å avvikle ordningen med fagfellevurdering, en ordning som er skapt nettopp for å unngå maktkonsentrasjon. Fagutvalgene bytter ut medlemmer jevnlig. Dette er for å ha god rotasjon og for at ett estetisk syn ikke skal få dominere over lang tid. Kunstmiljøet i Norge er ikke stort, men det er heller ikke så lite, og det er strenge regler for habilitet. Kanskje bør det diskuteres hva fjerningen av scenekunstkonsulenten og det overordnede blikket og kunnskapen har å si for bevilgningspraksis. Jevnlige evalueringer som vurderer hvorvidt praksisen fungerer etter hensikten er viktig, men det er i hvert fall helt uforståelig for meg hvordan det ville vært bedre å ha folk med mindre kunnskap om kunst til å fatte avgjørelsene. Diskusjonene om finansieringsordninger er tekniske og lite klikkvennlige, men den faktiske kulturpolitikken ligger i hvordan vi utformer løsninger. Derfor håper jeg vi kan se en større diskusjon om det fremover.