S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 13. april 2023

De uanmeldte

Scenekvelders oppsetning av Reisen til Julestjernen på Folketeatret i 2021 er kanskje den siste teaterforestillingen VG anmeldte. Foto: Fredrik Arff/Scenekvelder


Publisert
13. april 2023
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Artikkel Kritikk Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/de-uanmeldte
Facebook

Flere redaksjoner nedprioriterer scenekunstkritikk og flere forestillinger blir ikke anmeldt. Hvordan ser verden ut for de uanmeldte?

«En dårlig anmeldelse er bedre enn ingen anmeldelse», sies det. Det lyder brutalt, men kan det være noe i det? Mange scenekunstnere i dag – især unge nyutdannede og frilansere utenfor de store institusjonene – kjemper en hard kamp for å få produksjonene sine omtalt og anmeldt. Likevel er det slik at en del av scenekunsten som produseres i Norge aldri får besøk av en kritiker. For kunstnerne er konsekvensen stor. Synlighet er avgjørende for videre arbeidsmuligheter. En anmeldelse handler også om mer enn en faglig vurdering. Den er et vitnesbyrd på at et tidsskrift eller en avis anså produksjonen som viktig nok til å dekke. En kritikk er – på godt og vondt – dokumentasjon. Kritikken befester at forestillingsøyeblikket – møtet mellom kunstnere og publikum – fant sted. Dersom forestillingen på en eller annen måte traff noe helt særskilt i tiden og ble spesielt viktig, er anmeldelser ofte det eneste offentlige vitnesbyrdet. Kritikker inneholder dessuten gjerne positive beskrivelser av enkeltdeler ved forestillingen som kan brukes som sitater for videre salg.

I den norske mediefloraen har kulturkritikken og kulturjournalistikken blitt bygget ned de siste årene. Dette gjelder både flere av våre største aviser og NRK. I snitt ble antallet kulturartikler i norske medier redusert med en tredel fra 2014 til 2019. Fagtidsskriftene har opplevd økte subsidier og satser sterkere enn før, men utfordringen er at disse ikke leses av den bredere offentligheten. Parallelt med denne utviklingen har antallet scener og produksjoner gått opp. Som teaterkritiker får jeg ukentlig pressemeldinger fra mindre etablerte kompanier og andre uavhengige aktører, henvendelser om forestillinger jeg vet det verken er budsjett til å anmelde eller kapasitet til å følge opp redaksjonelt. Men den jevne strømmen av eposter gjør noe med meg. Den sier noe om scenekunstneres kamp for synlighet, og om scenekunstkritikkens situasjon i dag.

For hvilke følger får det for regionteatre og scenekunstnere bosatt utenfor Oslo når reisebudsjettet for kritikere i de største avisene kuttes? Hva skjer med nyutdanna scenekunstnere som ikke får sine første, viktige produksjoner anmeldt? Og hvilke konsekvenser får det for publikumsutvikling når kunstnerisk svært interessante forestillinger ender opp med å gå helt under radaren i offentligheten? I arbeidet med denne teksten har jeg vært i kontakt med både kulturredaksjoner, teatersjefer og scenekunstnere. Jeg har ønsket å forstå hvilke følger fravær av kritikk får for scenekunstens kretsløp, og hvem det er som rammes hardest. Svarene jeg har fått, viser at situasjonen oppleves alvorlig både for kunstnere og visningssteder. Mye tyder også på at det er et større press på scenekunstkritikken nå enn før pandemien.

Slutter å anmelde 9 november 2021 publiserte VG det som kan være avisas siste teateranmeldelse. VG Rampelys – som først og fremst har dekket hovedsceneproduksjoner og store musikaler – ser nemlig ut til å ha valgt å droppe kritikken etter at deres faste teaterkritiker Borghild Maaland gikk av med pensjon under pandemien. Men hvorvidt scenekunstkritikken er endelig avviklet i VG eller ikke, er ikke lett å få klarhet i. De to dagene jeg ringte og sendte eposter til redaksjonen var nemlig Rampelys-redaktør Marcus Husby forhindret fra å svare, og ingen andre var villige til å besvare spørsmålet, men henviste til den samme Husby.

I Oslo er riktignok VG unntaket, ikke regelen. Men utenfor hovedstaden er situasjonen mange steder omvendt. Brageteatret, regionsteater i Buskerud, har i over et år måttet sette sin lit til at hovedstadspressen tar turen til Drammen når teatret har ny premiere. Lokalavisa Drammens Tidende har nemlig sagt opp kulturredaktøren, lagt ned redaksjonen, og ikke postet en eneste teateranmeldelse siden januar 2022. Alexander Sætre, nyhetsleder i avisa, forklarer den manglende dekningen med dalende interesse for teaterkritikk. «Det er for vanskelig å nå ut til et bredt publikum med teateranmeldelser», sier han. «Det kan rett og slett ikke forsvares kostnadsmessig. Dette er grep vi har måttet ta for å holde takt med tida».

Men stemmer egentlig dette? For kulturredaktør og teaterkritiker i Dagsavisen, Mode Steinkjer, ser virkeligheten i hvert fall annerledes ut. På telefon påpeker Steinkjer at Dagsavisen fortsatt satser bredt på scenekunstkritikk: «- Black Box, Nordic Black Caféteatret og Dansens Hus er viktige scener å dekke for oss. Vi mener det er avgjørende å ikke nedprioritere ‘randsonen’ i scenekunstfeltet, altså forestillinger på mindre scener som den jevne leser ellers ikke vil fanget opp. Det er jo ofte her vi ser nye trender og strømninger som bringer kunsten videre.» Steinkjer understreker at Dagsavisen ønsker å gi leseren et mangfoldig blikk på scenekunsten, også sjanger og uttrykksmessig: «Dagsavisen har et samfunnsoppdrag som abonnementsavis. Derfor anmelder vi både hovedsceneproduksjoner, opera og samtidsdans».

Steinkjer innrømmer imidlertid at det har blitt vanskeligere å opprettholde kritikkens plass i avisa: «Det blir stadig knappere med ressurser, midler og tid, noe som rammer anmeldelser av alle kunstuttrykk. Men vår erfaring er at teaterkritikk absolutt blir lest, og at kulturbrukere fortsatt orienterer seg etter anmeldelser.»

Kokt norsk kultur-frosk Erik Ulfsby, teatersjef på Det Norske Teatret, mener at man må trekke en lengre tidslinje for å forstå dimensjonene nedbyggingen av scenekunstkritikken har hatt over tid: «Da jeg hadde min regidebut med en biscene-forestilling på Teatret Vårt i Molde i 1999, kom såvidt jeg husker både VG, Dagbladet, Klassekampen og NRK. Jeg var en «ingen», men jeg ble sett, og det på en liten scene på et regionsteater» sier Ulfsby. «Men siden har utviklingen gått gradvis i retning fravær. Scene 3-produksjoner på Det Norske Teatret er noen ganger nede i en eller to kritikker. Det kan føre til at regissører nøler med å takke ja – de vil ikke sitte igjen med en opplevelse av at arbeidet de gjør, er usynlig eller mindre viktig. Alle trenger å bli sett. Kommersielt har vi lite problemer – brede produksjoner dekkes fortsatt – men for mangfoldet i scenekunsten er dette alvorlig,» mener Ulfsby. «Min største bekymring handler om at scenekunsten nå i for liten grad er del av den offentlige samtalen. Dette får konsekvenser for teatrenes samfunnsposisjon, omdømme, og for samtalen rundt kunsten», presiserer han.

Usynlige hovedstadsinstitusjoner En teatersjef som har opplevd et kraftig møte med denne problematikken, er Janne Langaas, som overtok sjefsstolen ved Teater Manu – Norges nasjonale tegnspråkteater – i 2022. Siden teatret ble etablert for 21 år siden har det produsert en lang rekke forestillinger som har høstet anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Men hovedstadspressen kommer så å si ikke.

«Vi på Teater MANU ønsker å bli sett på med et like seriøst og kritisk blikk som andre institusjoner, men vi opplever altfor ofte en manglende interesse fra pressen som bidrar til å usynliggjøre teatret,» påpeker Langaas. «I 2022 regisserte Bentein Baardson Edderkoppskvinnens kyss på teatret i forbindelse med Skeivt kulturår. Skuespillerne gjorde en fantastisk jobb – vi snakker verdensklasse. Men de får ikke oppmerksomheten de fortjener,» sier hun, og understreker at alle Teater Manus forestillinger er fullt tilgjengelige for hørende, enten ved at formspråket er fysisk/visuelt, eller ved at det benyttes stemmeskuespillere som parallelloversetter fra tegnspråk.

En annen institusjon som merker utfordringer når det kommer til dekning, er Dansens Hus i Oslo. Huset programmerer store internasjonale navn innen samtidsdans, men ser lite til hovedstadspressen. Kommunikasjonsleder Erik Årsland mener at mye har endret seg siden han startet i jobben i 2011. «Da kom Aftenposten og Dagbladet, mens den eneste papiravisen som dukker opp på jevnlig basis i dag, er Dagsavisen. Etter hvert får man følelsen av å leve i en parallell verden hvor det man gjør ikke er av allmenn interesse,» forklarer han, og legger til at fordi Dansens Hus har et lojalt publikum har de ikke opplevd noe dramatisk publikumsfall: «Men det har blitt mye mer krevende å nå ut til den en bredere offentligheten. Og fordi vi som oftest har kortere spilleperioder, er det ekstra utfordrende at kulturredaksjonene har gått vekk fra forhåndsomtaler og intervjuer med aktuelle kunstnere».

Usynliggjør kunstnerskap Hva så med det frie feltet, som ofte står helt uten PR-apparat? Flere av de regionsbaserte scenekunstnerne jeg har snakket med, forteller om nedbygde kulturredaksjoner, og mange har erfart at det å ikke få anmeldelser, skaper utfordringer. Katja Brita Lindeberg, som bor i Trondheim og har laget flere kritikerroste forestillinger, opplever at det er en kamp å få anmeldere til å komme. Hun understreker at dekning av forestillingene er av stor betydning: «Gode kritikker er et viktig kvalitetsstempel, både overfor Kulturrådet, programmerende scener og festivaler, og hvis jeg søker støtte til videre gjestespill eller gjenopptagelse. Er anmeldelsene dårlige, derimot, kan det alene gjøre at prosjektet skrinlegges og ikke får noe lenger liv». Lindeberg mener det av den grunn er sårbart om man kun får én kritikk. Tromsø-baserte Katrine Strøm, en av Norges fremste regissører av scenekunst for barn og unge, forteller at hun har hatt fire «toddlerteater»-premierer i hjembyen Tromsø uten at en eneste anmelder dukket opp, mens det gjerne kommer to når forestillingene er for ungdom, noe hun mener avslører et syn på teater for de minste som nedvurderer kunsten. Den anerkjente scenekunstneren Marithea Dæhlin, som ble nominert til Heddapris for beste scenetekst i fjor, forteller at hun ikke fikk en eneste anmeldelse før Oslo-scenen Black Box teater begynte å vise forestillingene hennes.

Det tilbakevendende spørsmålet er kanskje hvorvidt abonnementsaviser har et samfunnsoppdrag når det kommer til scenekunst eller ei. Der ser redaksjonene ut til å være delt. Mye tyder dessuten på at aviser nå tilpasser seg en mer differensiert offentlighet enn før: VG verken ønsker eller har interesse av å nå samme målgruppe som Morgenbladet. Samtidig kan det virke som om kulturredaksjonelle prioriteringer også styres av mer tilfeldige premisser, som hvorvidt redaksjonene vet hvor de skal rekruttere kompetente teaterkritikere fra eller om de har egen interesse for feltet. Hvis ikke blir det kanskje lett å prioritere annet kulturstoff.

Svar fra VG:

Avdelingsleder i VG Rampelys har følgende kommentar:

“Det er viktig å presisere at VG ikke har avviklet praksisen med å anmelde teaterforestillinger. Imidlertid har det vært en reduksjon i antallet de siste årene. VG anmelder fortsatt mye annet kulturelt innhold, som bøker, film, TV-serier, musikk og livekonserter, og vi vurderer fortløpende hvordan dekning skal tilpasses for å best mulig møte lesernes behov og interesser.”

Redigert 13/4/23 klokken 21.30: Marcus Husbys kommentar er lagt til. I første utgave av teksten var tittelen hans blitt feil, og den er nå oppdatert. Vi har også valgt redigere begrunnelsen for at Lauvstad ikke mottok svar fra ham etter ønske fra Husby.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no