Etterlengtet operainitiativ

I september 2016 etterlyste styreleder Jørgen Karlstrøm og nestleder og Stine Sørlie i Norsk Komponistforening en satsning på nyskrevet norsk opera, ettersom de mener ingen av de etterfølgende ordningene har lyktes med å erstatte Operatoriet som ble nedlagt i 2008. Deres utspill på Ballade resulterte i et seminar med daværende operasjef Per Boye Hansen, som til dels sa seg enig i at det burde vært flere nyoppføringer i hans tid. Det var imidlertid naturlig nok lite han kunne gjøre med saken, i og med at han da hadde kun et drøyt halvår igjen i jobben.

I hvilken grad hun har fått føringer, bønner eller oppfordringer vites ikke, men i alle tilfelle har den nye operasjefen, Annilese Miskimmon, tatt et aktivt og konkret grep. I et åpent arrangement i Prøvesalen 24. mai lanserte hun prosjektet VOeX (Various Operatic Experiments), som hun både har tatt initiativ til og skal lede. Bak den litt krøkkete forkortelsen, som visstnok skal uttales “våkks”, skjuler det seg både en årlig festival og et prosjekt der ni bestillingsverk skal utvikles. Tre og tre prosjekter skal igangsettes hvert år, og hver opera gis tre år til ferdigstillelse. Kjernen i festivalen blir visninger av operaene; til å begynne med underveispresentasjoner, men fra og med festivalens tredje år er målet at de ferdigstilte operaene skal kunne vises som fullskalaproduksjoner på Scene 2. Rammene for bestillingsverkene er at de skal være enaktere på cirka en time, og de skal arbeides frem i team, som i sin treårsperiode får Operaen som arbeidsplass og tilgang til husets ressurser.

I samtale med Operaens dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby presenterte Miskimmon sine visjoner for prosjektet, og begrunnelser for hvordan det er lagt opp. For det første mener hun det er en interesse hos publikum for å få innblikk i skapelsesprosessen, slik man vil få anledning til under festivalene. Hun håper også at festivalene skal bli en levende møteplass og et “økosystem” for hele operafeltet og alle som jobber med å skape ny opera. For det andre tror hun det er en stor fordel for komponister å kunne arbeide i og inngå i et fellesskap. Begrensninger på format og lengde er satt dels av økonomiske årsaker, men også fordi hun ønsker hun å legge til rette for nye typer publikummere, som kanskje aldri har vært i operaen og som synes kortere forestillinger er mer overkommelig. Hun mener også at produksjoner i mindre skala tilpasset Scene 2 er mer fleksible og bedre egnet til å prøve seg frem og ta sjanser på nye former.

Nansen og babyopera Lanseringen inneholdt også en presentasjon av de tre første teamene som skal i gang med sine produksjoner. Først ute var komponistene John Andrew Wilhite og Bernhard Bornstein, som har med seg den erfarne dramatikeren Finn Iunker som librettist. Sammen imponerte de Miskimmon med miniatyrforestillingen Walter Benjamins død i Portbou i et Ultima Academy-prosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor. Tenor Mikkel Fjeld Skorpen var med å jobbe fram forestillingen, og vi fikk se det 15 minutter lange stykket i sin helhet med ham i hovedrollen. Fjeld Skorpen begynner som praktikant ved Operaen neste sesong, men det var uklart for meg om han skulle være med i dette teamet. I alle tilfelle skal de arbeide fram et helt nytt verk, og verket vi fikk varsler at vi har interessante ting i vente.

Den andre gruppen består av komponist Synne Skouen, librettist Oda Radoor og regissør Hilde Andersen, som sto bak den fremragende forestillingen Ballerina høsten 2017. Temaet er allerede klart: Operaen skal på en eller annen måte handle om Nansen, men også om en kvinne som begynner å innse at hun er kommet til det stadiet i livet der det meste ligger bak henne.

Scenograf og professor i kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo, Christina Lindgren, og hennes babyopera-kompani, står for det tredje prosjektet. Hun skal lage to halvtimes forestillinger for barn fra 0-3 år: Orfeos tap i samarbeid med komponist Maja Ratkje, basert på en arie fra Glucks Orfeus og Evrydike, og Kong Vinters smerte sammen med Eivind Buene, også basert på en arie, fra Henry Purcells King Arthur.

I år har Miskimmon selv valgt ut de tre gruppene, men hun forteller at utvelgelsesprosessen skal skje på nye måter de kommende årene. Neste år skal man gå åpent ut og etterlyse idéer. Ikke nødvendigvis bare fra komponister og andre potensielle operaskapere, men også fra andre som kunne finne på å ha en god idé til en opera de gjerne vil se.

Stort potensial – under visse forutsetninger I første omgang er det bare å applaudere. En målrettet satsning på nyskrevet norsk opera er etterlengtet og langt på overtid, og i tillegg virker prosjektet gjennomtenkt og godt planlagt. Samtidig må det understrekes at dette bare er en start. Å virkelig få opp andelen opera som er skrevet av levende norske komponister, både ved Nasjonaloperaen og landets øvrige operascener, er en tungrodd affære som krever bred satsning over lang tid.

To forutsetninger peker seg ut for at VOeX faktisk genererer en endring på sikt. For det første tenker jeg at dette ikke må komme istedenfor satsninger på Hovedscenen. Det er der prestisjen og tyngden er, og det er der de gamle klassikernes hegemoni virkelig råder. Nyskrevet opera i kammerformat er tross alt langt mindre sjeldent. På spørsmål fra Høgåsen-Hallesby svarte Miskimmon at satsningen på VOeX ikke utelukker bestillingsverk til Hovedscenen, men hun ga heller ikke uttrykk for at det finnes noen konkrete planer.

Det andre avgjørende punktet er at prosjektene får tett oppfølging, og at kravene til kvalitet er høye. Selvsagt skal det være takhøyde for å eksperimentere og prøve og feile underveis, men når fullversjonen vises på Scene 2, tror jeg det er viktig at man fra Operaens side forventer fullt ut profesjonelt nivå, og at man heller gir teamet mer tid til å bli ferdig enn at også sluttproduktet blir work-in-progress. Jeg tenker også det er viktig at man satser på å gi festivalen som helhet høy kvalitet, og fylle på med faglig og kunstnerisk innhold, for å gjøre den relevant både i opera- og samtidsmusikkfeltet. Samtidig må man finne en måte å rendyrke en operaprofil som skiller seg ut fra de andre samtidsmusikkfestivalene. Uten disse forutsetningene er jeg redd VOeX kan komme til å bidra til å sementere nyskrevet opera som en underordnet nisjeform, snarere enn å løfte den opp og frem.

Det er uansett ingen tvil om at initiativet som sådan er kjærkommet. Første festival er lagt til 23.-26. mai 2019. Det er bare å glede seg.