S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Venke Marie Sortland – 12. oktober 2015

Store spørsmål, enkle virkemidler


Publisert
12. oktober 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/store-sporsmal-enkle-virkemidler
Facebook

INTERVJU: I uken som gikk viste Black Box Teater et tilbakeblikk på Mette Edvardsens arbeider. Vi møtte henne til en samtale om koreografi, tekst og arbeidsprosesser.- Det er lett å glemme at det nye alltid står i relasjon til det som har vært før. Prosjektfriheten har vært viktig for feltet vårt, men i realiteten jobber vi jo over tid, sier Edvardsen.

Jeg har lyst til å begynne med et veldig stort, men viktig spørsmål: Hva legger du i begrepet koreografi?

– Koreografi er en måte å skrive på. Jeg skriver ikke med blyant på papir, men gjennom å komponere i rom og med tid. Begrepet koreografi gjør det også mulig å tenke på dans og forestillinger i en mer utvidet forstand. Siden jeg begynte å jobbe i dansefeltet, har begrepet koreografi og dets betydning stadig blitt utvidet. I dag finnes mange måter å definere koreografi på. Begrepet har blitt løsrevet fra form og prosess – altså trenger ikke resultatet se ut på en spesifikk måte. Men selv om jeg jobber med koreografi, og prosjektene mine er koreografiske, omtaler jeg ikke meg selv som koreograf.

Utøverens historie

Hva omtaler du deg selv som?

– Jeg ser på meg selv først og fremst som utøver. Før jeg begynte å gjøre mine egne arbeider, jobbet jeg som utøver for andre i mange år. Og jeg er alltid på scenen selv i mine egne arbeider. Det hender fortsatt at jeg gjør samarbeidsprosjekter, eller er utøver i andres forestillinger. Hvis jeg ikke hadde jobbet som utøver i mine egen prosjekter, ville arbeidet mitt sannsynligvis sett helt annerledes ut.

Edvardsen har arbeidet med internasjonalt kjente kompanier og koreografer, som Les Ballets C de la B, Christine de Smedt, Mårten Spångberg og deepblue. Men selv om, eller kanskje nettopp fordi, Edvardsen har en bred og stor erfaring som danser, er det tilsynelatende lite dans i arbeidene hennes. Jeg spurte hvordan hun forholder seg til begrepet dans:

– Dans er både den kategorien arbeidet mitt tilhører, men også min historie. Sånn sett føler jeg meg nær dans som felt og form. Og selv om jeg ikke undersøker rent fysisk bevegelsesarbeid, har dansen formet praksisen min – som danser, utøver og koreograf. Men når vi gjør ”levende bøker” på biblioteket (i produksjonen ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” journ. anm.), har jeg ikke behov for å insistere på at det er dans.

Hvordan påvirker dansebakgrunnen din det arbeidet du gjør nå?

– Jeg tror det handler om måten jeg arbeider på. Selv om jeg ikke trener på samme måte som jeg gjorde før, har jeg fremdeles en form for fysisk praksis. Denne praksisen forandrer seg over tid, og følger utviklingen til det kunstneriske arbeidet mitt. På samme måte var dansetreningen, på sin tid, nødvendig for forestillingene jeg da var utøver i.

Å utvikle fra innsiden Du er utøver i dine egne forestillinger. Hvordan påvirker det hva slags verk du skaper?

– Det var ikke i utgangspunktet et bevisst valg, men det kom som en naturlig del av arbeidet. Etter å ha jobbet i flere store samarbeidsprosjekter, hadde jeg lyst til å forfølge én tanke hele veien, fra start til slutt. Arbeidet mitt er verken utpreget visuelt eller idédrevet. Det er i utviklingen av en idé, fra innsiden, at arbeidet skjer. For å kunne ta del i dette er det vesentlig for meg å gjøre det. Det jeg gjør påvirker hva jeg tenker, og prosessen for meg må være i rommet. Det er noe med dette nærværet i rommet som påvirker måten jeg kan jobbe med rytme og detaljer på.

Da jeg skulle gjøre min første gruppeforestilling, rådet mange meg til å være på utsiden, for å kunne se. Men det er ikke nok for disse arbeidene. Motivasjonen for å jobbe med en gruppe kom som en nødvendighet fra innsiden, fra materialet jeg hadde begynt å utvikle – jeg ønsket å doble ulike former og situasjoner, noe jeg trengte flere utøvere for å få til.

Noen ganger inviterer jeg en venn og kollega inn i studio underveis i prosessen, for å vise hva jeg holder på med. Han imiterer også det jeg gjør så jeg kan se på det. På denne måten kan jeg få en følelse av hvordan arbeidet fungerer i rommet. Kombinasjonen av erfaringen med å gjøre det, og opplevelsen av å se noen imitere det, er til stor nytte.

Time has fallen asleep in the afternoon sunshine (2010). Foto: L. Bernaerts

– Ditt fokus på utøvererfaringens verdi ble kanskje ekstra fremhevet i prosjektet ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” (2010) som ofte spilles på biblioteker, der publikum kan låne en levende bok – en utøver som leser en bok for deg etter hukommelsen. Scenekunst.nos anmelder, Stefan Thorsson, skrev følgende da den ble spilt i Berlin under årets Maerzmusik: ” .. du innser nemlig at du for første gang setter deg ned med en bok som er kapabel til momentant å avlese dine reaksjoner.”

– I ”Time has fallen asleep in the afternoon sunshine” er utøverne i en ganske direkte og intim situasjon sammen med publikum – man møtes én til én, og man sitter sammen, litt som vi gjør nå. Samtidig er det som om denne interaksjonen mellom to personer foregår på et nivå over selve lesningen av boka. Fra et utøverperspektiv er man altså, på samme tid, nærmere og mer distansert fra publikum. Heller enn å fremføre boka, forsvinner vi bak den. Det er teksten og språket – boka slik den er skrevet – som er i forgrunnen. Denne erfaringen er veldig annerledes enn å gjøre forestilling, opplesningen har ikke den samme spenningen, energien eller utøverprojiseringen – jeg kan begynne å lese her og nå om du vil, og jeg kan gjøre mange opplesninger etter hverandre.

Prosjektet er inspirert av Ray Bradburys sci-fi-roman Fahrenheit 451, der bøker er forbudt og en gruppe mennesker begynner å lære dem utenat for å bevare dem for fremtiden.

– Et annet aspekt er at man ikke kan kontrollere denne én til én-situasjonen i samme grad som på en scene. Opplesningen skjer jo gjerne i et offentlig rom, så situasjonen rundt er flytende og forandrer seg hele tiden. Man sitter kanskje ikke en gang på samme sted hver gang boken blir lest. Publikum reagerer også ulikt, de kan avbryte, flytte på stolen, snu seg den andre veien.

Samtidig ville jeg være forsiktig med å tenke at vi som er utøvere egentlig kan lese reaksjonene til personen vi har foran oss – vi kan ikke vite hva som foregår i publikum. Hvis noen ser bort eller ned, kan det være fordi de lytter, eller forsvinner inn i historien som fortelles.

Å skrive i tid og rom I magasinet som Black Box Teater gir ut i forbindelse med retrospektivet, skriver Edvardsen at forestillingen ”Black” (2011) både var en avslutning og en ny start:

Black (2011)

– Da jeg lagde ”Black”, tenkte jeg at en sirkel var sluttet. Objektene var borte – jeg hadde malt dem svarte og fått dem til å forsvinne – og språket var kommet inn. Men i arbeidet med utviklingen av neste prosjekt, oppdaget jeg at ”Black” også var begynnelsen på noe nytt. Relasjonen til språket ble videreført i ”No Title” (2014) og ”We to be” (2015). Når jeg nå ser tilbake, vil jeg kanskje si at skiftet kom allerede med forestillingen ”every now and then” (2009), der publikum inviteres til å lese en bok samtidig som de kan følge et forløp på scenen. Det var i prosessen med dette prosjektet at jeg begynte å stille spørsmål til objektenes rolle i arbeidet mitt. Det å få rom til å ta opp igjen flere av arbeidene mine og stille dem ved siden av hverandre som en helhet, med publikum til stede, er en fantastisk mulighet. Jeg kan se bevegelsen mellom arbeidene, og utforske sammenhengene mellom dem. Det gir veldig mye tilbake, og det bringer uventede temaer og sammenhenger til overflaten.

Har arbeidet med retrospektivet her på BBT gitt deg noen overraskelser?

Programmet er ikke lagt opp helt kronologisk i forhold til hvilket arbeid som ble skapt først og sist. Alle forestillingene vises to ganger, i ulike kombinasjoner, både kronologisk – som med ”Black” og ”No Title” – men også på tvers. Vi viste blant annet ”Private collection” (2002), som var mitt første arbeid, sammen med ”Black”. Det å se starten og slutten på sirkelen samtidig, var veldig fint. Jeg fikk en ny opplevelse av hvor stille ”Private collection” faktisk er, men også hvor nært to arbeidene står hverandre.

Prosess og kontinuitet Er det du som har satt sammen programmet?

– Rekkefølgen har jeg satt opp i samarbeid med BBT, men ideen og invitasjonen kommer fra teatersjef Jon Refsdal Moe. Jeg synes ”Retrospectiv” er en viktig gest, både til meg og arbeidet mitt, men også til scenekunstfeltet. BBT velger med dette å fokusere på prosess og kontinuitet i et arbeid, og kunstnerskapet mitt som en helhet – ikke bare det siste og nyeste prosjektet. Det er lett å glemme at det nye alltid står i relasjon til det som har vært før. Prosjektfriheten har vært viktig for feltet vårt, men i realiteten jobber vi jo over tid.

Hvorfor begynte du å jobbe med objekter?

– Jeg var ikke så interessert i en bevegelsesutforskning, men ville skape noe i tid og rom. Jeg ønsket også å utforske ulike relasjoner; som samling (collection), og relasjonen subjekt-objekt. Objektene ble medaktører i dette arbeidet. Men jeg har aldri vært interessert i objektene i seg selv – de er helt vanlige, uspesialiserte ting, som for eksempel en stol og en kopp. Jeg er mer interessert i hvordan vi ser, enn tingen vi ser på i seg selv. Det er i relasjonen mellom tingene at det interessante ligger – der kan nye rom skapes, og nye måter å se på aktiveres.

Koreografi og språk Kan du si litt mer om relasjonen mellom koreografi og språk i arbeidet ditt?

– De siste årene har jeg brukt stadig mer tekst i arbeidet mitt. Men teksten kommer som et resultat av det jeg vil utforske, ikke fra en ambisjon om å skrive. I arbeidet mitt er skrivingen noe som skjer i tid og rom, og som formes av dramaturgi og rytme – den skiller seg på denne måten fra tekst på papir. I ”Black” repeterer jeg ord for ord åtte ganger hver. Repetisjonen løser opp relasjonen mellom ordene – bare noen få steder kan de fremdeles fremstå som deler av en setning. I dette arbeidet forholder jeg meg altså til ordene mer som musikk og komposisjon, enn som tekst.

Da jeg begynte å arbeide med hele setninger i ”No Title”, møtte jeg på noen nye problemer. Plutselig var det en annen sosial kontrakt som spilte inn – nemlig teaterets. Men jeg er jo ingen skuespiller, og jeg spiller ingen karakter. I tillegg begynte jeg å tenke på teksten i seg selv, at den måtte være bra. Men jeg er jo heller ikke en forfatter. I ”Black” får publikum et lite hefte etter forestilling, hvor teksten er trykket. Men i ”No Title” ville jeg ikke gi teksten på papiret en forhøyet posisjon, og gjøre den viktigere enn det som skjer i rommet. For meg er teksten både det jeg sier, men også det jeg gjør i rommet.

I ”We to be” tar jeg arbeidet med tekst helt ut – der skjer forestillingen virkelig gjennom språket. I dette arbeidet får teksten lov til å eksistere som tekst – jeg leser den, publikum kan få den etter forestillingen, og opplesningen blir i tillegg radiooverført. Men teksten er likevel ikke et skuespill, skrevet med tanke om at den skal iscenesettes. Det er skrevet for den situasjonen jeg ønsker å skape – i scenerommet, der jeg sitter sammen med publikum.

– Så du har ikke noe ønske om å gå helt over i teksten som medium?

– Nei, jeg har ingen ambisjon om å skrive. Jeg lager forestillinger. For meg står tilnærmingen til andre medier hele tiden i relasjon til min scenekunstpraksis. Dette gjelder for eksempel hvordan jeg bruker video i forestillingen ”Time will show” (2004). I dette arbeidet er det ikke filmen i seg selv som er viktig – det som forhåpentligvis skaper noe, er relasjonen mellom filmen og situasjonen i scenerommet. I ”every now and then”, der vi skapte en forestilling i en bok, forholdt vi oss også hele tiden til teateret som situasjon. Boken skulle ikke være et tillegg til forestillingen, den var forestillingen.

Når du nå kan se tilbake på arbeidet ditt, hva opplever du er den grunnleggende kunstneriske ideen?

– Jeg opplever at jeg har jobbet med store, elementære spørsmål og grunnleggende konsepter eller ideer. Tid og rom. Det er jo veldig generelt, men jeg arbeider med disse spørsmålene og ideene på ulike måter i de ulike forestillingene. For meg handler det også alltid om å skape en opplevelse som publikum, eller leseren, skal kunne ta del i og omskape til sin egen. Der det tilsynelatende enkle utgangspunktet får lov til å materialisere seg i andre måter å se ting på, eller andre virkeligheter.

Institusjoner i bevegelse Du har valgt å være bosatt i Brussel. Hvordan ser det norske dansefeltet ut utenfra? Og hvordan tenker du vi best burde forvalte den økonomiske utviklingen som det norske kulturfeltet fremdeles har?

– Det at jeg nå har vært bosatt i Brussel i snart tjue år, er en konsekvens av omstendigheter. Jeg begynte å jobbe med et kompani i Belgia. Ett prosjekt førte til det neste, og årene gikk. En midlertidig situasjon ble etter hvert ganske fast. Men jeg slutter aldri å tenke at jeg en gang skal flytte tilbake. På en måte føler jeg at jeg heller aldri helt har dratt, for jeg er i Norge ofte. Jeg føler tilhørighet her, og jeg føler meg velkommen.

Kulturpolitisk er Norge i dag i en spesiell situasjon. I nesten alle andre land forsvinner kulturbudsjettene gradvis – dette gjelder også Belgia. Dette er en stor utfordring. At Kulturrådet i Norge er oppdatert og tilstede i det norske kunstfeltet er viktig. De følger med. Vi må jobbe sammen for å skape utviklingen som kan gi scenekunsten et godt grunnlag. I denne sammenhengen tenker jeg det er viktigere å finne felles interesser på scenekunstfeltet, enn å skille mellom uttrykksformene teater og dans. Støtteordningene må endres i takt med utviklingen i kunsten.

– Har du fått med deg debatten om masterstudier på KhiO som i disse dager har funnet sted på scenekunst.no?

– Ja. Jeg tenker først og fremst at det er sunt med denne typen dialog. Det er jo alltid, over alt, behov for å evaluere det eksisterende, for eventuelt å gjøre forandringer som møter samtiden på en bedre måte. Det er ingen grunn til å tro at KhiO skulle være et unntak i denne sammenhengen.

Jeg har jobbet ved DOCH (Dans – och Cirkushögskolan) i Stockholm og lignende institusjoner i Genève, Brussel, København. Jeg har også flere ganger vært jurymedlem for både opptak og eksamen ved disse institusjonene. Noen av disse institusjonene, kanskje spesielt DOCH, har vært gjennom store forandringer de siste årene – i et forsøk på å imøtekomme utviklingen i det profesjonelle feltet. De har erkjent at feltet, slik det fungerer i dag, skaper nye behov i forhold til undervisning og struktur, og de tør tenke på nytt hva utdanningen i dag skal være. Det at visjonene om fremtiden endres over tid, må vel gjelde alle utdanningsinstitusjoner.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no