Den billedlige sannheten

Jeg er bekymret for kunsten. I det siste har jeg tenkt mye på og snakket mye om hvilken verdi kunsten har i samfunnet og hvordan vi snakker om den. Om det har handlet om den nylig lanserte evalueringen av Den kulturelle skolesekken, som av flere forstås som en rapport som fremmer et instrumentelt syn på kunst for barn, eller om reduksjonen av antall ansatte på teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, sniker spørsmålet om kunstens egenverdi og posisjon seg inn. Både kunsten selv og diskursen rundt den oppleves nedprioritert i stadig flere sammenhenger. Fra et kritikerperspektiv synes jeg også at jeg merker det på det jeg ser, det er mer underholdning og færre formeksperimenter. Med disse bekymringene i hodet entret jeg Store scene på Black Box teater, og der opplevde jeg en forestilling som med poetisk nærhet formidlet kunstens mest sentrale kjerner: åpenhet, undring, fantasi og utfordring.

På en hvit matte på et sort gulv sitter Mette Edvardsen sammen med sin tenåringsdatter, Iben. De ser opp i taket. Publikum sitter i en ring rundt dem. De begynner å leke en assosiasjonslek. Den ene sier et ord, den andre følger opp med en assosiasjon. «Footsteps», sier Mette. «Running», sier Iben. Assosiasjonsleken utvikler seg til å omfatte mer abstrakte og vanskeligere temaer. «Between black and white», sier Mette. «Truth», sier Iben. Det er nå jeg legger ordentlig merke til at sort og hvitt er de eneste fargene i rommet. Den hvite matten blir en kontrast til det sorte scenerommet. Det som finnes mellom sort og hvitt, finnes også mellom meg og dem, mellom scene og sal. Sannheten de refererer til er den sannheten som oppstår i møtepunktene og i kunstens dobbelthet.

Mette Edvardsen har et langt kunstnerskap bak seg der møtet mellom kroppen og språket er sentralt. Menneskets fysiologi og intellekt er ikke motsetninger, men fungerer sammen for å åpne mellomrommene og la publikum selv skape bilder og forventninger. Dette aspektet kommer vakkert til uttrykk i denne forestillingens valg av tekster og språket som brukes. Alle replikker formidles varsomt og på en måte som gir publikum en del av ansvaret for å bygge bildene. Språket kan oppleves refererende og konkret gjengivende, men det som sies er billedrikt og inviterende. Iben tar opp en stor sort sprittusj og begynner å fargelegge den hvite matten de sitter på. Hvis sannheten er det som finnes mellom sort og hvitt, hva skjer da når alt blir sort? I forlengelsen av min generelle bekymring for reduksjonen av språket som brukes om kunsten og kunstens verdi i samfunnet, får jeg en frykt for at nyansene og kontrastene skal forsvinne, og den pågående fargeleggingen poengterer denne frykten. At de to på scenen er mor og datter, skaper en umiddelbar nærhet dem i mellom. De forholder seg ganske stille på matten i midten, men beveger seg frem og tilbake til platespilleren og vekk fra matten, nærmere publikum. Varsomheten i scenespråket og avstanden til replikkene, gjør at denne nærheten aldri blir sentimental eller privat. Det er noe helt annet de vil enn å fortelle oss om seg selv.

Innimellom beveger én av dem seg bort til en platespiller som står ved det ene hjørnet av den hvite matten. De legger på plater og spiller av lydklipp. Det første klippet er en opplesning av den franske versjonen av H. C. Andersens bok Billedbog uden billeder fra 1840, som også har gitt navn til forestillingen. Jeg klarer ikke å følge fransken, men det i seg selv åpner et perspektiv. Språket får en eksistens utenfor det semantiske og gis et anslag av nærhet. Når jeg etterpå leser teksten på dansk, ser jeg hvordan det er en tekst som bruker språket til å skape bilder. Den innledes med en jeg-person som forteller om fremmedgjøringen han opplever når han bosetter seg i en stor by, men ut av loftsvinduet kan han se alle hustakene, og han kan se månen. Hver kveld forteller månen ham en historie om ting den har sett rundt omkring i verden. Månens fortellinger er billedrike og detaljerte, men korte og konsise. De formidler et bilde og en stemning fremfor narrativer, og sett i sammenheng sier de derfor mye om verden og menneskenes måte å oppfatte den på.

Det er også denne formen for språk Edvardsen bruker til å navigere seg fremover i forestillingen. Vi får servert små bildefremmende fortellinger eller lyder. For eksempel spiller de av lyd av flaggermus de har tatt opp i sin egen hage. Ved å bruke en flaggermusdetektor som fanger lyder på frekvenser som er utenfor menneskers høreevne, klarer de å gjengi naturlig lyd som vi vanligvis ikke oppfatter. Alle disse bildene som fortelles har det til felles at de maner frem det som ligger imellom det som finnes og det som ikke finnes. Edvardsen forteller en historie om en amerikansk mann som oppdaget et rom i et nybygget kjøpesenter som ingen visste om. Han snek seg inn i rommet, og etter hvert innredet han det. Etter fire år ble rommet oppdaget, og han ble stilt for retten, men dommeren hadde sympati med saken og syntes egentlig det var ganske kult med det hemmelige rommet.

I likhet med flaggermusene eksisterer dette hemmelige rommet utenfor menneskenes bevissthet og sånn sett mellom det vi selv erfarer og det vi bare kan tenke oss til. Men det gjør det ikke mindre virkelig. Tvert i mot oppstår det et helt eget nivå av bevissthet som viser frem det særegne ved kunstens språk, nettopp det at det eksisterer mellom det som finnes og det som ikke finnes. Dette er også fiksjonens paradoks. I det noe er funnet opp, formidlet og konstruert, så har det også fått sin egen eksistens til tross for manglende ontologisk grunnlag. Det er også i dette paradokset kunsten har sin plass, i dobbelthetene, overgangene og de aldri klart definerte forskjellene. Kunst er på denne måten et slags økosystem som stadig forflytter seg og lever gjennom sine egne vekselvirkninger. Når sannheten ligger i mellomrommet, er det fordi argumentativ sannhet inneholder nyanseringer og perspektiver. Men det er også fordi det ligger noe sant om menneskelighet i det ubestemte, fiktive og billedlige.

De fargelegger ikke hele matten sort. I midten av den lar de en stor sirkel forbli hvit. Det gjør at jeg synes forestillingen ender på en håpefull tone. Det finnes sannhet i mellomrommene, i møtepunktene og i overskuddsrommene. Iben sitter på siden av scenen og skriver på små lapper som hun gir til alle i publikum. På lappen jeg får står det: «What does not exist is important». Livre d’images sans images er en ode til det som ikke finnes, men som oppstår når vi tenker oss det. Gjennom denne oden fanger forestillingen sentrale deler av problemstillingene kunsten stadig møter i et samfunn som idealiserer det målstyrte. Det gjør det til hardtslående, men mild poesi og et av sesongens sterkeste verk.