Kammeropera på avstand

Kunngjøringer fra Pariserkommunen er en opera av Bernhard Bornstein og John Andrew Wilhite-Hannisdal til libretto av Finn Iunker. Den var opprinnelig en del av av VOeX-prosjektet, en festival og satsing på nyskrevet kammeropera som ble satt i gang i 2018 av daværende operasjef Anniliese Miskimmon. Med hver festival skulle tre operaprosjekter settes i gang, med et mål om ferdigstilling tre år senere. Festivalen ble også gjennomført i 2019, men siden har Randi Stene kommet til som ny operasjef og en viss pandemi har satt en stopper for det meste. I et intervju her på scenekunst.no uttalte Stene at «VOeX i sin nåværende form er skrinlagt». Likevel er de tre prosjektene som ble igangsatt i første runde enten ferdigstilt eller på vei til å bli det. Maja Ratkje og Eivind Buenes to babyoperaer – henholdsvis Orfeus’ trøst og Amors Varme – ble urfremført høsten 2020, mens Synne Skouens opera er godt i gang, og skal etter planen urfremføres på Scene 2 i september neste år, i forbindelse med Ultimafestivalen.

Nå er også Bornstein og Wilhite-Hannisdals opera klar, om enn i digitalt format. Kunngjøringer fra Pariserkommunen er et verk med mye på hjertet, men som strømmet video kommer ikke musikken nærme nok.

Historiefortelling i makroperspektiv Som tittelen antyder, består Kunngjøringer fra Pariserkommunen av ulike tekstutdrag skrevet i den såkalte Pariskommunen (gjeldende stavemåte) sine siste dager. Pariskommunen var et arbeideropprør og revolusjonært folkestyre som ble satt opp i Paris i mars 1871. Dette skjedde i protest mot den monarkistisk innrettede franske regjeringen i etterkant av den tysk-prøyssiske krig. Kommunen fikk iverksatt flere sosiale reformer i løpet av de snaue to månedene den varte, men står i ettertid først og fremst igjen som et viktig forbilde for senere revolusjonære bevegelser. Mellom 21. og 28. mai 1871 – også kjent som «den blodige uke» – klarte regjeringsstyrker å innta og til slutt gjenvinne byen. Over 10 000 kommunarder mistet livet i kampene, og over 40 000 ble tatt til fange.

Det er hendelser fra denne siste uken som operaen dreier rundt. Gjennom utdrag fra korrespondanse, avisartikler og andre tekster fortelles det om gatekamper og regjeringsstyrkenes fremmarsj. Kunngjøringer fra Pariserkommunen handler mer om store, dramatiske hendelser enn om enkeltskjebner. Ingen av de seks solistene synger roller i tradisjonell forstand, men opptrer ofte sammen i ulike konfigurasjoner, også sammen med et solistensemble fra Operakoret. Ikke navngitte enkeltstemmer kommer nå og da til orde, men dette er historiefortelling på makronivå. Som en konsekvens trekkes et upersonlig slør over operaen.

Dette oversiktsblikket finnes også i musikken. Ofte abstraheres teksten gjennom at den brytes opp i enkeltstavelser som gis til de ulike sangerne. Dette er brukt spesielt effektivt i åpningen, hvor musikken går direkte mot den revolusjonære idealismen i teksten. Riktignok krever denne teknikken ofte noen hakk skarpere uttale fra sangerne enn det som er tilfelle her. Det blir ikke alltid tydelig nok at de faktisk synger tekst.

Musikken er ellers ganske kollasjpreget, med et bredt spekter av stiler og referanser. Blant annet kommer det litt over halvveis i operaen et merkelig avbrekk i en slags halv-jazzete vaudeville-stil. En mann vandrer rundt i Paris og ser på unge mennesker som «reker omkring», mens de andre solistene bryter inn med korte replikker som er ment å representere en slags folkeopinion. Her snakkesynger også en av solistene i en særdeles merkelig fransk aksent, som hverken har vært å høre tidligere i verket eller kommer tilbake senere. Komponistene bruker også snutter av eldre musikk, som en innspilling av – av alle ting – bondekoret fra første akt av Tsjajkovskijs Eugen Onegin (1878). Kanskje det bare skal gi en viss koloritt til musikken, men å bruke en opera skrevet sju år etter Pariskommunen – og attpåtil en på russisk – fremstår som et snodig valg.

Video uten motstand Som musikalsk verk fungerer Kunngjøringer fra Pariserkommunen fint. Måten historien fortelles på er interessant, og et par innvendinger til tross, klarer musikken å bære handlingen. Fremførelsene, både fra sangerne og ensemblet fra Operaorkesteret, er gjennomgående solide. Det store problemet med operaen er samspillet med Lesia Vasylchenkos videodesign. Videoen viser statiske fordreiede bilder av dagens Paris, eller parisiske bygninger gjort om til noen slags 3D-modeller. Der musikken og teksten ofte ikke spiller på lag – stadig med interessante resultater – byr videoen på for lite motstand og klarer ikke å tilføre noe til musikken.

På grunn av videodesignet får man heller ikke se utøverne. I et verk med handling, men uten hovedpersoner, er mye av det menneskelige aspektet allerede borte. Når man heller ikke kan se hvem som synger eller spiller, kommer alt enda mer på avstand. Hadde man vært i stand til å se sangerne og deres ansiktsuttrykk og bevegelser, ville det gitt en subjektivitet som operaen ellers mangler. Det er mulig det ikke alltid er nødvendig å fokusere på enkeltpersoner når man skal fortelle historien om store, historiske omveltninger, men det gjør det unektelig enklere å engasjere seg. Hadde formatet vært annerledes, tror jeg Kunngjøringer fra Pariserkommunen kunne fungert bedre. I denne strømmeversjonen, med Vasylchenkos videodesign, klarer ikke materialet å fortelle den gripende historien som finnes der inne et sted.