Blikket vendt ut

Del 1: dokumentarteater om krig.

Vi har reist til Brüssel for å få med oss én uke av festivalen Kunstenfestivaldesarts. I etterkant vil vi skrive tre reisebrev hvor vi utforsker ulike måter å utføre kollektiv kritikk på. Denne første teksten er en redigert versjon av en samtale som fant sted mellom oss i Brüssel tirsdag 17.mai. Samtalen tar for seg vår første dag på festivalen da vi så to dokumentarteaterforestillinger. Denne dagen opplevdes festivalen som særlig tett knyttet til verden. Det er flere av forestillingene i programmet som tematiserer krig, og det er som om kurateringen forsøker å rette tilskuerens blikk ut i verden. Den første vi så, A Notional History av regissør Mark Teh, fant sted lørdag 14. mai klokken 16.00 på Centre Culturel Jacques Franck. Det er en dokumentarbasert forestilling om det malaysiske kommunistpartiets kamp for frigjøring fra Storbritannia som foregikk mellom 1948 frem til landet ble erklært selvstendig i 1957.

Frigjøringsbevegelsen i Malaysia og kommunistpartiets rolle i frigjøringen har ikke fått plass i historiebøkene. Dette er delvis grunnet splid i befolkningen, til og med i dag ser det ut til å være uenighet om hva som hendte. Noen støttet kampen for frigjøring, mens andre ønsket å forbli under Storbritannia. Kampene som foregikk var blodige, og motstanderne tok i bruk vold og undertrykkelse for å oppnå ønsket mål. Mange sivile ble drept, og i etterkant har ikke kommunistpartiet fått oppreisning eller vært nevnt i historiebøkene. Forestillingen belyser både hvordan historien er dekket i mediene og på skolene, men går også gjennom intervjuer med flere av de sentrale i frigjøringsbevegelsen.

Anette: Hvis vi skal beskrive forestillingen kort, så er den en slags performance lecture med tre utøvere: en journalist (Rahmah Pauzi) en historiker/filmskaper (Fahmi Reza) og en skuespiller/sanger (Faiq Syazwan Kuhiri). Rent formmessig er det en temmelig statisk forestilling hvor utøverne er plassert rundt i rommet og veksler på å prate, tegne med kritt på gulvet og vise filmklipp. De tegner blant annet det britiske flagget og et omriss av den historieboken som er forestillingens omdreiningspunkt. Kampen om hvem som får lov til å skrive historien blir konkret vist av alle de tre utøverne ved å gjennomgå ulike revideringsprosesser av en skolebok om Malaysias historie. De har flere reviderte utgaver av boken på scenen, og de projiserer bilder fra den for å vise hvordan den har vært endret – om enn med marginale endringer. På ett tidspunkt kombinerer de disse projeksjonene med utklipp fra dokumentarfilm slik at filmen projiseres på boksidene og på den måten performativt inngår i boka.

Runa: Innimellom kommer en av utøverne inn med gitar og synger, to ganger synger han en sang hvor grepet «I remember, you remember» blir etterfulgt av ulike ting – som «I remember truth, you remember lies / I remember tenderness, you remember screaming» – som peker på en dobbelthet i historieskrivningen. Fahmi Reza har i tidligere filmarbeid intervjuet flere som var med om hvordan de tar stilling til handlingene sine i dag. Mange følte ikke anger fordi det var helt nødvendig for dem. Det var også dette filmarbeidet som fikk journalisten Rahmah Pauzi interessert i materialet etter at hun kom hjem fra Ukrainia hvor hun hadde gjort research om konflikten mellom Øst-Ukrainia og Russland.

A: Ja, mange av de som blir intervjuet i filmen til Reza følte frigjøringskampene var nødvendig og at de ikke hadde blitt sett eller anerkjent for dette Men det var litt vanskelig å navigere i materialet som tilskuer fordi det som presenteres er så omfattende, men vises på en nokså statisk måte. Mesteparten av informasjonen de presenterer er ny for meg, og det var av og til vanskelig å bevege seg mellom de ulike tidsperiodene de viser til og hva som står på spill i dem.

R: I forestillingen vises det også et klipp fra en offentlig debatt fra Malaysia som Reza deltok i der de diskuterer hvordan frigjøringen er dokumentert i historien. Her får Reza en shit storm mot seg fordi han mener kommunistpartiet burde fått plass i historiebøkene. De trenger ikke nødvendigvis fremstilles som helter, men det faktiske som skjedde bør inn i historien, mener han. Noen måtte gjøre noe for at Malaysia skulle bli frigjort. Alle de sinte kommentarene fra publikum i debatten kommer fordi det var mange malaysiere som døde i kampen. Det var et splittet land, noen sto på Malyasias side, mens andre støttet Storbritannia. En ting som bidro til at forestillingen ble litt flat var måten Reza stadig gjentok at han ikke støttet handlingene kommunistpartiet sto for på samtidig som han mente det var en viktig kamp å omskrive den historien. Det var litt sånn «jeg mener ingenting om disse handlingene, jeg mener bare de burde få plass i historiebøkene». Samtidig får det jo enorme konsekvenser for ham som filmskaper. Mange politikere og andre sentrale personer i kunstfeltet uttaler seg om hans ønske om en debatt om hvordan historien er blitt skrevet, men de vender seg mot ham, noe som også viser oss at rommet for ytringer og revideringer i Malaysia er veldig lite.

A: Jeg tenker at det interessante med opptaket fra debatten er at det viser noe av det samme som forestillingen har prøvd på: Det er en kamp om hvem som får fortelle historien og hvor historien fortelles fra. De som sitter i panelet har sitt premiss, og publikum er uenig i dette premisset og vil ha en annen debatt.

R: Det handler om historieskrivingen, men det blir på en måte et portrett av fake news– tidsånden vi lever i. Hvem er det som forteller hva, og hvorfor forteller de det? Samtidig er dette tydelig historien om Malaysias faktiske frigjøring, og jeg forstår kampen for å belyse det fra flest mulige vinkler, men det ender opp med at forestillingen produserer et ensidig narrativ som reproduserer en måte å fortelle historien på kanskje fordi de ikke klarer å ta stilling til selv.

A: Men det handler jo litt om å ta stilling, og det handler også om at språket er vold, at det man sier – eller ikke sier – kan få konsekvenser som enten oppleves voldelige eller som fører direkte til voldelige handlinger. Man kommer ikke utenom det, det finnes ingen nøytral posisjon, det finnes ikke et sted som er ensidig godt. Når man velger å si at dette får ikke plass i historien, så er det også en posisjon, og det valget går på bekostning av noe annet.

R: I en så statisk fortelling hvor de bruker et veldig tørt og faktaorientert språk, som jeg forstår i kraft av hva som har hendt under debatten, savner jeg at det kommer inn flere fiksjons- eller språklag, men det får meg også til å tenke på noe to brasilianske scenekunstnere sa under Ibsen Scope; det er vanskelig å arbeide med fiksjon når man er i en fiksjon som overgår de villeste fantasier.

A: Kanskje er det fraværet av den dimensjonen som gjør forestillingen litt flat, at den ikke vender de samme kritiske verktøyene mot seg selv, men snarere tar for gitt hvor det snakkes fra?

R: Det gjør i hvert fall forestillingen til en litt hard festivalstart. Da vi kom ut etterpå måtte vi kjøpe oss en cola og en Starbucks iskaffe før vi trasket videre til neste forestilling i programmet. Den andre forestillingen vi så var Sébastian Foucault & Cie Que Faire?s Reperters de guerre. Foucault har tidligere arbeidet med Milo Rau, og i denne produksjonen er det Bosniakrigen som er tema – noe Foucault har gjort research på siden 2018. Også her er det tre utøvere på scenen: en bosnisk (Vedrana Božinović) og to belgiske skuespillere (Michel Villée og Francoise Wallemacq). Forestillingen veksler mellom ulike perspektiver. De ser krigen både fra innsiden og gjennom en journalistisk linse, to perspektiver man også slites mellom når man er medmenneske og journalist. Det tror jeg er et kjempevanlig paradoks når man er i så betente konfliktområder fordi det er umulig som et normalt følelsesmenneske ikke å la seg berøre av det man ser. Det var mye tekniske problemer, men det var en veldig fin start på forestillingen hvor en kvinne (Božinović) sitter i et radiostudio på scenen …

A: … en dame med hvit eller sølvgrå parykk, med en sortmalt stripe over øynene – et veldig futuristisk uttrykk …

R: … som forteller hva begynnelsen av filmen Blade Runner handler om. Det viser seg å være en referanse til to radioproduksjoner som ble laget under krigen som var gjenfortellinger av Blade Runner og Grease.

A: Ja, de var gjort om til radioteater som bestod av å lage noe kun basert på hukommelse. Det var de to filmene som vedkommende som lagde det husket best. Og så klipper forestillingen rett til at hun tar av seg parykken og vasker av seg det sorte. Til venstre for radioboksen sitter Vilée og Wallemacq og småprater på en benk.

R: Den ene (Villée) spiller den britiske krigsjournalisten Allan Little som forteller om hvorfor krigen i Bosnia gjorde så sterkt inntrykk på han. Det var den første krigen han kunne huske i Europa, han hadde tidligere dekket blant annet Irak og Palestina, men det her var en faktisk krig i Europa, og det gjorde inntrykk på ham som ung journalist.

A: I likhet med A Notional History så benyttes det et klassisk dokumentarteatergrep i denne forestillingen hvor en person sitter på scenen og forteller. Han blir samtidig filmet – og ser rett inn i kamera. Filmen projiseres på en vegg på scenen og skaper en slags dobbelthet.

R: Reporters de guerre er også ganske klassisk dokumentarteater, men det som er interessant med den, og som for meg gjør den til mer vellykket teater enn den første, er at den lykkes med å skape ulike lag. Den jobber blant annet med flere fiksjonslag som blir forsterket av de veldig mange ulike språkene; fransk, bosnisk, flamsk og engelsk.

A: Ja, det er aldri tekstet på bosnisk, men alltid på fransk, flamsk eller engelsk. Og der A Notional History ligger tettere opptil en performance lecture i formen, så består Reporters de Guerre også av iscenesettelser av scener fra krigen.

R: Božinović involverer blant annet publikum ved å invitere dem til å gjøre en slags Tito-dans, og i tillegg utspiller det seg en scene med en dukke som representerer et barn som døde under bombingen på torvet i byen Tuzla.

A: Det var mye illustrering for å prate oss inn i fiksjonen og vise oss hvor brutal volden er, og utspillingen av scenen vi kan kalle ‘la oss være med i Tito-dansen’ henger sammen med at bombingen skjedde 25.mai, som i Bosnia var en dag da ungdommene hadde store feiringer.

R: Ja, Tito hadde egentlig bursdag 7.mai, men flyttet sin bursdag til 25.mai for å være med på ungdomsfeiringen, så det var en symbolsk dato, og det var veldig mange unge som døde i denne bombingen.

A: Scenen var delt i to med en lengre sekvens i forkant av selve danse-scenen som viste engasjementet til ungdommene som skulle passe på en stafettpinne, litt som en olympisk seremoni. Denne seremonien ble også spilt ut ved at Božinović gikk i en Adidas-jakke med masse logoer på, og pinnen ble illustrert med en Coca Cola-flaske.

R: Der kommer også en veldig eksplisitt kapitalismekritikk inn, for Tito skal ha sagt at om han ikke hadde vært Tito, så ville han vært en amerikansk kapitalist. Så det var en veldig bokstavelig fortolkning.

A: Men også et veldig eksplisitt raseri mot at denne nedkjempingen av Tito eller av at kommunismen ble erstattet av nyliberalisme og en kjempeaggressiv kapitalisme som kanskje var mer restriktiv for små lokalsamfunn enn kommunismen var.

R: Foucault brukte også hvordan Belgia er språkdelt og at hatet mot multikulturisme er et globalt og velkjent språk som høyresiden ofte bruker som et virkemiddel. Rett utenfor Brüssel, hvor Foucault bor, har det vært konflikter mellom flamsk og fransk befolkning, og det ble brukt som en parallell til konfliktene i Bosniakrigen. Så det var mange lag i denne teaterdokumentaren sammenlignet med den første som hadde en mer éndimensjonal fortelling. Reporters de Guerreforegikk både i Belgia og Bosnia, og det var ganske mange sekvenser som skulle belyse det samme, men fra ulike ståsteder.

A: Samtidig er det på en måte et privilegium Foucault har å bruke de lagene. Det kommer av at vi kjenner godt til krigen i Bosnia, og vi kjenner egentlig ikke til krigen i Malaysia, og dermed kan man ta mindre av publikums kunnskaper for gitt.

R: Jeg tenker at det er en veldig stor sjanse for at publikum som kommer og ser Reporters de Guerre blir veldig emosjonelt rørt av Bosniakrigen, mens jeg tviler på at de som så den malaysiske blir truffet på den samme måten fordi man vet for lite om konflikten og hva de faktiske fysiske og sivile tapene var. Samtidig satt jeg ved siden av en malaysisk dame som gispet flere ganger og var åpenbart emosjonelt berørt på en måte ga meg et ekstra lag. Men vi har selvsagt Bosniakrigen friskere i minne, vi har tatt imot flyktninger derfra, vi har kanskje venner som har lidd tap, den er dokumentert i historiefortellingen vår på en helt annen måte enn Malaysias frigjøringskamp. Pluss at Foucault vil manipulere oss mer emosjonelt enn det Mark Teh vil med A Notional History. Når de lager en autentisk dukke av en liten gutt på to år som dør senere i forestillingen når bomben faktisk sprenger i form av en konfettikanon, så sier det seg selv at han er kjempeinteressert i å manipulere oss emosjonelt.

A: Samtidig så blir det også sagt: “om fem minutter kommer dere til å ville gråte, og det er helt greit”. Men for å prøve å oppsummere, så handler det i Reporters de Guerre om å prøve å si noe om det dialogiske bakteppet, fortelle om situasjoner slik at det blir noe man faktisk kjenner, føler, noe som kunne skjedd en selv. Det er stor bevissthet rundt bruk av virkemidler, og hele forestillingen er veldig kontrollert.

R: Jeg ble ikke slått i bakken av denne forestillingen, men overordnet synes jeg det er godt dokumentarteater. Det er tatt konsekvente estetiske valg, og de prøver å si noe om hvordan historien gjentar seg selv og hvilke emosjonelle og fysiske kostnader Bosniakrigen førte til. De prøver også å si noe om etikk i journalistisk dekning av krig, og i tillegg er det en overordnet kapitalismekritikk og kritikk av språket. Særlig når de snakker om multikulturalisme og hvilken vold språket kan føre til. Det er mange ting forestillingen klarer å berøre som handler om krigens maskineri og som vi nå også ser utspille seg i Ukraina og Russland.

A: Det handler om å destabilisere samfunn ved å skape splid i relasjoner. Når familien og vennene dine, partneren din eller kollegene dine, når alle har ulike versjoner av det som skjer, så er det i seg selv veldig effektiv krigføring. Jeg opplever at Reporters de Guerre er en forestilling som inviterer til alle disse tanketrådene, og det som gjør at den fungerer på en annen måte enn A Notional History er at den er emosjonell. Kanskje handler det også om at jeg ikke griner så lett på teater. På teater er jeg på jobb og knytter meg ikke så lett på det emosjonelle. Det skal i utgangspunktet mindre enn det der til for å få meg til å grine. Jeg mener, historien om et barn som blir truffet i hjerte av en splint på størrelse med et riskorn, og som ender opp med å dø i armene til sin far, det vil i utgangspunktet vippe meg av pinnen når som helst. Jeg vet ikke hvor mye det handler om sosiale normer og kunstform …

R: Jeg tror for min del at det handler litt om at jeg har vært mye i Midtøsten og har venner som mistet barn på den måten. Det at jeg kjenner folk som det verste har skjedd med, gjør at jeg ikke klarer å koble meg på fiksjonen. Fordi krig er ikke fiksjon, det er helt reelt i krig at barn dør og kvinner blir voldtatt. Foucault forsøker å vise oss den ene lidelseshistorien for at vi skal emosjonelt føle oss tilknyttet og truffet av den, men på et vis er det en annen velkjent mekanisme som heller treffer meg som handler om å distansere seg fra det, for om jeg tar det inn, om jeg tar inn alle disse historiene, hva da?

A: Man kan ikke ta inn hver eneste lidelse, men i et bitte lite glimt kan man ta inn fiksjonen og virkeligheten og ens egen forestillingsevne – at man kjenner noen, at man har egne barn, at man kobler alle de lagene sammen og forestiller seg situasjonen og lidelsen. Og der, på det punktet knekkes jeg veldig lett, der forestiller jeg meg vanligvis veldig lett den smerten. Men jeg gjør det sjelden på teater.

R: Jeg opplevde at det var et helt reelt forsøk på å fortelle flere historier, et refleksjonsarbeid over hvordan konflikten ble dokumentert som ikke ønsket å være polemisk eller endimensjonal.

A: Ja, og jeg fikk sitte der med distansen min, og det ble ikke sosialpornografi …

R: .. for det gjør det ikke, det tipper aldri over.

A: Det er veldig elegant gjort.

R: Det er på en måte godt løst i alle ledd, men kanskje er det fordi det er så vellagd jeg ikke klarer å koble meg på? At man har laget et så perfekt lite verk av noe så fælt som gjør at jeg ikke blir påkoblet emosjonelt, at det er noe nesten estetiserende med det slik at man kan frakoble seg det emosjonelle.

A: Jeg blir igjen ikke provosert – da er vi tilbake i det vi tidligere har snakket om som et godhetsregime, at man antar at det stedet man selv snakker fra er nøytralt eller ensidig godt sted hvor den som forteller fremstilles som et godt menneske, og at man som publikummer nærmest må grine for å vise at man er et godt menneske. Det handler ikke primært om det ideologiske i Bosniakrigen, det er mer det emosjonelle ved krigføring, mens kapitalismekritikken er sterkere til stede som ideologikritikk.

R: Ja, og igjen handler det om hvordan språket både er vold og det verktøyet vi bruker for å forstå og avlese verden, hva som skjer når det blir snevret inn slik at det ikke blir noe annet rom igjen enn at konflikten må utspille seg, og hvor lett disse mekanismene aktiveres.

A: Man kunne nesten lest inn en kapitalismekritikk av Vesten, at man forholder seg til Sovjets fall og det å gå fra et kommunistisk til et kapitalistisk samfunn som et ensidig gode, mens man her vektlegger kapitalismen og nyliberalismen som uten omsorg og fellesskap.