Et forsvar for teatervitenskap

Da jeg i forrige uke leste nyheten om at Det humanistiske fakultet (HF) ved Universitetet i Bergen (UiB) ikke tilgodeser teatervitenskap med nye stillinger for å erstatte avganger i bemanningsplanen for 2024-25, ble jeg slått av en kraftig déja vu. For 10 år siden ferdigstilte jeg min doktorgradsavhandling i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo, og da hadde vi lenge kjempet for å beholde faget. Også der var det bemanningsplanene vi måtte jobbe mot. Da jeg disputerte et halvt år senere, var faget vedtatt utfaset, og det var ikke mer man kunne gjøre. Gjennom hele denne prosessen ble det gjentatt at nedleggelsen i Oslo skulle følges av at Universitetet i Bergen kunne ta nasjonalt ansvar for faget. Det lå ingen løfter i begrepet om nasjonalt ansvar, det fulgte ingen stillinger eller andre ressurser, og derfor virket det lite sannsynlig at det skulle bety noe. Men det skulle altså ikke gå mer enn 10 år før også HF i Bergen så til teatervitenskap for pengesparing.

Political Science En gang satt jeg på et seminar med stipendiater fra mange ulike fagfelt. Da det var min tur til å introdusere meg på engelsk, sa jeg at jeg ikke visste om vi hadde et offisielt oversatt navn for faget teatervitenskap. Da ropte noen fra den andre enden av rommet: «Political science!» Hun trodde, som så mange andre har trodd, at jeg kom fra statsvitenskap. At utenforstående ikke skjønner hvilket fag man snakker om, er en vanlig hendelse for teatervitere i akademia, og jeg har lenge lurt på hva det er som gjør at teatervitenskap som fag er blitt så stemoderlig behandlet internt i universitetene.

Når man leser bemanningsplanen til HF ved UiB, er det ingenting som tilsier at det er med lett hjerte de i praksis velger å legge ned teatervitenskap. Humaniora har dårlige vilkår overalt, universitetet har økte utgifter, og de ser ingen annen løsning. Men at de allikevel velger seg nettopp teatervitenskap når sparekniven skal hentes frem, handler om mer enn bare praktiske hensyn. Det henger også sammen med en grunnleggende holdning om at det er et fag det er mindre behov for. Teatervitenskap har hatt en aura av underholdning og noe mindre seriøst som jeg tror kommer av at det er et fag som i sin natur primært studerer handlinger fremfor objekter eller tekst. Fordi det er et studium av noe som forsvinner har faget også hatt tett forhold til kunstpraksis uten å være det. Teatrets nødvendige tverrfaglighet har også gjort at det har vært vanskelig å plassere det. Når man nå igjen ruster til kamp for fagets overlevelse, mener jeg vi er nødt til å understreke fagets egenart og undersøke hvilken posisjon faget har innen humaniora.

En nedleggelse av teatervitenskap i Bergen vil være en katastrofe. Men noe av det jeg vil få frem med denne teksten er at noe lignende ikke ville skjedd med andre, beslektede fag. Ingen ville foreslått at vi skulle legge til rette for en offentlighet uten litteraturvitere til å kommentere og reflektere rundt litteraturen. Ingen ville foreslått at museene og andre steder for kunnskapsproduksjon om billedkunst hadde måttet klare seg uten kunsthistorikere. Men nå står vi en situasjon hvor det er foreslått at det er sånn vi må tenke om teater. At teater på denne måten skal forstås som en mindreverdig kunstform innenfor akademia opplever jeg ikke som overraskende, jeg har stått i dette før, men jeg klarer ikke å slutte å undre meg over hvorfor det er sånn. Det er på tide å løfte frem teater som en kunstform med stort nedslagsfelt og betydning for mange mennesker. Kunnskapsproduksjon om scenekunst hører hjemme i et sivilisert samfunn. Jeg håper derfor også akademikere fra andre fag vil støtte opp om teatervitenskap i denne runden.

En offentlighet uten teatervitenskap Som redaktør for Scenekunst.no har jeg merket i praksis hva et utarmet fagfelt betyr for den teaterfaglige offentligheten. Vi har i dag mange flinke skribenter både med og uten teatervitenskapelig bakgrunn, men det blir vanskeligere og vanskeligere å rekruttere kritikere. For meg er det åpenbart at dette henger sammen med at det ikke lenger finnes en teatervitenskapelig utdannelse i Oslo, den byen der mesteparten av scenekunsten finner sted. Hvis faget legges ned ved Universitetet i Bergen, vil en viktig fagtradisjon forsvinne, og vi står uten et reelt refleksjonsrom rundt viktige kunst- og samfunnsuttrykk. Teatervitenskap ved UiB har representert en viktig fagretning og en utdannelse som fokuserer på teaterteori og -historie. Teater er et fag som er avhengig av et mangfold av innganger, men uten et teoretisk rammeverk å forstå performative praksiser med, forsvinner en stor del av forståelsen av vår kultur og vårt kulturliv.

I Norge i dag brukes det mye penger på scenekunst både over statsbudsjettet og fra Kulturfondet. Det lages teater av høy internasjonal kvalitet. Det har vært et politisk satsningsområde at det skal lages teater over hele landet, at vi skal ha turnerende teatre og et aktivt og vitalt fritt scenekunstfelt. Teatervitere jobber overalt der det snakkes om teater: i institusjonene, i kunstpraksisen utenfor institusjonene, som kritikere, som lærere og som forskere. Uten denne kompetansen blir det ikke bare vanskeligere for kunstnere å sette det de lager i sammenheng, det blir vanskeligere for publikum å reflektere rundt det de ser. Når vi har en offentlig politikk som legger til rette for kunstskapelse, må vi også ha en politikk som gjør det mulig å skape og formidle kunnskap om kunstformen.

Jeg tror at mennesker er grunnleggende performative. Så lenge det har eksistert mennesker, har noen av dem opptrådt for andre. Det er fristende å si «allerede de gamle grekerne..», men alle vet at de hadde teatre i den greske antikken. Å nedprioritere teoretisk kunnskapsproduksjon om teater, er å ta vekk refleksjon om noe så dypt menneskelig som performative handlinger.