Kulturpolitiske seire

Nylig bevilget Stortinget fire millioner kroner ekstra til Kulturfondet i Norsk Kulturråd. Pengene gikk til prosjektstøtte til dans og teater, og på fredag ble tildelingslistene til disse to ordningene offentliggjort. Mange kunstnere fikk støtte, og enda flere fikk avslag. De fire millionene var egentlig satt av til den lenge lovede driftsstøtteordningen på statsbudsjettet, men siden departementet ikke har lyktes med å få den ordningen på plass, er midlene istedenfor blitt overført til Kulturfondet.

Den lovede ordningen skal etter planen ligge utenfor Kulturfondet og bevilges direkte fra Kulturdepartementet. Ordningen er tidligere blitt debattert på Scenekunst.no blant annet fordi det ikke er avklart hvordan spørsmålet om armlengdes avstand skal løses. I all finansiering av kunst i Norge er det et viktig gjeldende prinsipp at Staten ikke skal legge seg opp i hvilken kunst som lages. Derfor har Kulturfondet egne, rullerende fagutvalg som ut fra kunstnerisk skjønn skal vurdere hvem som får støtte. Særlig når det kommer til finansiering av såkalte «etablerte kompanier» har flere tidligere kulturministre brutt prinsippet om armlengdes avstand og god forvaltningsskikk. Det skjedde for eksempel da Trond Giske opprettet basisfinansieringsordningen (som nå heter kunstnerskapsfinansiering) for å redde Jo Strømgren Kompani (JSK) i 2006 og da Trine Skei Grande i 2018 foreslo å bevilge nye syv millioner kroner til Kulturfondet, også det for å redde JSK og Verdensteatret.

Delvis på grunn av tidligere kulturministres lemfeldige håndtering av armlengdes avstand, stusset jeg da jeg så pressemeldingen fra Kulturrådet om den siste tildelingen av prosjektstøtte. I den ble det fokusert på at kompanier som tidligere i høst fikk avslag på kunstnerskapsfinansiering og derfor har vært i en økonomisk skvis nå har mottatt prosjektstøtte. Flere av de «etablerte kompaniene» som fikk avslag på kunstnerskapsfinansiering har naturlig nok søkt prosjektstøtte i denne runden. Flere av dem har også fått flerårig prosjektstøtte. Det gjelder for eksempel Susie Wang, Traavik.info og Transiteatret. Jeg lurte på om det kunne være at kulturminister Anette Trettebergstuen hadde lagt føringer for at de fire millionene som ikke kunne brukes på driftsstøtten skulle gå til akkurat disse kompaniene. Jeg så også på Facebook at det var andre som reagerte. Litt undersøkelse viste at kulturministeren ikke har brutt god forvaltningsskikk, men det er alvorlig dersom det blir stående et inntrykk av at Trettebergstuen har påvirket tildelingsprosessene i Kulturrådet.

På spørsmål om det ble lagt politiske føringer for tildelingene, har Kultur- og likestillingsdepartementet svart følgende på e-post: «Den eneste føringen på disse fire millionene fra Kultur- og likestillingsdepartementet var at de skulle komme scenekunstfeltet til gode. Norsk kulturråd har behandlet alle søknader til prosjektstøtten på ordinært vis, og tildelingene er gjort utfra kunst- og kulturfaglig skjønn uten innblanding fra departementet.» Andre sonderinger jeg har gjort tyder heller ikke på at det har vært lagt noen politiske føringer. Fagutvalgene har jobbet uavhengig og med armlengdes avstand når de har bevilget støtte. De kompaniene som har fått støtte er de kompaniene fagutvalgene har vurdert at har de beste prosjektene.

Dermed er ikke spørsmålet om kulturministeren har brutt god forvaltningsskikk, men hvorfor det kan fremstå som om hun har gjort det. I Kulturrådets pressemelding står det: «Med 4 millioner kroner ekstra til scenekunstavsetningen i Norsk kulturråd, har utvalgene kunnet romme flere kunstnere i prosjektstøtten. Denne tildelingsrunden rommer bl.a. kompanier som ikke fikk tilskudd fra kunstnerskapsstøtten tidligere i høst, som Susie Wang, Transiteatret og Traavik.info.»

Også i Danse- og teatersentrums uttalelse kan det virke som om det er en direkte sammenheng mellom deres arbeid for å sikre finansiering til disse kompaniene og tilslaget på prosjektstøtte. Her står det at de fire millionene «har ført til at blant annet Susie Wang, Transiteatret Bergen og Traavik.info har fått støtte under prosjektstøtten for fri scenekunst, sammen med blant annet Goksøyr og Martens.» Det er ikke usannsynlig at DTS sitt arbeid har vært medvirkende til at midlene fant sin vei til kulturfondet, men at kompaniene fikk støtte, ser ikke ut til å ha skjedd som en direkte konsekvens av disse millionene. Også nettavisen Subjekt har laget en sak der det fremstår som at Stortingets vedtak om midler til Kulturfondet har reddet de kompaniene som tidligere i år hadde fått avslag på søknad om kunstnerskapsfinansiering. Tittelen på saken er «Morten Traavik får statsstøtte likevel». Men tilslaget på prosjektstøtte er ikke en snuoperasjon. Det står ingenting usant i den saken, og de påpeker at det totale beløpet er mye høyere enn fire millioner, men de antyder langt på vei en sammenheng mellom tildelingene til de omtalte kompaniene og bevilgningen fra Stortinget til prosjektstøtten.

For 2023 er det totalt avsatt 36 646 000 kroner til prosjektstøtte til dans og teater. Det er rimelig å anta at de kompaniene som har holdt på lengst og hatt høyest budsjetter også ville nådd opp uten de siste fire millionene. Man kan like godt se for seg at det er de som har søkt de mindre beløpene som får mulighet til å virkeliggjøre prosjektene sine med den siste overføringen. Det kunne like gjerne vært en fortelling om muligheter til rekruttering.

I siste omgang blir dette dermed et spørsmål om hva som er en politisk seier og hvordan den fremstilles. Det handler også om medielogikk. Når det har vært et fokus i mediene på hvem som ikke har fått støtte, er det lett å fremstille det som en redningspakke når de samme kompaniene får tilslag på en annen ordning. Men prosjektstøtte har hele tiden vært disse kompaniene, og andre som ikke fikk tilslag på kunstnerskapsfinansiering, sin plan B. Kanskje er det en like stor seier at prosjektstøtten på mange måter ser ut til å fungere etter hensikten.

På samme måte er det betryggende at vi har en kulturminister som forholder seg til prinsippene om fordeling av midler til kunst. Det er gledelig at de fire millionene kunne settes inn i Kulturfondet og sikre både rekruttering og stabilitet. Kulturpolitikk er innviklet. Frykten for samrøre er sterk. Uenighetene om hva som er den beste veien fremover er mange. Dette siste er en god ting, det gjør at man kan ha diskusjoner som potensielt kan lede til bedre løsninger. I mellomtiden må vi holde tunga rett i munnen for å kunne sette fokus på hva som bør og kan forbedres.