Den vanskelige andre-podden

Da Oslo-Filharmonien (OFO) lanserte sin podkast «Lytteren» for et drøyt år siden, fikk den lunken mottakelse her på Scenekunst.no. Dette engasjerte orkesteret til å komme med et tilsvar via sin kommunikasjonssjef, Liv Beate Skavdahl. Om den nye podden «Lytteklubben» – som ble lansert fem måneder etter anmeldelsen – er et resultat av kritikken, vites ikke.

Jeg delte mange av de kritiske synspunktene i anmeldelsen. Nå er det på sin plass å nevne at «Lytteren» er blitt flere hakk bedre etter at Kari Slaatsveen overtok programlederrollen etter Kristopher Schau. Det å lytte til en som har gjort litt research – og dermed er i stand til å stille gode oppfølgingsspørsmål – istedenfor en som koketterer om å ikke vite noe om musikken det på forhånd er avtalt å snakke om, gagner i hvert fall lytteopplevelsen min.

Det er flere åpenbare forskjeller mellom OFOs søsterpodkaster, til tross for at navnene er underlig like. Mens «Lytteren» retter seg mot et bredere publikum, går «Lytteklubben» mer i dybden. I sistnevnte har gjestene høyere musikkutdanning, i likhet med verten, professor i musikkvitenskap Erling E. Guldbrandsen. Dermed preges samtalen av fagterminologi, men ikke mer enn at en allment musikkinteressert lytter antagelig vil klare å henge med. Det spilles dessuten lengre brokker fra verkene de snakker om. Mye lengre. Det skal vi komme tilbake til.

Nerding på den gode måten? I motsetning til «Lytteren», som publiserer én episode i uken, kommer «Lytteklubben» med ujevne mellomrom. Ifølge OFOs nettsider skal podkasten være «en uformell arena for samtaler om klassisk musikk, der forbindelser mellom musikk, samfunn og historie diskuteres i en uhøytidelig atmosfære».

I tredje episode diskuterer dirigent Elsine Haugstad og filosof Henrik Holm forskjeller mellom dirigentene Wilhelm Furtwängler og Arturo Toscanini. Resten av episodene handler om spesifikke komponister, der samtalen gjerne kretser innom flere verk av hver: Edvard Grieg, Richard Strauss og Anton Bruckner.

Jeg lærer utvilsomt mye av å høre på «Lytteklubben». Den grundige tilnærmingen hos samtalepartnerne gir nye perspektiver også når verkene er velkjente. Iblant føles det imidlertid som om samtalen kun får lov til å gå i dybden på det faglige planet, og ikke det personlige. Det hadde heller ikke skadet om podkasten tok seg selv litt mindre høytidelig, slik programbeskrivelsen lover. Min erfaring som flittig podkastlytter er at humor og henvendelse slett ikke forringer den faglige integriteten. Kanskje snarere tvert imot: Nærhet skaper tillit.

En ikke uvanlig felle blant dem som lager fag-nerdete samtalepodkaster er at en utgir seg for – og kanskje genuint ønsker – å føre en ledig samtale, men er så bundet til et manus at resultatet blir parallelle foredrag og toveis-monologer. En annen felle er å ha for mange gjester som hver for seg har mye å komme med, men som ikke har gjensidig kjemi. Dermed oppnår en ikke den gode stemningen som gjør at lytteren får lyst til å bli værende i samtalen.

«Lytteklubben» går tidvis i begge disse fellene. Programleder Guldbrandsen har en smittende begeistring, men ofte skulle jeg ønske jeg fikk høre mer fra gjestene og litt færre lange, forberedte innlegg fra professoren. Både han og enkelte av gjestene er så sprenglærde og vante til å forelese at det blir et problem. Jeg savner åpne spørsmål fra Guldbrandsen, vilje til å la samtalen ta noen uforutsigbare veier. På den måten kunne gjestenes personlige innfallsvinkler til verkene kommer bedre frem, for eksempel når pianist Leif Ove Andsnes og Ingrid Røynesdal, direktør for Oslo-Filharmonien og pianist, deler interessante tanker om å fremføre Grieg.

Intern, men ikke intim Både programleder- og formidlerjobben blir straks vanskeligere når det er mer enn én samtalepartner, spesielt dersom det trengs at programlederen kobler gjestene på hverandre for å skape flyt, slik tilfellet er i et par av episodene. Samtalen med Andsnes og Røynesdal er etter min mening den som fungerer best, siden de er avslappede og – i hvert fall tilsynelatende – spontane. De to gjestene har spørsmål og kommentarer til hverandre, og dialogen føles dermed mer genuin.

Når Guldbrandsen snakker med sanger Lise Davidsen og komponist Asbjørn Schaathun om Strauss, er det plass til både analyse av verket og gode historier fra Davidsens turneer. Til å begynne med fremstår det hele som en naturlig samtale: ikke altfor planlagt, men heller ikke med altfor mange avstikkere. De tre samtalepartnerne hjelper meg faktisk inn i lyttingen, jeg leter etter de akkordfremmede tonene de snakker om, spoler tilbake og blir engasjert.

Etter hvert oppleves det imidlertid mest som om Schaathun mansplainer og analyserer, mens Davidsen snarere blir oppfordret til å snakke om erfaringer og opplevelser. Jeg får en følelse av at konseptet trolig hadde funket bedre dersom Guldbrandsen hadde snakket med kun én av dem av gangen.

Samtidig er det episoden med kun én gjest som fungerer aller dårligst. I samtalen om Bruckner kommer det frem at gjesten, musikkviter Kjell Grønbeck, og programleder Guldbrandsen er gamle studiekamerater. Begge er også Bruckner-pilegrimer, og jeg føler meg mer som femte hjul på vognen enn som del av et lyttefellesskap. Nerding kan være sympatisk og sjarmerende, men dersom samtalen fremstår som intern, er det simpelthen ikke god formidling.

Det som først og fremst slår meg når jeg lytter til de foreløpig fire episodene, er i det hele tatt at podkasten mangler nærhet – tidvis mellom gjestene i studio, men særlig til lytterne. Guldbrandsen hilser oss ikke velkommen og gir oss heller ikke en grundig nok disposisjon for hva han og gjestene skal snakke om, verken i begynnelsen eller underveis. I og med at podden varer i opptil en time og tre kvarter, merker jeg at jeg blir utålmodig over mangelen på oversikt og inkludering. Jeg savner henvendelse til lytterne, om enn indirekte.

Sjangerkonvensjoner På norsk er det skrevet lite om podkastmediet, og feltet er foreløpig uoversiktlig. I en artikkelserie i Morgenbladet i 2021 (bak mur) gjorde imidlertid kritiker Aksel Kielland et hederlig forsøk på å skape et rammeverk for norsk podkastkritikk. Et tilbakevendende tema i artiklene var hvordan podkastmediet ikke bare har en iboende mulighet til å skape en annen nærhet til publikum enn mange andre medier, men at et slikt intimt forhold til lytterne er blitt et karaktertrekk som nærmest forventes innen podkastsjangeren.

Ettersom Guldbrandsen og gjestene hans så godt som aldri signaliserer at de er seg bevisst å ha lyttere i det hele tatt, må «Lytteklubben» sies å mislykkes på sjekkpunktet «nærhet til publikum». Noe så enkelt som en kjapp intro med en velkomsthilsen og noen ord om hvem podkasten kunne tenkes å passe for, kunne utgjort en stor forskjell. Mer forutsigbarhet i oppbygningen ville også gitt meg en bedre følelse av å være inkludert som lytter. Blant podkaster det er nærliggende å sammenligne «Lytteklubben» med, lykkes for eksempel «MusikkNerdPodden» atskillig bedre med disse enkle metodene.

Podkast er en sjanger med rom for stadig utprøving. Mye er lov, men resultatet blir gjerne bedre dersom en utforsker podkastlandskapet, prøver å lytte seg frem til noen gylne regler og finner gode måter å overføre dem til sitt eget konsept på. Etter hvert som podkastmediet vinner stadig større terreng, er det nærliggende å anta at mottakerne blir mer bevisste og dermed mer kresne.

Publikumsrekruttering OFO er relativt aktive i sosiale medier og fikk i fjor Norsk Publikumsutviklings fornyerpris for sin digitale satsing under pandemien. De gangene OFO har opplyst om nye «Lytteklubben»-episoder via Facebook, kommer det tydelig frem i kommentarfeltet at flere har savnet dybdesamtaler om klassisk musikk. Noen stikk til NRK kommer det også. Rikskringkastingens dårlige musikkdekning har vakt mye debatt blant annet på Scenekunst.no.

En kan spørre seg hva OFO får igjen for satsingen. Det er nærliggende å tro at orkesteret ønsker å rekruttere publikum også med denne podden. Kunne «Lytteklubben» i så fall vært mer aktuell? Burde for eksempel Bruckner-episoden kommet i oktober, da orkesteret faktisk fremførte hans åttende symfoni, og ikke to måneder etter konserten? Kunne podden knyttet seg tettere til orkesterets program, slik «Lytteren» gjorde da OFO arrangerte en egen live-konsertsending?

Guldbrandsen forteller dessuten ikke noe om den langsiktige planen for temaene i podden. «Lytteklubben» gir lite informasjon på nettsiden sin i forhold til «Lytteren», som har egne Spotify-spillelister med verkene det snakkes om. Vi får kun en kort beskrivelse av episodene og lenker til de ulike måtene å laste ned eller strømme dem på.

Uoversiktlige musikkeksempler Det kan virke som om skaperne av «Lytteklubben» heller ikke helt har tatt inn over seg at mange hører på podd mens de gjør noe annet. Muligheten for multitasking er en viktig del av podkastens appell og antagelig en grunn til at formatet øker i popularitet. Personlig ville jeg foretrukket å få servert kortere musikkbrokker som illustrerer det programvertene snakker om, og heller finne frem de fullstendige verkene på egen hånd senere. På den måten kunne jeg hørt samtalen med korte eksempler mens jeg laget middag eller satt på bussen, og kost meg med den musikalske dyplyttingen etter barne-TV og legging. «Lytteklubben» begrenser målgruppen sin unødvendig mye dersom de legger opp til at lytteren må synke ned i en lenestol og lukke øynene i nærmere to timer for å være selskapet deres verdig.

Her kommer det selvsagt opphavsrettslige spørsmål inn i bildet. Ikke all musikken fra «Lytteklubben» er å finne i strømmetjenesten min, og å lage en egen episode kun bestående av musikk ville være ulovlig. Men kunne ikke dette løses ved å la musikken utgjøre en tydelig avgrenset del av en episode? Det burde være fullt mulig å finne frem til et format som muliggjør både å gå i dybden og å multitaske.

Episoden om Bruckner avsluttes med hele sistesatsen fra den åttende symfonien. Gulbrandsen kommer imidlertid ikke med noen tydelig verbal avrunding verken før eller etter den halvtimeslange satsen. Dette er en håpløs avskjed dersom en ønsker å knytte til seg trofaste lyttere. Hva med å fortelle oss hva neste episode skal handle om? Eventuelt når den kommer? Her burde produsenten tatt grep.

Flere medlemmer i klubben Jeg får inntrykk av at gjengen bak «Lytteklubben» har et sterkt ønske om ikke å undervurdere lytterne, men dermed ender opp med å ekskludere dem i stedet. Tonen i samtalen, lengden på musikkutdragene, graden av henvendelse, oppbygningen i tematikken: Slike sjangertekniske elementer har en sterk påvirkning på hvorvidt en lykkes i å skape god musikkformidling i podkastformat. «Lytteklubben» har absolutt potensial til å være en faglig interessant podd, men også stort forbedringspotensial når det gjelder podkast-tekniske hensyn og sjangerbevissthet.

Det viktigste for redaksjonen dersom «Lytteklubben» skal nå ut, blir nok å erkjenne at jobben med å lage musikkpodkast ikke kun handler om å skjerpe ørene overfor musikken, men også om å være lydhøre overfor lytterne.