En konsert – to verdener

Richard Strauss’ Tod und Verklärung (1889) og Dimitrij Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 5 (1937) utgjorde programmet til Kristiansand Symfoniorkesters konsert i forrige uke, som ble ledet av orkesterets sjefdirigent Nathalie Stutzmann.

En unyansert vegg av lyd Førstnevnte tittel kan oversettes til «Død og forvandling». Verket er et tonedikt, en sjanger der musikken tar eksplisitt utgangspunkt i en utenommusikalsk handling. I Tod und Verklärung ligger en gammel mann på dødsleiet og ser tilbake på livet, et liv der han har forsøkt å handle rett, men der han ikke har fått utrettet alt han ville. Først når han dør og sjelen stiger til himmelen, kan livet hans fullendes.

Orkestersjef Cathrine Bering Litlere fortalte i en introduksjon før konserten at dette verket har en viktig plass i forholdet mellom orkesteret og Stutzmann. Det var nemlig gjennom arbeid med dette stykket at hun fikk tilbud om jobben. Med en sånn historie skyter forventningene i været, men de utsettes for en brå realitetsorientering så fort stykket blir satt i gang.

Den lavmælte introduksjonen – med smertefulle stønn i horn og treblås – er alt for sterk, og det er som om orkesteret ikke klarer å finne seg til rette i akustikken. I den neste, langt mer dramatiske delen av stykket – hvor den døende mannen vekkes av grufulle smerter – rakner orkesterbalansen. Messingen overspiller så det står etter, og det er bare så vidt det går an å skjelne lyden av stryk og treblås. I de sterkeste, mest dramatiske høydepunktene høres det ut som orkesteret er kun øyeblikk fra kollaps. Fremførelsen mangler en følelse av musikalsk progresjon, og forvandlingen som omtales i tittelen kan man se langt etter. Slutten, hvor den gamle mannens sjel stiger opp til himmelen, forblir resolutt på landjorden, med tvilsom intonasjon og uten noen form for ro.

Inntrykket som sitter igjen er at Stutzmann sliter med å holde orkesteret samlet, og som et resultat blir dirigeringen hennes firkantet og platt. Formen på stykket, følelsen av historiefortelling gjennom musikalske strukturer, blir borte. Det er ingen store, symfoniske svell eller forsøk på å gjøre Strauss’ komplekse instrumentering mer gjennomsiktig. I stedet blir fremførelsen til en ugjennomtrengelig vegg av lyd hvor alle detaljer forsvinner.

«Nytt» orkester etter pause Der KSO i første halvdel hørtes ut som et ensemble helt over styr, er det som et nytt orkester har inntatt scenen i Kilden konserthus etter pause. I Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 5 er det en helt annen konsentrasjon hos både orkester og dirigent, med en langt større klangrikdom og retningsfølelse.

Sjostakovitsj kalte sin femte symfoni «en sovjetisk kunstners svar på berettiget kritikk». Noen år før hadde musikken hans hadde falt i unåde både hos Stalin og Kommunistpartiet, og dette var hans forsøk på å gjenvinne gunst og tillit. Det nye verket passet bedre til Sovjetunionens idealer om sosialistisk realisme i kunsten, med et enklere og mindre tvetydig tonespråk, og det som fra myndighetshold ble oppfattet som et oppbyggelig uttrykk for sovjetisk overlegenhet. Mange i publikum hørte derimot symfonien som et uttrykk for lidelsene som Stalin hadde påført folket.

Denne dobbeltheten gjør seg gjeldende i Stutzmann og orkesterets tolkning. Det er en lyrisk, melodiøs kvalitet i åpningen på første sats, der man i andre tolkninger kan høre aggressivitet og lidelse. Orkesteret spiller også med en ro som ikke fantes i stykket av Strauss. Riktignok er ikke intonasjonen helt i vater i de høye, eksponerte fiolinfrasene i begynnelsen, men musikken er på vei et sted, og den har et tydelig definert uttrykk. Andre sats settes i gang med en kraftig kontrabass- og celloinnsats, men Stutzmann klarer å holde fast på en letthet i musikken. Det er bitende og burlesk, på grensen til det groteske, men det går ikke over styr.

Den langsomme tredjesatsen står som det musikalske høydepunktet. Satsen er strykerdominert, og de spiller med en inderlighet og nerve som jeg ikke har hørt tidligere i konserten. Stutzmann klarer å gi satsen en tydelig form, og selv om tempoet er langsomt, er det en tydelig fremdrift i musikken. Det er også en ny følelse av klanglig balanse i den store fjerdesatsen, en triumferende eller fryktinngytende – avhengig av hvem man spør – marsj. Selv om orkesteret later til å spille så sterkt de kan, er klangen sammensatt, og det mulig å plukke ut forskjellige linjer. Tempoet er ikke så ekstremt som det kan være i enkelte fremførelser, men det er fortsatt en følelse av et musikalsk drama som utspiller seg på scenen.

To ulike tonespråk Strauss og Sjostakovitsj er vidt forskjellige komponister, men at disse fremførelsene er så ulike i kvalitet – og det på samme konsert – er mystisk. Ut fra orkestersjefens introduksjon, skulle man tro at Tod und Verklärung er et verk både orkesteret og Stutzmann kjenner godt, men likevel hørtes det litt for ofte ut som orkesteret spiller fra bladet. Sjostakovitsj-symfonien er et verk de fleste orkestermusikere har vært borti, og her er fremførelsen mye sikrere.

Orkesterbehandlingen hos de to komponistene har kanskje noe å si. Strauss’ orkester er en tett orkestrert, hyper-romantisk tonevev med svulmende strykere og kjøttfulle messingakkorder, mens hos Sjostakovitsj føler jeg ofte på en kjølig tomhet. Klangene og harmoniene er ikke like mettede, og det som hos Strauss blir en godt polstret varme, blir hos Sjostakovitsj en rå kulde.

Det er mulig at Strauss’ overdådige orkestrering ikke passer til KSO, og at det hardere og mer direkte tonespråket til Sjostakovitsj er lettere å få has på. Det er heller ikke utenkelig at orkesteret og Stutzmann bare hadde en dårlig start på konserten. Likevel er det fascinerende med så stor nivåforskjell på en og samme opptreden.